Fitte!

Så vet du det. Takler ikke mer. Takler det virkelig ikke!

Little darling, it’s been a long cold lonely winter

Vinterens tunge skyer forsvinner fra himmelen, høstens blader på bakken har resirkulert til jord. Sommerens sol har begynt å varme igjen. Det er garantert vår. Kjærestepar spiser hverandre opp i parken. Sandaler tas på.  17-mai er forbi og alle venter spent på å få skattepengene. Det er garantert vår. Den første utepilsen er tatt. Eksamnene har begynt. Fregner popper frem og isen smelter ikke fullt så fort ennå. Det er garantert vår.

Jeg var drittlei av å sitte hjemme å se på alle mulige serier. Jeg var klar for å reise et sted. Derfor løp jeg vekk fra alle og satte meg i bilen og trykket gassen i bånn. Snart.

Det var altfor lenge siden jeg hadde vært på en helvetes fyll. Jeg trengte en sånn og det var deg jeg tenkte på. Selvfølgelig. Jeg slo meg selv i panna og kalte meg selv en idiot. Man vil alltid ha det man ikke kan få. Det er slik vi mennesker er. Dumme individer på leting etter noe mer. Noe mer enn hva? Noe mer enn det vi har. Fuck it.

Oh, they do what they do, just to get through, there in the night

Hun sto der hun alltid sto, når det kom en skygge gående over den åpne plassen. Hun sto bak en busk å tittet utover, mimret over en tapt tid. En epoke som hadde lukket seg og som overhode ikke fikk lov til å åpne seg igjen. Ikke på gløtt engang. Skikkelsen kom subbene over plassen med to hunder i bånd. På avstand var alt hun så en diger, rød jakke og vide, grå joggebukser. Det var ikke til å ta feil av. Kroppen hennes merket det før det gikk opp for hodet hvem det var.

See the guy along the road, who can he be?

Kroppen begynte å dirre, hun merket det ikke engang selv, før greinene fra busken raspet på hånden. Hun sto musestille. Betraktet skikkelsen som gikk den vante runden. Hva gjorde han oppe så sent? Hvorfor var han ikke inne? Tusen tanker fløy rundt i hodet hennes. Utenom én. En tanke hun nektet å slippe inn. Den tanken om hvor ødelagt hun hadde vært. Hvor langt nede hun hadde vært. Det var ét minne hun hadde store planer om å overse.

A heart will break, there in the night

Han stoppet opp et øyeblikk. Tittet rundt seg, for å se om noen fulgte med på han. Følte at noen overvåket han der han labbet etter hunden. Over gressplen, orket ikke følge grusveien. Med hodet fullt av deprimerende tanker, ble han stående å stirre uti luften. Det var da han hørte en lyd fra buskaset ti meter foran seg. Var det noen der? Han prøvde å se etter, men så ingenting. Det var for mørkt til å se noe og dessuten, hvilket normalt menneske sto i buskaset en søndagsnatt? Nei, det var sikkert et dyr. Vinden kunne det ikke ha vært. Det var jo ingen vind.

Så han henne? Hun sto musestille etter å ha tråkket på en kvist. Lyden hadde vært som å høre en rute knuse langsomt. Hun kunne ikke gå nå. Måtte bare stå å se på han. Få tankene over på hvor mye han ikke var verdt noe. Hun brukte alt hun hadde av overbevisningskraft, selv om det ikke funket. Faen! Hun bannet innvendig. Hun prøvde å nekte seg selv å tenke alle de gode tankene om han, prøvde å heller tenke på alt som ga henne glede. Men det nyttet ikke for øyeblikket. En tanke dukket opp i hodet hennes; hun var virkelig flink til å få seg selv knust.

Wait awhile he’ll turn around

Han gikk litt nærmere buskene. Prøvde igjen å se om det var noen der. Han følte på seg at de var noen der, selv om han ikke fikk det til å stemme. Hundene reagerte jo ikke engang. Han fiklet frem en røyk i fra lomma. Holdt begge hundebåndene i en hånd, mens han brukte den andre til å tenne røyken. Hundene trakk han vekk fra buskene igjen og han trasket etter. Tok et siste blikk på buskene, før han satte seg på en kald benk. Han orket ikke å gå inn igjen. Måtte la tankene få fritt spillerom en liten stund. Måtte få lov til å være seg selv.

And on a street in the heart of town, the lady in black she turns around

Idet han snudde seg og lot hundene trekke han avgårde mot en benk, falt den første tåren hennes. Hadde han tittet lenger, visste hun ikke hva hun skulle gjort. Hun kunne jo ikke akkurat hoppe frem og skrike hei heller. Nei, nå måtte hun gå. Tuslet sakte avgårde. Fortsatt bak buskene og bort til bilen.

Like a child on Burger King

Som et lite barn vandret du rundt i skyggen. Nå skrek du etter oppmerksomhet, så mye at det var rett og slett for mye. Det mest bortskjemte på lenge. Ikke bortskjemt med penger, men oppmerksomhet. Du klarte alltid å få alle til å gjøre som du ville. Som et barn skrek du noe gikk deg imot. “Hælvetes forpulte negerfitte!”, kunne du skrike og det var dermed det. Ingen orket til slutt å si imot deg. Ingen gadd å bråke med deg. Noen hadde observert det lenge, lot være å diskutere og trakk seg vekk når noe var i gjerdet. Hvordan kunne et menneske falle så langt sammen at det ikke orket å si imot lengre? Kanskje fordi vanlige, normale mennesker ikke orket å forholde seg til skrik og skrål? Ut å lufte, ut å hente, ut å gi, aldri få.

I swore not to come, but I m here after all

Planen var at når jeg kom hjem, skulle jeg skrive et langt, følelsesfullt innlegg her. Jeg hadde en jævla god idé om hva jeg skulle skrive, men nå er alt borte. Jeg vet det var noe om meg selv, som jeg kom til å tenke på når kameraten min pratet. Innimellom prater han om slike uvesentlige ting når han begynner å merke rødvinen og da forsvinner jeg inn i tankene og det hjalp ikke å få meldinger i tillegg. Jeg kjenner det på meg hver eneste gang, hvor syk det egenlig er.

Nå skal jeg krype under dyna og tenke hardt på at når jeg våkner i morgen ligger en kosete Ailo Gaup ved min side å kiler meg lett på ryggen. Det er lov å håpe og håp kan flytte fjell ;)

Et lunkent bål

Du må ikke tro
at jeg venter
i all evighet
på deg

Det er ingen
følelser der
Kun en liten
gnist av håp

Sannsynligvis
vil jeg se gnisten
slukke igjen
Slik som før

Alltid det samme
Skuffelse
En evig dans
rundt bålet

Flammene sluker meg

I’ll come back and love you forever!

Jeg har lyst til å si noe om sex i dag. Jeg vet ikke hvorfor og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Bare at jeg har et stort behov for å snakke om sex i dag. Hver gang jeg har tenkt på denne bloggen i det siste, har jeg tenkt på noe med sex. Så får vi sjå!

Mur i ferd med å sprekke pga flom

Du var lei av å snakke om deg selv og ville vite noe om meg. Noe du ikke visste. Det var ikke enkelt. På en måte hadde jeg sagt så mye til deg, med så få ord. Når du spurte, klarte jeg knapt å sette sammen bokstaver til ord. Det skremmende var at du hadde skjønt det. Jeg hadde alltid slappet av med deg. Du var en av de som ga totalt blaffen. Du hadde skjønt det, men ikke turt å spørre før nå. Og du spurte meg: Skal vi gjøre dette sammen? Det vil være vanskelig, men da har vi i det minste hverandre der. På en måte ville jeg skrike ja. På en annen måte var jeg livredd for at jeg hvert øyeblikk skulle begynne å gråte.

På legevakten:
- Du burde ikke vært her engang.
- Tja, hvorfor er du her da?
- Fordi jeg måtte hjelpe henne.
- Jeg måtte også hjelpe noen.
- Jo, men du burde tenke på deg selv også…

Seriøst! Er det sååå synlig?

Jeg ligger i sengen å titter i taket. Mye av det jeg har sagt til deg. Mye av det var ment til meg selv, like mye som det var ment til deg.

Det er noe råttent i galaksen. Resten står skrevet i stjernene.

I know you think you’re the queen of the underground.

Noen mennesker vil aldri slutte å forundre og forvirre meg. Fra å sende meg melding hver dag til ingenting. Bare en kjapp liten “Hei-åssen-går-det?-samtale” på msn. Et blikk når vi går forbi hverandre i byen. En dag, en annen dag, i en annen tid. I fortiden var du alt, nå er du knapt noe i det hele tatt. Det var en mulighet, en ørliten, men dog en mulighet. Du kunne fått hjelpen. Du kommer aldri til å gripe den. Du er altfor redd. Du er full av hat mot verden, nesten som en trassig tenåring. Hun var alt du pratet om. Smilet hennes. Ingen av oss tenkte noensinne på jenta på veggen. Veggpryden. Den usynelige veggpryden. Hun som ikke visste noe. Jeg så hvordan du smakte på navnet til den andre kvinnen. Hvordan du smilte på en egen måte når du sa navnet hennes langsomt, bare for å kunne holde på ørlite granne til.

Men nattameldingene kan jeg vende meg til. Kyssene kan jeg vende meg til. Hvordan du noen ganger er fantastisk søt og har den lille latteren i stemmen. Gåtene som er så elendige og hvordan jeg smiler når vi har de eviglange samtalene om alt og ingenting.

Theres nothing, theres nothing in this world that could wash you away

Ah, deilig å ha fri når man jobber så mye som jeg gjør! Eneste jeg har gjort i dag er å ligge på sofaen å slappa av, med en liten vofse neders ved beina. Våknet av at han sto å slikket meg på armen tidligere i dag. Ellers har jeg sett halve sesong en av Oz, siden noen hadde plassert den i feil cover til en film jeg har lånt av fetteren min. Jeg har luftet Pjusken ute i gården og spist altfor meget pizza og bare slappet av. Har nesten ikke tenkt en gang. Den eneste planen jeg hadde i dag var å ikke gå noe som helst lenger enn jeg var nødt.

Leiligheten er bare rot og jeg skulle gjort så mye for å fikse til jul. Jeg hadde nesten planer om å begynne når du ringer meg og spør om jeg ikke kan komme på Siste. Du vil smilet litt, sier du, for å prøve å overtale meg. Du sier at du fikser drikke og alt sammen, ikke noe stress. Jeg lar meg overtale. Eller, jeg bestemmer meg for å ta sjansen.Det er ikke verre enn å gå om det blir utrivelig.

Gå opp på stamkneipa, ta en kopp te, le litt og tusle hjem, for så å legge seg inntil Pjusken, men jeg stryker han på magen.

Mens jeg står foran speilet og prøver å fikse det bustete håret mitt, tenker jeg på i går. Hvordan kvelden utviklet seg og at det hadde vært kos om du var der og at det var deg og meg som delte en flaske rødvin mens vi hadde en av de samtalene vi alltid har. En av disse samtalene som det faktisk er noe verdi i. Ikke en av de samtalene jeg har hørt tusenvis av ganger før.