Slik at du og jeg kunne hoppet bortover en blomstereng, mens solen skinte og sommerfuglene fløy inn i den svale sommerkvelden. Eller at det regna og vi var så intenst opptatte av å kysse hverandre at vi ikke merket at vi var blitt gjennombløte. Fordi begge fikk en sånn deilig følelse i kroppen som brant litt når de myke leppene våre møttes. Og vi ga faen og ble stående og regnet rant i strie strømmer først gjennom håret, så nedover pannen, vippet utenm øyet, videre nedover kinnene (slik at det så ut som det var en avskjed), før det kom små dråper på haken min, mens dine dråper ikke ville synes like godt, på grunn av det lille skjegget ditt. Og når vi la merke til regnet ville vi trekke oss ørlite fra hverandre og jeg ville stirre inn i de fantastisk vakre øynene dine og følt at jeg var naken. For når du så inn i øynene mine, så du meg. Du så alt. Kjærligheten. Smerten. Bekymringene. Gleden. Du så alt.
Og til slutt ville vi merke hvordan regnet fosset ned som om noen hadde satt på dusjen og holdt dusjkrana over oss. Så vi tok grep hveranres hender. Nesten likt. Og løp alt vi maktet og orket hjem til en av oss. Der ville vi kastet av oss klærne og det ville ligge en og annen bylt med klær, fint fordelt gjennom hele stedet. Men vi ville ikke bry oss, for vi var så nære hverandre som ingen mennesker kunne blitt.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
