Jeg har enkelte dårlige venner. Sånn i utgangspunktet synes jeg ikke det er to ord man bør se så ofte sammen. Dårlig og venn. Det er fryktelig nær fiende. Men disse er overhodet ikke fiender. De bare vet ikke at de ikke er så gode. Mennesker som synes det er kjempefint å forholde seg til deg når du har en bra dag. Men som ikke klarer å like deg når du har det kjipt. Kan du få så fryktelig billig av meg. Man kan lissom ikke velge. Enten så er man venn med hele meg, ellers så er man ikke venn i det hele tatt. Takke meg til.
Det kan gi meg prestasjonsangst. At noen har så stort problem med de dårlige dagene. Jeg liker de jo ikke selv, men de kommer jo bestandig tilbake. Det blir nesten som om de bra dagene blir ødelagt av tanken på at det blir verre snart. Tenk om, hvis at, dersom. Jeg er så himla lei av hele tiden å måtte ta forhåndsregler.
Men så har jeg de gode vennene. Som er der bestandig. Som alltid er klar for å drikke kakao og snakke. Som ikke tenker at det er fryktelig sent og at man egentlig skal på skolen dagen etter. Som stryker deg over håret de dagene da du trenger det mest. Som man kan leie triste filmer og gråte sammen med. Som sender deg oppmuntrende tekstmeldinger når du gruer deg.
Jeg elsker disse menneskene. Takk.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
