Blå dager, fulle av blåmerker
Denne dagen er ikke den beste jeg har opplevd, for å si det sånn.
Hvorfor nekter noen mennesker å innse skyld? Jeg hadde rett og nå må jeg begynne å lytte mer til magefølelsen og den lille personen som sitter på skulderen min og sier ting. Jeg burde aldri vært på rett sted til feil tid. Jeg burde ha spist og jeg burde drukket mindre alkohol. Jenter er kjent for å grine i fylla. Jeg gråter aldri foran mennesker. Jeg gjør ikke det. Jeg har ikke engang grått i en begravelse! Selv ikke til noen som sto meg så altfor nært. Uansett hvor mye jeg enn prøvde. Det funka ikke. Beklager det.
Jeg gråter for meg selv. En sjelden gang. Og da må jeg som regel tvinge meg til det. Ved å tenke på triste ting, høre trist musikk og rett og slett ha det ganske så ikke bra.
I går gråt jeg foran noen av de som betyr mest for meg. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, jeg vet bare at jeg ga faen akkurat der og da. Ting har gått for langt og det er så mye som skulle vært gjort om. Nesten så jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Jeg skal prøve på nytt. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Det er bare det at jeg har opplevd så enorme mengder søppel før. Derfor er det vanskelig å slutte. Unnskyld at jeg har såra. Ting er gjort og de kan ikke gjøres om, men jeg beklager. Kan dere tilgi?
Hva får meg til å ikke få dårlig samvittighet når det gjelder de nærmeste, men lar det disse komplett idiotiske menneske gjør, gå inn på meg som faen. Det var derfor jeg slo. Og det var så enormt befriende. Jeg ville slått igjen. Uten tvil. Jeg har mer på deg, men jeg føler meg for god til å gå rundt å slenge mer dritt, selv om jeg vet du kommer til å gjøre det. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan. Prøv å stol på meg i det minste. Jeg prøver på nytt.
Ingen kommentarer
Ingen kommentarer enda.
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
