I’m haunted by the things I know
“Et par ble de aldri; men verden forsøtes av vennskap når stenen og vindpustet møtes …”
- André Bjerke
I morra må jeg snakke med deg, men jeg aner ikke hva jeg skal si. Det kommer til å bli som i boka. Man har en plan. Jeg ha en plan, men så plutselig står du der ansikt til ansikt. Eller så sitter du i sofaen fem centimeter fra meg og alt jeg skal til å si faller fra hverandre, slik som puslespillbiter av glass. Og puslespillbitene faller ut av hendene mine, og det blir sakte film og en etter en treffer de gulvet og slår seg i tusen knas. Alt som er igjen er støv og et par punktumer.
Var det noe du skulle si?
- Neida, bare fikk noe i halsen, svarer jeg og hoster kraftig. Som om ingenting hadde skjedd. Til tross for alt sammen. Og vi kommer til å sitte der og jeg kommer til å være fjern. Jeg hater å være fjern. Jeg skjuler så mye når jeg er fjern og jeg aner ikke om du ser noe. Om det bare kunne fulgt med en slik simpel IKEA-bruksanvisning på deg. Alt hadde vært så mye enklere. Veldig mye enklere. For nå er det i bunn og grunn forbanna vanskelig. Og jeg har glemt planen min allerede.
Ingen kommentarer
Ingen kommentarer enda.
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
