Det er ikke ofte man er her lenger. Kanskje fordi skrivekløen har gitt seg? Nei, den har jo ikke det. Hmm… Kanskje det er fordi jeg egentlig har det litegranne bra i bunn og grunn. Det er bare disse menneskene som forvirrer meg. Og om folk vil leke Hotel Cæsar får de gjøre det uten meg heretter. Jeg liker ikke den leken og for øyeblikket klarer jeg ikke å like deg heller. Jeg tror det er din feil. Eller… Min feil er det jo at jeg ikke liker deg, men jeg prøver. Vi lo jo masse sammen for ikke lenge siden. Jeg tror det bare er måten alt skjedde på. Du gjorde noe av det samme selv. Æsj!
Og slutt å klem på meg og kall meg “jenta di” og “baby” og fortell at du er glad i meg, når jeg ikke aner om det kun er fylla som snakker. Ikke kyss meg på halsen, da kommer jeg til å bli sprø til slutt. Ikke hold rundt meg når du sover. Du aner ikke hva som går gjennom hodet mitt. Du skjønner ikke en dritt, gjør du vel?
Halvannen uke gikk det plutselig, før jeg igjen hørte fra deg. En tekstmelding: “Jeg har skjerpa meg”. Det var du som begynte igjen. For jeg hadde jo aldri gitt meg. Iallefall ikke helt. Men jeg hadde gitt opp deg. Nesten. Jeg var på vei, jeg var på god vei til å få andre tanker i hodet. Jeg hade bestemt meg, jeg skulle ting. Jeg skal fortsatt ting, du har ikke klart å komme like godt under huden på meg denne gangen, til tross for at du har gitt mer.
Jeg fikk sjokk når jeg fikk den klemmen. Og ikke minst når du sa de ordene. Du klemte ikke henne. Hvorfor ikke? Fordi du bare vil pule henne? Fordi både du og jeg VEIT at du kan få nesten hvem du vil. Du er en jævel, men samtidig farlig sjarmerende.
Og det er to tanker som dukker opp i hodet mitt:
1. Er dette en test igjen, slik hun sa det kunne være? “Mamma” sa også det.
2. Hva faen er det du driver med?
Så får vi se når vi sees igjen, min venn.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
