Så långt bort från den här världen

Jeg vil gjerne høre forklaringen din, før jeg sender deg til helvete med ei kule.

Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der….

2 Kommentarer

Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI