Jeg satt hjemme etter en lang dag på jobben. Ute snødde det og jeg hadde nettopp luftet hunden min, laget en kopp te, satt med ned ved dataen, tent stearinslys, satt på god musikk, i det du ringte.
- Kom på puben, nesten ropte du i telefonen
- Hvorfor det?, spurte jeg og hadde ikke spesielt lyst.
- Fordi jeg må snakke med deg.
- Okei, er der om tjue min, svarte jeg og dermed ble samtalen brutt.
Jeg hev på meg buksene jeg nettopp hadde tatt av meg til fordel for kosebuksa og labbet i ved, med musikk på øret. Gikk fort, mens musikken dundrett fra proppene i øret. Hva var det du ville? Skulle du fortelle meg at alt var løgn og fanteri? Jeg var forberedet på å få en skikkelig dårlig nyhet.
Når jeg kom frem, møtte jeg på kompisen din.
- Har du sett han?, spurte han meg.
- Nei. Er han ikke her?
- Nei. Det søpplehue har stukket av. Prøv å ring han du..
Jeg prøvde å ringe tre ganger, mens vi tok oss to røyk. Du tok ikke telefonen og jeg tenkte for meg selv at du sikkert ikke var klar til å snakke.
- Blir du med nedover?, spurte bekjentskapet.
- Tja, hvorfor ikke? Spanderer du en øl?
- Klart jeg gjør. Jeg skylder deg såpass, svarte han.
Vi gikk nedover, inn og pratet økonomi, bil og hvor sviktende du er. Inne møtte vi på fler bekjentskaper. Flere av dine enn mine. Du spanderte den ene Kjekkasen etter den andre og plutselig satt vi fire stykken i en altfor liten bil, på vei opp der vi hadde kommet fra en halvannen time i forveien. Ingenting galt i det. Du svarte fortsatt ikke. Ikke på mine anrop. Kun om noen ville ha tak i noe mer enn det du kunne tilby meg.
Jeg aner ikke om du vet at jeg vet for mye. Jeg aner ikke om jeg skal tro på hva du sier til kompisen min. Det eneste jeg vet er at du ringer meg når du er full (og kun da). Før du forsvinner inn i noe jeg ikke vil ha altfor mye å gjøre. Jeg kan ikke hjelpe deg, selv om jeg sa jeg ville støtte deg. Først må du ta valget selv, din hyklerske hønsehjerne.
Likevel endte kvelden bra. På stamkneipa endte det med latter, før jeg ble med på en kopp te, med noen helt andre. Så får du heller sitte alene. Neste gang gidder jeg knapt å ta telefonen. Jeg gidder ikke, orker ikke, vil ikke flere badboys. Det holdt med Herr. Sjarm. Nå er det nok. Da sitter jeg heller alene. Alene med en liten vofse som tygger på pipeleka jeg kjøpte til han i går, mens jeg har en varm kopp te mellom hendene og hører på bedagelig musikk, under et varmt pledd. Med kosebuksa på, mens snøen daler ned i det skjulte.
Vi leker ikke potetmel. Dette er fakta.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
