Noen mennesker vil aldri slutte å forundre og forvirre meg. Fra å sende meg melding hver dag til ingenting. Bare en kjapp liten “Hei-åssen-går-det?-samtale” på msn. Et blikk når vi går forbi hverandre i byen. En dag, en annen dag, i en annen tid. I fortiden var du alt, nå er du knapt noe i det hele tatt. Det var en mulighet, en ørliten, men dog en mulighet. Du kunne fått hjelpen. Du kommer aldri til å gripe den. Du er altfor redd. Du er full av hat mot verden, nesten som en trassig tenåring. Hun var alt du pratet om. Smilet hennes. Ingen av oss tenkte noensinne på jenta på veggen. Veggpryden. Den usynelige veggpryden. Hun som ikke visste noe. Jeg så hvordan du smakte på navnet til den andre kvinnen. Hvordan du smilte på en egen måte når du sa navnet hennes langsomt, bare for å kunne holde på ørlite granne til.
Men nattameldingene kan jeg vende meg til. Kyssene kan jeg vende meg til. Hvordan du noen ganger er fantastisk søt og har den lille latteren i stemmen. Gåtene som er så elendige og hvordan jeg smiler når vi har de eviglange samtalene om alt og ingenting.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommenter
