Som et lite barn vandret du rundt i skyggen. Nå skrek du etter oppmerksomhet, så mye at det var rett og slett for mye. Det mest bortskjemte på lenge. Ikke bortskjemt med penger, men oppmerksomhet. Du klarte alltid å få alle til å gjøre som du ville. Som et barn skrek du noe gikk deg imot. “Hælvetes forpulte negerfitte!”, kunne du skrike og det var dermed det. Ingen orket til slutt å si imot deg. Ingen gadd å bråke med deg. Noen hadde observert det lenge, lot være å diskutere og trakk seg vekk når noe var i gjerdet. Hvordan kunne et menneske falle så langt sammen at det ikke orket å si imot lengre? Kanskje fordi vanlige, normale mennesker ikke orket å forholde seg til skrik og skrål? Ut å lufte, ut å hente, ut å gi, aldri få.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
