For lenge siden, i en annen verden:
Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt. Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?
Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.
Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.
Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.
Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.
No Comments Yet
Ingen kommentarer ennå
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommenter
