This sucks more than anything that has ever sucked before

Hodet mitt er et forferdelig sted akkurat nå. Pusten prøver å ta det rolig. Prøver å slappe av. Prøver Mindfuckingfullness. Ingenting funker. Jeg puster fortere og prøver å slappe av. Jeg vet at jeg må slappe av. Jeg føler meg rusa. Jeg har ikke tatt noe som helst. Kanskje for mye te? Hun kan jo for faen ikke puttet noe i teen min? Paranoide tanker svirrer og jeg innser at det er ikke meg mot monsteret, men at det er jeg som ER monsteret. Prøver å skrive av meg følelsene, men klarer ikke å beskrive det. SNAKK TIL MEG DA!!! Hvorfor snakker du ikke til meg? Jeg er redd for å spørre. Livredd for at jeg har gjort noe som har fucka opp alt. Det er jo meg det er noe galt med. HVORFOR SNAKKER DU IKKE TIL MEG???!?! Jeg er redd.

Jeg er livredd for alt akkurat nå. Ingenting føles bra. Ikke en gang at fantastiske henne dropper planer for å komme å være sammen med meg. Jeg vil drikke meg ned. Rømme inn i en drømmeløs søvn som ikke kan finnes. Og jeg er så redd! Jeg skjelver inni meg. Løfter hånden for å se om det faktisk er noe som skjer, men det er ingenting. Men følelsen er der. Pusten øker og jeg skjelver og jeg føler tårer presse seg på. Og det er vemmelig og ekkel og jeg blir sint fordi jeg så gjerne vil ha ut de pokkers ordene jeg har inni meg, men det funker ikke. Jeg kan bare skravle igjen og igjen. DET VAR JO VI SOM ER SÅ FLINKE TIL Å BABLE! Men du snakker ikke til meg. Du kunne gått gjennom meg som om jeg var usynlig. Som et medlem som har meldt seg ut av sekten. Det er bare du som kunne skjønt akkurat den. Det var så fint i går og natten med mange forvirrende tanker, men jeg sovnet og var glad og tenkte positivt og nå er alt skakkjørt. Det føles som om jeg har levd i en drøm som ble til et mareritt. Og jeg vet ikke om jeg sov eller var våken. Om jeg gjorde noe eller ikke. Jeg vet ingenting og jeg vet ikke engang om jeg puster. Jeg stopper opp, fortsatt med fingrene på tastaturet og vet ikke engang om jeg har holdt pusten. Puster et par rolige pust og kjenner hvordan det føles og jeg vil kaste opp. Jeg vil få alt dette forferdelig ekle vekk og bort. Jeg vil skrike, men ingenting kommer ut og jeg føler meg som en belastning. Jeg er der. Det finnes bare en sammenheng i alt dette bablingen og det er frykt. Jeg kunne klusset over alt dette jeg skriver. Dette babblet og skrevet med store bokstaver FRYKT!

Jeg hiver etter pusten. Gisper. Vil ikke. Orker ikke. Puster roligere nå. Lurer fortsatt på HVA SOM HAR SKJEDD! Skjønner ingenting. Og lar kald øl skli ned. Puster tungt. Hiver etter pusten. prøver å trekke inn mest mulig på en gang. Dette er sååååå ødeleggende. Faen. Og jeg skjønner ingenting. Virkelig ikke. Skjønner ikke hvorfor jeg er så redd. Så lei meg. Hvorfor du ikke snakker til meg. Har jeg gjort noe ville jeg trodd at du var mann nok til å si det. Men det kan ikke være noe som har skjedd. Du bare bestemte deg for å ikke sende meg noen meldinger mer. Du bare fant ut at det ikke var noe som helst vits å fortsette. Sånn brått og så uendelig brutalt. Hva faen er vel åpenhet og kommunikasjon?

Også var alt bare oppe i hodet mitt og jeg kan igjen ta meg sammen. Tørke tårene, slappe av. Pusten blir normal. Jeg er trøtt, men kan smile igjen.

Behind every successful woman is HERSELF

Jeg aner en viss bekymring og jeg satte pris på å bli spurt om det gikk bra. Det var bare monsteret som overtok kroppen min noen dager. Men det er merkelig hva solskinn kan gjøre for meg. Jeg elsker solen og jeg håper det forbanna regnet snart tar slutt.

Jeg vet at det går fremover. At dette er noe jeg kan klare. Og det er godt å komme inn på puben uten å ha lyst på en øl eller fem. At jeg kan skli inn på en av barkrakkene, smile mot hyggeligste bartenderen og si; “Vet du hva? Jeg har fortsatt stemmen din i hodet. De ordene” og han er ikke god til å ta imot komplimenter og svarer sarkastisk “Vel, de fleste som har stemmen min i hodet har ikke noe god dag” også ler vi begge to. Og jeg prøver å forklare for han på nytt at ordene hans har hjulpet meg og jeg ser at han setter pris på å høre det, selv om han ikke sier så mye.
Vi har vært gjennom det begge to og selv om han ligger foran meg vet jeg at jeg er på vei selv. At jeg skal få det like bra. Jeg fortjener det.

Jeg vet at det er bra når jeg blir spurt om å være med å ta noen trekk og sier nei. “Nei, da sitter jeg heller hjemme alene å hører på musikk og leser ei bok”. Og jeg vet at selvfølgelig kunne jeg tatt et trekk eller tre. Blitt potte skev og hatt det gøy, men det blir liksom ikke like gøy som før. Og på en måte savner jeg det litt, men jeg vet at for at jeg skal ha det bra, så funker det ikke å fortsette.

Og jeg vet at alt ikke er rosenrødt ennå. At det er flere kamper som gjenstår. Som jeg må komme meg igjennom. Dette med sexen. Dette med disse problemene. Dette med kroppen min. Dette med alle de forbanna pengene som er et helvete.

Men jeg vet også at jeg er på vei til å slutte å analysere alt i beste eller verste mening. At jeg ikke er like ille som før. Jeg kutter også ut mennesker som drar meg ned. Jeg vet jo hvem som er bra for meg. Ja, til tider tar jeg meg i å savne stunder med fest, fyll, heftig sex, slasking i parken, lange dager med mønsjing og røykfylte rom. Og det er lov å savne det! Så lenge det er savn for en liten stund og ikke noe tilbakefall!

Länge leve längesen
Som jag minns det var det lätt
Även när jag trillade omkull
Länge leve du min vän
Du som alltid följt mig hem
Nykter eller alldeles för full
Veronica Maggio

I hate waiting on something that will never happen

Jeg orker virkelig ikke å gå å tenke alle disse tankene i to uker til! Da kommer det til å tippe over for meg….. Håper jeg får svar i dag og enten kan gå videre eller noe. Og det hjalp ikke med alle de drømmene. Det hjalp ikke å være ærlig ovenfor meg selv engang. Så hva i helvete hjelper da? Så lenge jeg i det minste er ærlig mot meg selv. Jeg ser jo hvor feilen ligger. At jeg ikke er klar. At jeg må bekjempe det største monsteret jeg vet om. Nemlig meg selv. Jeg må innse mer fakta. At jeg er dødsredd. Så jeg skrev det jeg skrev, mest til meg selv men også til andre som frykter. Frykt er så utrolig ødeleggende….

Star, star teach me how to shine, shine

Trøtt og samtidig kverner tankene. Jeg hater det når det skjer. Og jeg vil egentlig bare snakke, snakke, snakke om det, men så går det ikke. Og i sånne stunder føler man for å gråte, men det er jo faen i meg umulig det også. Så da setter man på trist musikk.

Og jeg visste med en gang hvem sang som skulle få meg til å vippe over kanten. Og minnene strømmer på. Blander seg med en haug av nåværende tanker. Tanker som er ødeleggende. Tanker som knuser meg. Fuck, jeg er kanskje ikke like ille ødelagt, men jeg er jo destruktiv også. Så egentlig, egentlig burde jeg bare gå å legge meg. Finne en bok og lese. Lese, ikke tenke. Ikke tenke, ikke tenke, IKKE TENKE!

og det hjelper vel ikke å vite at hele jævla dagen har gått med til å oppføre seg ordentlig, men at man har lyst til å bare gråte heller. At man har lyst til å falle tilbake, bare for et par jævla timer. At dagen bare går tilbake til sånn det var før. Alkohol, venner, stæsj og flyvende drømmer jeg visste ikke kom til å bli sanne.

Hodet mitt verker av tankene og heldigvis lettet de litt. Heldigvis. I dag var jeg heldig. jeg frykter de kommer til å være der i morgen også. Jeg må fortsette å huske at jeg ikke skal fortelle meg selv så mye rart om kvelden. Det er da det er enklest å mate monsteret med alt mulig drit. Jeg må fortsette å huske at jeg kan bedre enn dette. Og at nå, nå skal jeg virkelig gå inn for det!

Jeg er fortsatt litt trist. Innimellom må det være lov. Men jeg er unik og fantastisk for faen! Og det samme er du, kjære deg. Glem ikke det selv om det føles som om verden noen ganger skal rase sammen. I natt legger jeg meg kanskje ikke med et smil om munnen, men alt er  forhåpentligvis bedre i morgen. Og jeg skal møte fine mennesker og be om en klem. Bare fordi det er fint med en klem.

I hate the fact that you ignore me for so long, then you start talking to me like nothing happened

Også du da… Du er vel noe av det merkeligste. Nei, vent! Det var en annen det. Men okei, tar det fra starten. Også du da… Du er vel noe av det.. Nei, vent! Den andre var det mest forrvirrende… Hmmm… Hvor skal jeg da plassere deg? Tja, som den nest mest forvirrende? Ja, jeg tror det. Så for andre gang, fra start. Også du da.. Du er vel noe av det nest mest forvirrende jeg vet om! Gode Gud ass! Hvorfor skal jeg alltid havne borti forvirrende mennesker?

- Ja, jeg burde jo regna med noe sånt. Det er jo tross alt DEG jeg sitter å chatter med.
- Hva skal det bety?
- Tja, du snakker jo som regel til meg kun når mini er på luftetur ut av buksa.
- Sorry da, svarte du og rakk tunge til meg.
- Hehe, det går bra, blunket jeg og tenkte i mitt stille sinn. Ja,  du er jo altfor feig i det virkelige liv! Mennesket som har to ansikter. Et bak skjermen og et foran. Det var til å grine av. Av latter altså.

Også du da… Du som er snill og hyggelig og til og med litt morsom.

Også du da… Kjekk, søt, snill OG morsom!

Ikke kom til meg når du blir behandlet slik du behandlet meg. Du er ynkelig. Og kanskje er jeg en smule patetisk, men karma, karma kjære deg, er en bitch if you are.

Jeg lever egentlig ganske bra om dagen. Snakkesalige kvelder med latter og smil. Kos. Søte morgenmeldinger som spør om jeg har sovet godt? Og selvfølgelig har jeg det. Så får tiden vise om det er meningen at jeg skal lære enda mer eller om jeg skal få oppleve en virkelig bra vinter. Tiden går, men jeg stresser ikke. Selv om jeg har lyst til å våkne av frokost på senga og ild i peisen. Selv om jeg vil nå uante høyder. Selv om jeg vil ligge inntil en fin kjekkas, men han stryker meg over magen, mens kalde tær varmer seg under en felles dyne.  Det er lov å drømme seg bort innimellom. Det er lov det. Enn så lenge er det bare små lykkelige stunder i hverdagen.

Haha, nå sitter jeg på omegle og snakker med en bartender fra USA som holder på å studere til å bli politi. Hvor kult er ikke det a? =) God, I need a life!

And suddenly the world is all brand new

Ah, jeg klarer ikke helt å stoppe å tenke på historien din.

..nå ser jeg hele kroppen din, og jeg elsker det jeg ser…

…jeg puster godt inn gjennom nesa for å lukte på deg og du lukter utrolig godt. Kjenner at huden din er myk og god...

Historien har et klimaks og vi står i dusjen. Lar vannet renne nedover oss, men vi er tett i tett.

Du har bedt meg om å svare og jeg sitter her så kåt at det halve kunne vært nok. Og jeg digger det! At du skrev en historie til meg. En slik historie som jeg både elsker å lese og skrive selv. Og du vet av en eller annen merkelig grunn hva som pirrer meg. Selv om vi ikke kjenner hverandre ordentlig.

Men nå skal jeg skrive fortsettelsen