Jeg sliter med kveldene. Det er alltid de forbanna kveldene som plager meg. Det er da man sitter alene, i sofaen. Det er mørkt og jeg har kanskje satt på en film, ser på noe meningsløs crap på tv. Og jeg klarer ikke å følge med. Alt jeg gjør er å tenke. Og jeg tenker ikke noe positivt når jeg har slike stunder.
Jeg er livredd for å ødelegge dette. Jeg vil så gjerne at det bare skal være fint. At uansett, så skal jeg ikke analysere ting i stykker. Derfor er jeg glad at noen kjefter på meg når jeg tenker. Jeg har blitt flinkere til å sette ord på det. Kanskje ikke den flinkeste, men jeg kommer meg. Å sette ord på ting er lett når man skriver. Man ser ordene fremfor seg. Man ser de danse seg frem bokstav for bokstav via tastaturet eller pennen. Å si ordene er så mye vanskeligere.
Jeg prøver å trekke fremtiden inn når jeg puster og spytte ut fortiden. Jeg prøver, men jeg lykkes ikke hele tiden. Jeg tror jeg er nødt til å gjøre det jeg ikke vet om jeg burde. Gå over til sinnet. Gå over til gi-faen stadiet igjen. Det er så mye enklere. Fuck it og gå videre.
Men jeg gjør jo ikke det. Isåfall ville jeg ikke sagt det. Jeg prøver bare å lure dere.
You emotionally mindfucked me or did I do it to you?
Uff, det er fælt når sånn tankegang skal ta overhånd :S