Tja, hva skal man si? Helga var…. Monsteret slapp til og jeg hadde ingen kontroll. Testen min. Testen jeg ga meg selv. Den feilet. Feilet så masse. Jeg husker ingenting. Nada. Nothing at all.
Det pleier ikke å være så ille. Jeg pleier å tåle mer. Jeg pleier å huske noe. Husker bare kanten av doskåla. At noen sier at jeg må reise meg. Jeg kan skimte noe av at jeg står i baren. Husker ikke taxikøen. Husker ikke telefonsamtalene. Husker ingenting.
Vil jeg ikke huske? Jeg er flau og skamfull. Så uendelig skamfull på mine egne vegne. Søker sympati og merker ingenting til den. Føler meg atter en gang uendelig ensom. Ensom i en verden av mennesker. Det er ikke det at jeg ikke har et stort sosialt nettverk, men ja. Man føler seg ensom i mengden.
I helgen haglet snøen ned over oss. Noen spurte om jeg likte snøen. Jeg svarte nei. Hater å fryse. Men snøen er også fin. Den lyser opp nettene. Nettene som er de verste. Jeg er glad jeg har noen å snakke med om nettene. Hvordan jeg kan si tankene mine. Jeg merker det er godt. Og jeg tror ikke dette mennesket aner hvor mye det hjelper meg. Noe jeg setter enormt stor pris på. Han er noe for seg selv, dette mennesket.
Kloring. Det fikk meg til å tenke på den natten da jeg skar insektet til blods. Den første natten. Jeg så merkene dagen etter når han kledde på seg. Han tittet seg i speilet, ristet litt på hodet og tittet på meg. Jeg gliste litt. Og han sa at det var verdt det. Virkelig. Og lenger kom vi ikke, før han dyttet meg ned på sengen igjen.
Han sa at han ønsket å lytte om jeg ville prate. Jeg ble redd. Mannen fra i våres. Jeg skjønner ikke hva som er meningen. Kanskje jeg skal teste han igjen? Se om han blir skremt om jeg forteller. Blir han denne gangen også, da er det jeg som blir skremt. For det er ikke han, er det vel?
