Dette er ikke om deg. Du er en fremmed.

Du sa du var glad i meg.

OMFG!

Du sa det!

I’m going to bed now…. Fuck… Fuck… Okey

Merkelig hvordan ting kan endre seg på et døgn. Kjenner meg lettere i kroppen. De bakerste tankene. De som alltid er der, men som aldri snakkes om… De har blitt snakket litt om. Ryddet opp i. Jeg kjenner det er godt. Jeg begynner å faktisk tro at ting kan ordne seg.

Som et lynnedslag i natten, snakket to hannkjønn fra fjoråret til meg. To jeg hadde glemt. Uviktigheter. De vil finne på noe. Men jeg er ikke bare ei fitte. Min fitte, mine regler. Monsteret skriker litt, ligger latent i bakhodet. Vil ha. Men er ikke såå sulten. Ennå.

Jeg er trøtt. Jeg burde legge meg. Og egnelitg… Egentlig trenger jeg et ligg. Et langt, mykt, hardt, deilig ligg. Seriøst.

Press play and I’m gone…

Venninne:
“Vi burde egentlig si fuck off til de…”

Jeg:
“Det burde vi. Ah.. Tankene mine er som en film… Noe inni meg sier: “Slett han fra msn, fra Facebook… Ikke svar på telefon eller meldinger… Vil han virkelig ha kontakt så kommer han”

Venninne:
“Me too. Men klarer ikke”

Jeg:
“Fordi vi er redde for å måtte innse at de ikke gidder. At vi ikke er verdt det….”

Men vi fortsetter spillet. Det forpulte jævla spillet. Går rundt grøten så mange ganger at den til slutt ender opp med å bli kald. Fordi man ikke tør. ”Ta sjanser” du liksom. Fy faen. Jeg blir rett og slett kvalm!

The most painful goodbyes is the ones that are never explained.

Det føles som om du er borte. Og jeg er usikker på om det er hjertet eller hjernen som skriker høyest etter deg. Monsteret sier at du er opptatt med noe bedre. Noe jeg ikke kan gi deg. Samtidig sier hodet at det er greit. Eller er det hjertet? Egentlig vet jeg ingenting og på en måte føles det greit. Det gjør ikke så vondt. Jeg har opplevd hardere tap. Vondere. Jeg har vært i krigen før.

Bare ikke kom om noen dager, uker, måneder å si at ingenting har skjedd. Bare ikke lat som om alt er som før. Ikke vær så jævla fantastisk morsom, festlig, skjønn og sjarmerende. Ikke gi meg flere håp når jeg nå faktisk prøver å ikke føle. Jeg kjenner det kan bygge seg opp tårer, men jeg vet ikke om det kommer til å komme noen. Det kom noen tårer i går og det var fint. Deilig. Takk du.

Om jeg nå bestemmer meg for å virkelig prøve. Om jeg virkelig skal klare dette kan jeg ikke tillate at du brått bare dukker opp igjen. Du får ikke lov til å fortsette på denne måten. Og jeg har på en måte alle spørsmålene i hodet. Men samtidig sier noe meg at jeg ikke trenger å vite. Ikke trenger å såre meg selv noe mer.

Nå vil jeg bare ligge inntil en. Ikke deg. Jeg trenger en klem. En som kan stryke meg lett over ryggen og si at det er greit. At ting ordner seg og at jeg er på vei.

Your loss, baby!

Takk for at jeg kan stryke deg av lista over vurderbare pikker å knulle når nøden er størst.

Godt å vite at jeg ikke lenger trenger å tenke at jeg kanskje vurderte å gi deg en sjanse til å bevise noe. Du beviste det jo allerede nå.

“Jeg savner kosestundene jeg”
“Javel?”
“Ja, vi har jo alltid hatt noe spesielt”
“Har vi?”
“Skal jeg være med deg hjem?”
“Vel… For å si det rett ut. Vi kan godt stryke litt på hverandre. Kysse litt. Men that’s it”
“Jammen jeg blir jo så klåfingra når jeg er full”
“Men da sier jeg i fra jeg vettu”
“Seriøst? Har du slutta helt?”
“Ja, jeg har jo sagt i hele kveld at jeg ikke er hun jeg var før”
“Ja, men…”
“Men er ikke et svar. Taxien drar nå”
“Jeg kommer senere”
“Jeg legger meg for å sove når jeg kommer hjem. Kommer ikke til å ta telefonen. Ikke til å svare på meldinger. Ikke til å låse opp døra. Det er now or never”
“Da blir jeg her”
“Oki. Whatever. Takk for beviset”
“Beviset?”
“Ja, at du mener at jeg kun er en fitte. Takk og god tur til helvete!”

Endelig vet jeg at jeg klarer det. Og selv monsteret ga faen! Greit, må innrømme at jeg gjerne skulle hatt noen å kost med. Men for fuck sake.. Ikke hvem som helst. Jeg er lei av PIKKER!

Kommer mer senere

Sleep don’t visit, so I choke on sun

Tell me the truth
It’s all that I need
Your honesty
Allows me to breathe

You help me understand
You help me to see
Something inside of you
brings out the best of me

I just dreamed I thought I dreamt

“Om du kan og du har lyst, kan du godt komme hit en tur til helga”.

Skal, skal ikke? Skal jeg si at jeg kommer også avlyser jeg samme dagen? Slik han gjorde så mange ganger. Litt for ofte? Skal jeg dra og ikke si noe om månedens flom? Nei. Jeg gjør som avtalt. Jeg sier at jeg kan godt komme, men at han ikke kommer til å få seg noe på grunn av nettopp det. Månedens flom. Jeg liker ikke det andre ordet. Mensen. Jeg sier han kan bestemme om han vil ha besøk eller ikke. Jeg kan jo fortsatt leve selv om jeg har mensen. Herregud, det er jo ikke farlig å få besøk av meg for det. Det er jo ikke akuurat som om det smitter liksom! Jeg kan fortsatt kose. Jeg kan foreslå å ta noen øl. Spille brettspill. Et eller annet. Dra ut, gå tur. Noe annet enn å sitte i en fuckings sofa! Jeg tester han. Jeg gir han valget. Vil han ha besøk eller vil han ikke?

Mannfolk! Aaaah… Om jeg drar så er det vel mest fordi monsteret roper etter mat. Kjærlighet. Nærhet. Jeg trenger nærhet slik en katt trenger kos. Jeg er en katt. En løve. Til tider en ganske så vill en også. Ikke temmet, bare holder meg selv i tømmene.

Jeg merket det etter hvert som jeg slapp meg løs foran kameraet. En hemmelighet. Og jeg elsker det.  At ingen vet det. At det er din og min sin hemmelighet. Det er lenge siden jeg har hatt en slik hemmelighet.