You’ve Met Me At A Strange Point In My Life

Sola skinner og jeg burde være glad. Jeg har lyst til å se deg i daaag. Nynner på Jokkes låt. Feilsynger den med vilje.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ser for meg alle disse fremtidige minnene i hodet. Drømmer meg bort om hvordan alt kommer til å bli. Bare vent, frøken. Bare vent. Jeg merker hvordan jeg ikke lenger er like redd for det dårlige. Jeg har vel på en måte bare innsett at det alltid kommer til å være en del av meg. At livet går opp og ned. Noen dager er dårlige, men det hjalp å si at vi skal klare dem sammen. Det har alltid vært jeg som har sagt det på den måten. Til andre. Denne gangen var det deg. Og det var litt fint. Det var fint at noen forsto når jeg ikke hadde lyst. Du av alle burde vel vite det. Men jeg klarte det. Og vi er stolte begge to. Av meg. Sammen. Og det var fint.

Det er mye som er fint, for all del. Masse faktisk! Det er bare ikke alltid like lett å se det.

Det er så mye jeg vil skrive, men da blir det bare en sammensurium av tanker. Rot. Det er sånn det er. Men det er jo det som er meg. Kanskje jeg bare skal la fingrene få fritt spillerom.
Ja…

Hendene stopper opp. Vet ikke hvor de skal begynne. Hvor de skal fortsette. Jeg tenker på kropper. Nakne. To vesner. Sex. Blikk. Jeg klarer ikke å glemme blikket. Vet ikke helt om jeg vil heller egentlig.

Stopper opp.

- Skal vi se på solnedgangen?
- Jeg trenger å snakke.
- Kom, la oss gå.
- …
- Ah, se så vakker himmelen er!
- Du har rett i det.
- Alle fargene!
- Du er så lidenskapelig.
- Hører folk si det. Jeg er bare meg.
- Det er nok det.

Fantasi er fantasi og virkelighet noe helt annet. Det burde vært annerledes. At virkeligheten kunne i det minste være litt mer lik fantasien. Ikke så forbanna forskjellig. Kanskje det er slik at det er det man egentlig ønsker. Fantasien. Det indre “jeg-et” er det vi kaller for fantasi. Da kan man unnskylde med at det kun er fantasi og ikke noe annet. Fordi man er redd, for ekempel.

Æsj! Kan det ikke bare bli sommer også kan vi sitte på svaberget, drikke øl og grille i sola?

Burde, men…

Klokka ringer,
og jeg hører den ikke.

Vaskemaskinen er ferdig,
og jeg lar den stå.

Sengetøyet burde byttes,
fordi du søla på det.

Solen skinner,
og jeg sitter inne.

Burde spise frokost,
men har ikke lyst på.

Puta lukter deg,
vil ha mer 

- meg

You like sleep. I like sleep. Let’s do it together.

Kjenner varm hud inntil seg. Ligger på armen å nesten sover. Lytter til pusten. Hører en klokke tikke i det fjerne. To par bein flettet inn i hverandre. Hånden min på magen hans. Han sover, men beveger seg. Snur seg på siden. Legger hodet mot hodet mitt. En hånd legger seg på ryggen min, stryker nedover og ned på låret, så opp igjen. Blir liggende stille. Tung sove-pust. Jeg får ikke sove ordentlig, men øynene er lukket og tankene farer til huset i skogen.

Våkner til hender som stryker meg over brystene. Fingre som leker med brystvortene etter tur. Legger meg over på ryggen og beveger lårene ørlite fra hverandre. Slumrer nesten, men bare nesten. Kjenner hendene som stryker nedover kroppen og ned mellom beina. Han lar en finger skli innenfor, i varmen. Og jeg slipper ut et lite sukk. Skjønner at jeg er våken, men sier ikke noe. Bare fortsetter, mykt, bestemt, skifter takt. Pulsen min stiger og jeg stønner han hardt inn i øret. Han ser på meg. Nyter det.

Ut av det blå ligger han over meg. Øynene møtes. Jeg som aldri pleier å ha blikk-kontakt, møter blikket hans. Han smiler. Ikke gliser, men smiler. Han holder blikket mitt lenge, og hendene mine flytter seg til ryggen hans. Ned til rumpa. Kroppen min følger takten hans. Rolig, så raskere. Roligere, raskere. Deilig.

Etterpå kysser han meg. Smiler igjen. Det litt søte og uskyldige smilet sitt. Tilbyr meg armen sin til å ligge på. Så sovner vi litt før jeg våkner og vil ha mer. Denne gangen er det jeg som vekker han.

Know when to let go and when to keep fighting. Haha!

Kan nesten vite humøret etter klokka. Døgnrytmen er ødelagt etter påska. På grunn av han. Det er rart å legge seg og vite at ingen andre kommer å legger seg inntil meg. Jeg savner hånden hans på ryggen min og fingrene mine mot nakken  hans. Fingrene som leker med hårtuppene.

Planen min var å ta farvel etter påsken, men noe i meg gjør at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg ser de andre gi slipp, oppmuntrer dem, men klarer det ikke selv. Det… Jeg vet ikke hvorfor. Har ikke en sterk nok grunn. Og der begynner tårene å samle seg. Faen.

Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp? Det er noe med han. Noe jeg liker og for all del, også noe jeg ikke liker, men likevel. Jeg tror…. Aaah! Jeg hater å føle meg så jævla patetisk.

Forget shit and move on

You’re my…

Could’ve been
Should’ve been

But never was
and never will be

And that is okey
I’m letting myself be free

Fuck love, carry on and say goodbay to pain

Øynene hennes lyser ikke lenger opp når noen sier navnet dittlenger. Hun kjenner ikke en gledelig følelse når du logger på msn og hjertet hamret ikke når du snakker til henne. Du når ikke frem til henne på samme måte som før. Du er bare et dårlig minne bakerst i hodet hennes. Så ikke bli overrasket den dagen du går forbi henne på gaten og hun ikke engang titter etter deg. Og ikke bry deg deg med å prøve å snakke til henne, for du vil ikke få respons. Hun er ferdig med å kjempe det tapende slaget. Og det triste er at du har ingen andre å skylde på enn deg selv for at det skjedde. Hun ga deg hver eneste sjanse du spurte etter. Og hver eneste gang ødela du litt mer. Nå går hun rundt med et smil om munnen og hun ler lettere og høyere enn før. Ser ut som du har mistet henne, kjære deg.

Dette er ikke om deg. Du er en fremmed.

Du sa du var glad i meg.

OMFG!

Du sa det!

I’m going to bed now…. Fuck… Fuck… Okey

Merkelig hvordan ting kan endre seg på et døgn. Kjenner meg lettere i kroppen. De bakerste tankene. De som alltid er der, men som aldri snakkes om… De har blitt snakket litt om. Ryddet opp i. Jeg kjenner det er godt. Jeg begynner å faktisk tro at ting kan ordne seg.

Som et lynnedslag i natten, snakket to hannkjønn fra fjoråret til meg. To jeg hadde glemt. Uviktigheter. De vil finne på noe. Men jeg er ikke bare ei fitte. Min fitte, mine regler. Monsteret skriker litt, ligger latent i bakhodet. Vil ha. Men er ikke såå sulten. Ennå.

Jeg er trøtt. Jeg burde legge meg. Og egnelitg… Egentlig trenger jeg et ligg. Et langt, mykt, hardt, deilig ligg. Seriøst.

Press play and I’m gone…

Venninne:
“Vi burde egentlig si fuck off til de…”

Jeg:
“Det burde vi. Ah.. Tankene mine er som en film… Noe inni meg sier: “Slett han fra msn, fra Facebook… Ikke svar på telefon eller meldinger… Vil han virkelig ha kontakt så kommer han”

Venninne:
“Me too. Men klarer ikke”

Jeg:
“Fordi vi er redde for å måtte innse at de ikke gidder. At vi ikke er verdt det….”

Men vi fortsetter spillet. Det forpulte jævla spillet. Går rundt grøten så mange ganger at den til slutt ender opp med å bli kald. Fordi man ikke tør. ”Ta sjanser” du liksom. Fy faen. Jeg blir rett og slett kvalm!

The most painful goodbyes is the ones that are never explained.

Det føles som om du er borte. Og jeg er usikker på om det er hjertet eller hjernen som skriker høyest etter deg. Monsteret sier at du er opptatt med noe bedre. Noe jeg ikke kan gi deg. Samtidig sier hodet at det er greit. Eller er det hjertet? Egentlig vet jeg ingenting og på en måte føles det greit. Det gjør ikke så vondt. Jeg har opplevd hardere tap. Vondere. Jeg har vært i krigen før.

Bare ikke kom om noen dager, uker, måneder å si at ingenting har skjedd. Bare ikke lat som om alt er som før. Ikke vær så jævla fantastisk morsom, festlig, skjønn og sjarmerende. Ikke gi meg flere håp når jeg nå faktisk prøver å ikke føle. Jeg kjenner det kan bygge seg opp tårer, men jeg vet ikke om det kommer til å komme noen. Det kom noen tårer i går og det var fint. Deilig. Takk du.

Om jeg nå bestemmer meg for å virkelig prøve. Om jeg virkelig skal klare dette kan jeg ikke tillate at du brått bare dukker opp igjen. Du får ikke lov til å fortsette på denne måten. Og jeg har på en måte alle spørsmålene i hodet. Men samtidig sier noe meg at jeg ikke trenger å vite. Ikke trenger å såre meg selv noe mer.

Nå vil jeg bare ligge inntil en. Ikke deg. Jeg trenger en klem. En som kan stryke meg lett over ryggen og si at det er greit. At ting ordner seg og at jeg er på vei.