Jeg vil gjerne høre forklaringen din, før jeg sender deg til helvete med ei kule.

Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der….

Aaaah! Livet er på en side herlig. Jeg har fått ting ut. Iallefall så har det begynt. Og nå skal jeg være akkurat som deg, bare for dette ene blogginnlegget. Jepp, jeg skal falle ned på det fantastisk lave nivået ditt. Jeg skal være “fjortis” som om jeg aldri skulle vært noe annet. Bare denne éne gangen. Jeg skal være usakelig og synes verden er et forjævlig sted. Så kan du sitte å tro dette er deg, men så er det ikke det. Aaahhh!

Lets go!

Jeg liker ikke trynet ditt! Det er så fantastisk herlig å kunne si noe sånt! Jeg blir glad og letta. Nesten så lettet at jeg svever! Langsint? Nei, det har vi da aldri sett, sier du og sitter der drittforbanna for femte uke på rad. Jeg har i grunn mista tellinga. Og du, jeg har begynt å miste respekten for deg. Det er helt og holdent din egen skyld. Alt virka nesten normalt. Plutselig begynner du å fucke opp hele greia igjen.

Ikke syns synd på meg, for det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg vil ikke høre på de drittorda uansett. Jeg har herved gradert fra hovedrolle til birolle i serien. Jeg elsker det. Jeg nyter det. Jeg er hun som sklir lengre og lengre bort, og til slutt har du nesten glemt hvem hun er, før du på nytt ser på serien. Såpeserier. Jeg har et elsk/hat forhold til såpeserier. Så forbanna mye intriger, men jeg orker ikke være 17-18 år igjen. Jeg dro bort for å komme meg unna slike mennesker, så kommer jeg tilbake og knapt et år senere er vi tilbake og jeg har ikke fått lønnsforhøyelse engang! Jeg orker ikke tanken på alle disse problemene.

Jeg kjente en gang ei jente. Ei jente som mente at hun turte å si i fra. Hun turte ikke det. Hun gjemte seg bak masken og plutselig satt hun å kalget over at ingen syntes synd på henne. Alle er så forbanna egositiske. Jepp! Og fy faen, så deilig det er å klare å være det! Aaaah! Jeg har tentk altfor mye på alle andre, men nå er det nok. Iallefall så og si.

Og når alt er borte. Du er borte. Så dukker du opp i drømmene mine! jeg sa jo at du skulle holde deg unna!

Noen gang fått sand i øynene? Jeg skal kaste sand i øynene dine jeg! Jeg sa i fra, jeg hadde håpa (men man må ikke håpe, forvente. Forventningene faller i grus og plutselig sprer dritten seg som ild i tørt gress. Det er din, min og alles skyld. Ikke legg skylda over på noen. Alt jeg sier er at du har forandret deg etter du begynte å henge med han. “Han er ikke min type person” Piss meg i øret!

Jeg kjenner jeg er sterk nå. Jeg beviste det i dag. Jeg hadde nesten ikke dårlig samvittighet og den lille stunden jeg hadde det, fikk jeg folk til å forklare meg hvorfor jeg ikke burde ha det. Get over it!

Vi må ta en prat en dag, du vet det? Men du kommer neppe til å like den.

I dag er dagen jeg har gitt opp planen min. Asiaplanen min. Hun som lovte å stå som kausjonist vil ikke likevel og ikke vil hun ta opp lånet for meg. Jeg orker ikke å kjempe mer. Jeg føler at ingen i familien uansett har troa på meg. Jeg har utsatt og utsatt det. Mye på grunn av nettopp pengeproblemer. Jeg har syntes det har vært skummelt og nå ser jeg at jeg sa at jeg skulle det, for å være… Ja, hva da? Aner ikke. Dessuten dro fetteren min. Han som er så flink hele forbanna tiden. Han som alltid gjør det rette.

Og jeg er så forbanna sint på meg selv, for det har jo bare vært et narrespill. Som sagt, det er i dag jeg innser at slaget er tapt. At jeg aldri kommer til å reise dit. Iallefall ikke med det første. Jeg føler med som en taper i livet akkurat nå. Ting virker så lett, men det er jo ikke det.

Jeg ville bare få det til…

Jeg føler…. Jeg føler jeg har mista deg så jævlig. Og jeg savner deg. Jeg angrer nesten. Nei, jeg angrer faktisk. Og jeg angrer så sykt mye at du ikke aner. Det er min egen skyld at jeg mista deg. Det var jeg som tok første skrittet. Når hun er den første som sendte melding. Og du sendte ikke en melding i det hele tatt. Jeg vet ikke, jeg kunne kanskje fortalt deg det. Jeg vet ikke. Det var noe eget med deg. Jeg følte du forsto, men nei. Ikke nå lenger. Ikke på en stund lenger. Jeg føler folk sitter å synes jeg er latterlig fordi jeg drikker.

Og jeg tenker på deg hver dag der jeg sitter i bilen, på vei ut for å levere. Jeg tenker at denne gangen, DENNE ganger er det du som kommer ut av døre for å ta i mot, men hver gang tar jeg feil. Jeg har begynt å vende meg til det nå. Jeg sitter å tenker, de siste femhundre meterene, at det er ikke deg. At jeg kommer til å ta feil. Men jeg vil ha en siste klem. En siste klem fortjener jeg. En siste klem der du forklarer alt. For noe er det å forklare, er det ikke?

Jeg kan ikke lenger sitte å vente på deg. Da føler jeg heller for å henge med deg. Naiv? Det er jeg som har vært faen så naiv. Jeg trodde… Jeg skjønner ikke at jeg var så forbanna dum i det hele tatt. Jeg trodde alt endelig var i ferd med å ordne seg. Jeg burde skjønt det for en måned tilbake, om ikke mer. Jeg prøver, men vettu hva? Jeg orker det ikke lenger. Jeg orker ikke å havne på det nivået jeg var før jeg flytta vekk. Jeg orker ikke å gå rundt å være dødsparanoid. Og jeg gidder ikke gå rundt å være falsk. Jeg kunne sagt det, men orka ikke la frokosten gå til helvete, men mulig du skjønte noe. Jeg vet ikke.

Og jeg syns synd på deg, men ikke på samme måte som andre gjør.

Aner du i det hele tatt at dette er til deg? Og ja, jeg er som alle andre, men jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skal skjerpe meg nå. Iallefall prøve. Det er bedre å prøve å feile, man lærer jo stadig av erfaringer. Men man lærer som regel av de dårlige erfaringene og jeg føler jeg alt har altfor mange DÅRLIGE erfaringer. Jeg har venner som er enige og jeg er evig glad i han for det. Du er og blir den BESTE! <3

Fjortis? Se til helvete å se på folk! Yay! Jaaa!

Du skjønner hva jeg mener du… Men hold kjeft!

Har du noen gang hatt deg med en person og mens du lå der og dere kysset lidenskapelig, gikk det opp for deg at dette er bare fake? Og du klarte ikke å slappe av lenger, for det dukka opp en annen i tankene dine. Og du prøvde så godt du kunne å late som om det var han andre som kyssa deg. Han du hadde i tankene?

Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli’, du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for “jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet” i forrige innlegg!

Jeg er så kosesyk for tiden at det er helt vilt! Og mens ande går rundt å er nødne som bare pokker, er alt jeg vil ha litt kos. En arm rundt meg, kanskje litt stryking og et par kyss. … kanskje av deg. Og jammen fikk jeg ikke sjokk i går. Det var så bra å bare høre fra deg igjen! Men jeg vet ikke, jeg tror jeg er på vei til å komme over deg. For det er ingen vits i å gå rundt å være betatt av en man ikke kan få og selv om en fyr sa at man ikke må ta et nei for et nei, og man må jobbe for det man vil ha, så tror jeg ikke det er verdt det. For du er og blir en sjarmerende drittsekk frem til du klarer å sette deg fri fra deg selv.

I dag er det slaskedag. Godbuksa er på leiligheten sånn nogen lunde ryddet, sitter å venter på at en kompis skal komme å se film. Jeg hadde egentlig tenkt å bare sitte her i hele dag. Sitte i sofaen, med et pledd og kanskje en kopp kakao og tenne stearinslys når mørket senker seg. Regnet strømmer nedover rutene. Det har regnet i hele dag. Det passer meg perfekt i grunn. Selv om jeg har mest lyst til å ligge i parken å merke varmen over hele meg. Jeg får jo ikke varme noe annet sted.

SÅ får folk tro hva de vil. Jeg skal ikke noe mer enn det…

…. tror jeg.

Music

If love is music
- so play

Let the whole world
be a musical

Let us all play instruments
- please, let us play

Maybe, we one day
will find the right sound

Fant dette på PostSecret. Om du trykker på bildet kommer du rett til ukens PostSecret.
Leser du de? Jeg ønsker meg alle bøkene.

Slitsomt! Jeg vil være glad, smile og bare løpe rundt å gjøre masse gøy, men så er jeg i elendig humør uten noen spesielt grunn. Og når folk spør, svarer jeg at jeg har det helt greit. Hvorfor? Fordi jeg ikke klarer å forklare hvorfor jeg er sånn. Iallefall ikke muntlig. Jeg klarer ikke å si det jeg egentlig vil si. Iallefall ikke til mennesker. Og det plager meg, det også. Også er jeg dødsparanoid. Jeg har opplevd så mye dritt med folk opp gjennom årene at jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Jeg tenker at folk sier ting bare for å være hyggelig. Vi sier til hverandre at det bare er å si ifra om det er noe. Bare å ringe om man trenger å snakke. Men det er ingen som gjør det, egentlig. Og jeg ser at folk ikke har det bra, men jeg orker ikke å hjelpe folk som ikke vil bli hjulpet. Og jeg vil bli hjulpe selv, men klarer det ikke. Jeg prøver alt jeg kan å stole på mennesker, men midt oppi det har alle innerst inne nok med seg selv.

Og hver gang jeg går rundt her
Minner om deg
Hver gang jeg går rundt her
Minner om deg og jeg 

Henger fast i tid og sted
Har gjort det før
Ingen tvil om det
Hva er det vi gjør
Har gjort det før
Har følt det før
Jeg har følt det før
- Postgirobygget "Hver gang jeg går rundt her"

Det er ikke ofte man er her lenger. Kanskje fordi skrivekløen har gitt seg? Nei, den har jo ikke det. Hmm… Kanskje det er fordi jeg egentlig har det litegranne bra i bunn og grunn. Det er bare disse menneskene som forvirrer meg. Og om folk vil leke Hotel Cæsar får de gjøre det uten meg heretter. Jeg liker ikke den leken og for øyeblikket klarer jeg ikke å like deg heller. Jeg tror det er din feil. Eller… Min feil er det jo at jeg ikke liker deg, men jeg prøver. Vi lo jo masse sammen for ikke lenge siden. Jeg tror det bare er måten alt skjedde på. Du gjorde noe av det samme selv. Æsj!

Og slutt å klem på meg og kall meg “jenta di” og “baby” og fortell at du er glad i meg, når jeg ikke aner om det kun er fylla som snakker. Ikke kyss meg på halsen, da kommer jeg til å bli sprø til slutt. Ikke hold rundt meg når du sover. Du aner ikke hva som går gjennom hodet mitt. Du skjønner ikke en dritt, gjør du vel?

Halvannen uke gikk det plutselig, før jeg igjen hørte fra deg. En tekstmelding: “Jeg har skjerpa meg”. Det var du som begynte igjen. For jeg hadde jo aldri gitt meg. Iallefall ikke helt. Men jeg hadde gitt opp deg. Nesten. Jeg var på vei, jeg var på god vei til å få andre tanker i hodet. Jeg hade bestemt meg, jeg skulle ting. Jeg skal fortsatt ting, du har ikke klart å komme like godt under huden på meg denne gangen, til tross for at du har gitt mer.

Jeg fikk sjokk når jeg fikk den klemmen. Og ikke minst når du sa de ordene. Du klemte ikke henne. Hvorfor ikke? Fordi du bare vil pule henne? Fordi både du og jeg VEIT at du kan få nesten hvem du vil. Du er en jævel, men samtidig farlig sjarmerende.

Og det er to tanker som dukker opp i hodet mitt:
1. Er dette en test igjen, slik hun sa det kunne være? “Mamma” sa også det.
2. Hva faen er det du driver med?

Så får vi se når vi sees igjen, min venn.

Helt ulike personer

Ting er dritskummelt. Jeg er redd. Livredd. Jeg er redd når du sier at du kanskje skal reise bort litt for å tenke på livet og kjærligheten.

Du sendte melding i det jeg tenkte å gjøre det samme. Vi er forbanna like og ulike på en og samme gang.

Du er så forbanna herlig. Men så er det alt jeg ikke skjønner med deg… Fra å ligge i senga, holde rundt meg, kose, gå hånd i hånd på byen og spandere masse og så og si bare titte på meg hele kvelden… Så går det rett over på at du vil pule venninna mi. Ikke noe mer enn det. “Jeg trenger ho bare i en 30 minutter - time.” Hva fader er det å si?!