Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Jeg har tenkt mye på den fantastiske sexen jeg opplevde for noen måneder tilbake, men jeg ante ikke at du hadde tenkt like mye på det om ikke mer. Du husker detaljer jeg ikke husker, som at du forsvant inn i din egen verden da jeg sugde deg og hvordan jeg klorte deg på ryggen, så du hadde dype merker etterpå. Jeg husker leppene dine, de fantastiske, myke leppene dine, hvordan du beit meg, så jeg hylte av nytelse. At vi ikke vekket hele nabolaget, tenker jeg nå i ettertid.

Hvordan kan du si, mens du er i et forhold at du hater utroskap, men om du skulle vært det, hadde det definitivt vært med meg?! Jeg driter vel i den kjerringa på andre kanten av landet, alt jeg vil er å kjenne den fantastiske følelsen igjen. Og tilbudet står der, tilbudet om å stikke fra byen et par dager, kunne slå av telefonen og bare elske til begge sovner av utmattelse. Du lover ingenting, ikke jeg heller. Det eneste vi lover er at dette skal være mellom oss to.

Jeg blir helt gal. Du kan ikke sitte å si sånt! Eller kan du? Jo, for du veit jeg elska den sexen og jeg veit du nøt den like mye som meg. Og jeg veit at jeg vil ha deg igjen. For pokker, jeg har jo ligget å fantasert om deg, mens andre har vært til stede, når andre har gjort ting og det har ikke målt seg med deg for fem flate!

Deg: men skulle ønske jeg kunne sett deg naken en gang til, og følt det suge fra deg en gang til. Og kjent på de puppene dine For du husker vel at jeg var veldig puppedilla, men ikke som andre mennesker. Jeg er sånn som kan sitte i times vis og bare kose og leke med dem.

Og tro meg, jeg husker det. Jeg husker puppedillaen din, jeg husker råheten og den mykheten etterpå. Jeg kommer aldri til å glemme det. Og utifra hva du sier, kommer du ikke til å glemme det du heller. Du sitter å sier at du vil ha meg på besøk, for når blir neste gang vi får se hverandre? Nå har vi alt krysset en grense. Nei, vi har krysset fler. Vi sitter å kåter hverandre opp på msn. Jeg kjenner at kroppen min skriker etter å ha hendene dine på seg. Jeg dirrer og kjederøyk for å prøve å slappe av. Skal jeg dra? Skal jeg bli hjemme? Jeg drar! Jeg reiser i morgen ettermiddag, etter alle avtaler er gjort. Jeg drar fra byen og forsvinner litt. Inn i en verden der tiden står stille og vi peiser på som kaniner. Vi vil begge to, det er sikkert og visst! For hva er det verste som kan skje? At vi ender med å se film istede? Haha, som om det kommer til å skje… Jeg vet hva du liker, og jeg kommer til å gjøre mitt for å få det!

I wanna ask you -
Do you ever sit and wonder,
It’s so strange
That we could be together for
So long, and never know, never care
What goes on in the other one’s head?

Things I’ve felt but I’ve never said
You said things that I never said
So I’ll say something that I should have said long ago:

(You don’t know me)
You don’t know me at all
(You don’t know me)
You don’t know me at all (at all)

Hun burde tenkt tanken allerede mens hun lå i senga å venta på at han skulle komme å legge seg. Lå å leste en bok som vanlig. Det hadde blitt mange av de i det siste. Og egentlig hadde hun tenkt tanken for lenge siden. Det blir ikke noe i dag heller… Hun sto til slutt opp, sukket, dro på seg en kjole som lå slengt ved senga og gikk ut i stua. Der satt han med noen brødskiver å tygget.
- Jeg lå å venta på deg jeg, kjære?, sa hun og satte seg ned å tente en røyk. Var ikke sikker på om han kunne se at hun var oppgitt. Hun visste at han var flink til å se sånne ting.
- Å?
Hun nikket.
- Jeg er ikke så trøtt jeg, skjønner du… Han begynte på den neste brødskiva og spurte om hun ville ha den siste. Hun ristet på hodet. Hun prøvde alltid å nekte seg selv mat når hun var smålei seg. Å fortsette å spise nå ville få henne til å ese mer ut. Selv om hun visste at hun kom til å ende med å ta den. Det var jo tross alt bare i jælva bødskive. Han tygget ferdigå fiklet frem en røyk. De ble sittende i stillhet å røyke, mens de glodde på tven. Noe de hadde gjort altfor mye denne høsten.

- Nei, skal en prøve å legge seg a? Det var han som brøt stillheten først.
- Ja, hadde jo vært koselig å sove sammen den siste natten, svarte hun med tanke på at han mest hadde sovet på dagene den siste tiden. De gikk inn i senga og hun øynet håp. Hun visste ikke hvorfor, men en liten glød av håp hadde hun. Han gikk på badet og hun hørte han pusset tennene. Hun begynte å kjærtegne seg selv, ville aller mest bare kaste seg over han. Kjente hvordan det ble varmere der nede mellom lårene.

Han krøp opp i senga og tullet dyna rundt seg. La armen vant ut så hun kunne sove på den. Hun lot handen sin gli innunder dyna hans. Lot den hvile nederst på ryggen, nesten nær den tykke strikken på boxeren hans. Kjærtegnet han forsiktig, likevel bestemt. Han kysset hennepå nesa og sa han var glad i henne, før han kvakk til.
- Det klør!
Hun trakk seg litt unna, men lot fort hånden hennes gli tilbake.

- Vet du hva?, sa hun og kysset han på brystet.
- Nei, hva?
- Jeg har skikkelig lyst på deg.
- Det har jeg visst lenge. Slapp av, du skal få i morra…

Hun trakk seg unna. Det var ikke noe vits i å fortsette. Og når han spurte hvorfor hun snudde seg, skyldte hun på at skulderen hennes gjorde vondt, selv om det overhode ikke var tilfelle. De ble liggende i stillhet og hun sukket. Så sukket han.
- Er det noe?, spurte hun.
- Neida, svarte han så likegyldig han bare klarte, uten å høres et grann ekte ut.
- Du kan jo si det da, om det er noe…. sa hun stille. Han svarte ikke, så til slutt gikk hun ut i stuen for andre gang den natten og tok en frustrasjonsrøyk.

Enda en natt hadde hun krøpet ut av senga etter han hadde sovnet. Hun orket ikke å lese. Klarte ikke å følge setningene i boka lenger. Boka hun hadde fått av han. En spennende krimbok. Hun var ikke veldig fascinert av krim. Hun hadde krøpet ut av senga og dro lydløst på seg klærne, lukket døren stille opp og gikk ut i stua. Tente seg en røyk og tårene trillet.

Hun pleide aldri å gråte. Den siste tiden hadde hun grått mer enn på to år. Hun følte at hun ikke fikk til noen ting. At hun ødela for seg selv. For det måtte jo være henne det var noe feil med. Hun tenkte så mye i hodet, men klarte ikke å forklare det når hun prøvde. Hun følte at hun ikke ble forstått. Og han skjønte virkelig ikke noe. Begge følte at de ikke var bra nok, men begge misforsto hverandre. Det måtte jo være sånn det var?! Eller? Hun viste hvordan den stygge stemmen i hodet ødela henne. Fortalte henne at hun ikke fortjente dette. At alt det stygge hun noen gang hadde gjort, hadde gjort så hun ikke fortjente å ha det bra.

I går hadde hun trodd at det var enden. Når han gikk fra henne i parken, med en siste setning. “Sorry for at jeg er til…” Hun hadde grått igjen og blitt sittende en evighet, over en time, før han hadde etterlyst henne. “Hvor er du, kjære? *kyssepå*” Når hun kom hjem var det ikke mye dans på rosene. Resten av kvelden var rar og dagen etter hadde ikke vært noe bedre, sett bortifra når de hadde besøk.

De hadde hatt besøk av en venninne, snakket shit, sett på tv og baket kake. Ledd, snakket og hatt det stort sett bra. Ti minutter etter venninnen dro senket stillheten seg over hybelen de delte. Hybelen de snart skulle flytte ut i fra. Kanskje det ville hjelpe å flytte? Kanskje de ikke ville gå hverandre på nervene like mye? Kanskje de bare hadde vært for mye sammen den siste tiden? Han hadde ymtet frempå å dra å besøke slekta si. Komme seg bort noen dager, alene. Hun var livredd. Redd for at om han dro nå ville det være for godt.

Men hun visste at dette ikke kunne forsette. Men hun følte seg for svak til å orke å gjøre noe med det. Ting fikk gå som de skulle. Det som skjer, er det jo en grunn til. Hun ønsket bare å finne en grunn. Et bevis, men hun ante ikke hvor hun skulle begynne å lete.

Hun stumpet røyken, tørket tårene og gikk inn i sengen igjen. Lot klærne falle til hun sto naken foran senga. Følte alt bare hang og slang.

To gamle mennesker. I et lite, gammelt hus. Ute hadde frosten bitt tak i alt levende. Alt så dødt ut. Mørket senket seg og inne, inne sto en gammel mann over kjelen. Rørte jevnt, satte til litt krydder. Lot kjelen stå å putre litt, mens han gikk inn å sto foran tven. Tittet bort på sin vakre kone.
- Går det bra med deg?, spurte han. Hun tittet opp fra strikketøyet. Begynte å nærme seg slutten på en arm.
- Jada. Går det bra med deg?, spurte hun tilbake.
- Jupp, svarte han og forsvant inn på kjøkkenet.

En stund senere var middagen spist. Han ryddet stille av bordet. Nå var det dags for å se nyhetene. Hun trakk frem strikketøyet fra kurven ved siden av stolen sin. Sukket lydløst mens hun begynte å telle masker. Han satte seg i stolen på den andre siden av stuebordet. Trykket seg frem til riktig kanal. Det var fem minutter til nyhetene begynte. Minuttene sngelet seg avgårde. Sånn de ofte gjør for mennesker som ikke gjør noe særlig. Hun tittet på den kjekke mannen sin.
- Går det bra?, spurte hun prøvende. Han tittet ikke bort fra tven, mens han grep etter tobakken. Stappet pipa full og tente på.
- Ja, skulle det ikke det?
- Joda, svarte den gamle kona og trakk pleddet litt tettere over beina. Nyhetintroen begynte, og stillheten senket seg.

For lenge siden, i en annen verden:

Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt.  Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?

Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.

Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.

Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.

Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.

Hun lå å leste i senga. Prøvde å stenge tankene ute, konsentrerte seg om å få med seg ordene, setningene i boken hun hadde funnet frem ifra hylla her om dagen. Hun hadde kjent hvor deilig det var å lese igjen. Lese noe tykkere enn en av disse damebladene hun alltid kjøpte om hun hadde noen penger til overs. Prøvde å koble helt av. Fra kløinga, tankene, verden generelt. Prøvde å bli trøttere, men det funket ikke når han lå med ryggen til. Han prøvde å sove, fikk det ikke helt til. Satte seg opp og hun tittet på han.
- Jeg trur jeg går ut i stua jeg…
- Står du opp igjen?
- Ja, jeg får ikke sove her inne… sukket han.
Hun sukket lydløs, før hun svarte han.
- Men kjære deg, du kunne jo sagt i fra at lyset irriterte deg?
- Neida, du skal få lese om du vil. Dessuten er de altfor varmt her.
Hun slo boka lydløst sammen og la den i sprekken mellom veggen og madrassen. Visste at det ikke kunne bli mer lesing i natt. La hodet ned på puta igjen og ba han om å slå av lyset. Han lukket opp vinduet som kun sto på gløtt, før han la seg ned igjen, og trykket på lysbryteren. Det ble med et mørkere i rommet, men alfor lyst for henne. I fem minutter ble hun liggende å stirre ut i ingenting, før hun reiste seg opp og kledde på seg. Gikk lydløst ut av rommet, mens hun håpet på at han skulle si noe. Be henne bli, at han ville at hun skulle ligge inntil han. Men hun visste at det ville han ikke gjøre. Til det var det for varmt.

Ute i stuen sukket hun høyt, tente seg en røyk og slo på dataen. Ville ikke tenke. Orket det ikke. Det var så mye hun ville si til han, men hun turte ikke. Turte ikke å tenke alle tankene fullt ut. Msnen logget seg på av seg selv og plutselig snakket et gammel venn til henne. Og de snakket lenge, og hun glemte de vonde tankene for en liten stund.

Så vet du det. Takler ikke mer. Takler det virkelig ikke!

Vinterens tunge skyer forsvinner fra himmelen, høstens blader på bakken har resirkulert til jord. Sommerens sol har begynt å varme igjen. Det er garantert vår. Kjærestepar spiser hverandre opp i parken. Sandaler tas på.  17-mai er forbi og alle venter spent på å få skattepengene. Det er garantert vår. Den første utepilsen er tatt. Eksamnene har begynt. Fregner popper frem og isen smelter ikke fullt så fort ennå. Det er garantert vår.

Jeg var drittlei av å sitte hjemme å se på alle mulige serier. Jeg var klar for å reise et sted. Derfor løp jeg vekk fra alle og satte meg i bilen og trykket gassen i bånn. Snart.

Det var altfor lenge siden jeg hadde vært på en helvetes fyll. Jeg trengte en sånn og det var deg jeg tenkte på. Selvfølgelig. Jeg slo meg selv i panna og kalte meg selv en idiot. Man vil alltid ha det man ikke kan få. Det er slik vi mennesker er. Dumme individer på leting etter noe mer. Noe mer enn hva? Noe mer enn det vi har. Fuck it.