Hun sto der hun alltid sto, når det kom en skygge gående over den åpne plassen. Hun sto bak en busk å tittet utover, mimret over en tapt tid. En epoke som hadde lukket seg og som overhode ikke fikk lov til å åpne seg igjen. Ikke på gløtt engang. Skikkelsen kom subbene over plassen med to hunder i bånd. På avstand var alt hun så en diger, rød jakke og vide, grå joggebukser. Det var ikke til å ta feil av. Kroppen hennes merket det før det gikk opp for hodet hvem det var.

See the guy along the road, who can he be?

Kroppen begynte å dirre, hun merket det ikke engang selv, før greinene fra busken raspet på hånden. Hun sto musestille. Betraktet skikkelsen som gikk den vante runden. Hva gjorde han oppe så sent? Hvorfor var han ikke inne? Tusen tanker fløy rundt i hodet hennes. Utenom én. En tanke hun nektet å slippe inn. Den tanken om hvor ødelagt hun hadde vært. Hvor langt nede hun hadde vært. Det var ét minne hun hadde store planer om å overse.

A heart will break, there in the night

Han stoppet opp et øyeblikk. Tittet rundt seg, for å se om noen fulgte med på han. Følte at noen overvåket han der han labbet etter hunden. Over gressplen, orket ikke følge grusveien. Med hodet fullt av deprimerende tanker, ble han stående å stirre uti luften. Det var da han hørte en lyd fra buskaset ti meter foran seg. Var det noen der? Han prøvde å se etter, men så ingenting. Det var for mørkt til å se noe og dessuten, hvilket normalt menneske sto i buskaset en søndagsnatt? Nei, det var sikkert et dyr. Vinden kunne det ikke ha vært. Det var jo ingen vind.

Så han henne? Hun sto musestille etter å ha tråkket på en kvist. Lyden hadde vært som å høre en rute knuse langsomt. Hun kunne ikke gå nå. Måtte bare stå å se på han. Få tankene over på hvor mye han ikke var verdt noe. Hun brukte alt hun hadde av overbevisningskraft, selv om det ikke funket. Faen! Hun bannet innvendig. Hun prøvde å nekte seg selv å tenke alle de gode tankene om han, prøvde å heller tenke på alt som ga henne glede. Men det nyttet ikke for øyeblikket. En tanke dukket opp i hodet hennes; hun var virkelig flink til å få seg selv knust.

Wait awhile he’ll turn around

Han gikk litt nærmere buskene. Prøvde igjen å se om det var noen der. Han følte på seg at de var noen der, selv om han ikke fikk det til å stemme. Hundene reagerte jo ikke engang. Han fiklet frem en røyk i fra lomma. Holdt begge hundebåndene i en hånd, mens han brukte den andre til å tenne røyken. Hundene trakk han vekk fra buskene igjen og han trasket etter. Tok et siste blikk på buskene, før han satte seg på en kald benk. Han orket ikke å gå inn igjen. Måtte la tankene få fritt spillerom en liten stund. Måtte få lov til å være seg selv.

And on a street in the heart of town, the lady in black she turns around

Idet han snudde seg og lot hundene trekke han avgårde mot en benk, falt den første tåren hennes. Hadde han tittet lenger, visste hun ikke hva hun skulle gjort. Hun kunne jo ikke akkurat hoppe frem og skrike hei heller. Nei, nå måtte hun gå. Tuslet sakte avgårde. Fortsatt bak buskene og bort til bilen.

Jeg prøvde å love meg selv… Innbille meg selv at nå, NÅ var jeg nesten over deg. At jeg ikke ville savne deg mer. Iallefall ikke like mye. Så ser jeg deg to dager på rad. Faen! Der du sitter som en krøpling i rullestolen. Der du ser like gammel ut som du faktisk er og ikke tre år yngre, slik jeg først trodde. Der du fortsatt ser like ødelagt ut. Jeg så deg og klarte å unngå å hilse på deg, til tross for at jeg titta hundreogørten ganger i din retning og du tittet selv. Ikke like ofte, for dama måtte ikke se noe. Du fikk øyekontakt med engelen min og dere hilse. Jeg så ikke bort da. Men plutselig rullet du vekk fra bordet dere satt ved og bort over. Du tittet. Jeg kjente hele blikket ditt. Nettopp fordi jeg traff blikket ditt med øynene. Og når du oppdaga at jeg titta smilte du stort og vinka, før du rullet tilbake. Faen… Jeg savner deg så jævlig at det gjør vondt. Jeg vil ikke se deg, samtidig som det er alt jeg vil. Jeg vil bare ikke få så forbanna vondt etterpå! Jeg vil se deg, men likevel ikke, uansett hvor mye kropppen og hodet mitt vil. Jeg vil at det er meg du holder rundt om natten. Ikke henne. Jeg vil at ikke ligge alene hver kveld og tenke på hvorsan du strøk meg over hoftene før du la hånden din rundt meg. Jeg vil ikke ligge å tenke på hvor god armen din var å sove på og hvordn jeg våknet glovarm av svette, sammenfiltret av armer og bein. Jeg vil våkne av at du rører på deg og smiler når du ser meg. Slik som sist. Jeg vil våkne av at du grynter og snur deg rundt og at du trekker meg inntil deg. Jeg vil våkne av at det er du som ligger der, ikke av at jeg ligger å klemmer på dyna. Jeg vil våkne og se at virkeligheten er like god og vakker som drømmene.

“Accidental Babies”

What about me?
What about me?

Et del ting i teksten over passer skremmende godt. Blandt annet om vi bytter ut “him” med “her” og om vi ser bortifra at du alt har skaffa deg et lite foster inni magen hennes. Jeg vet bare at jeg lurer mer og mer på om mamma faktisk hadde rett. At du sjekka det hele litt ut. Sannsyneligvis vil jeg aldri få deg på tomansshånd igjen. Hvorfor i helvete kommer jeg meg ikke videre?

Jeg fornekter det for dere. For dere bare ler. Jeg innrømmer det ved å skrive dette. Jeg lengter meg sykt etter han. Jeg kan si at føniksfuglen er knus og ikke vil stige opp av flammene på en stund ennå. Hvordan skal den kunne gjøre det, når jeg ikke klarer å se personen uten å være helt ødelagt etterpå? Jeg savner han så forbanna mye og dere av alle burde skjønne det! Er det uvant at jeg er like ødelgat som dere? Faen… Jeg sier for mye. Nå skal jeg holde kjeft.

Jeg innbiller meg at neste gang vi sees, gir jeg faen. Jeg vet ennå ikke om det kommer til å stemme.

Jeg gruer meg til torsdag. Da skal jeg til legen. Da skal jeg fortelle alt. Fortelle at jeg trenger noen utenom å snakke med. Jeg skal fortelle at jeg faktisk ikke har det så forbanna bra og jeg skal fortelle hva jeg gjorde her om dagen. Jeg skal blottlegge meg for henne og jeg er dritredd. Jeg skal fortelle at jeg er redd for fremtiden og for livet og tiden. Jeg aner ikke om hun kommer til å skjønne det, men jeg vet at jeg er nødt til å gjøre det. For jeg kan ikke lenger sitte med alt inni meg. Jeg må få det ut, men jeg klarer ikke å si ting til de rundt meg. Jeg er redd for at de skal le av meg. For det hender du ler av meg og blir jeg stille, så bør du tenke deg om. Jeg vet at jeg må komme meg videre fra Herr Sjarm, men det hjelper ikke når dere bare forteller meg hvilken drittsekk han er. Jeg kan si masse jeg også. Jeg kunne tatt igjen. Jeg kunne slengt noen kommentarer, men da er det bedre med fleip. Jeg er den norske versjonen av Chandler i Friends. Han som fleiper bort alle bekymringene.

edit:
jeg så Herr Sjarm og mest sannsyneligvis hørte han stemmen min før jeg så han. Jeg kom valsende inn i butikken med en felles venn og der sto han. Herr Sjarm møtte øynene mine og jeg fikk litt sjokk. Visste ikke helt hva jeg skulle si annet enn: “Oi, der var du!” Vi ble stående å snakke, fleipe litt, men noe manglet. Herr Sjarm så nesten ikke på meg. Og henne, hun med den store magen. Som garantert er minst tre måneder på vei. Nå fikk jeg sett henne ordentlig, men jeg klarte nesten ikke å se på henne. Bare magen hennes. Den voksende magen. Den som bærer Herr Sjarm sitt barn. Det var som å møte en venn. Iallefall nesten. Lurer på hvorfor du ikke presenterte oss for hora.

Som den alkoholikeren alle sier at jeg er, nå skal det nytes herlig bursdagsvin! Med min elskede engel som jeg alltid ler sammen med!

Har du noen gang hatt deg med en person og mens du lå der og dere kysset lidenskapelig, gikk det opp for deg at dette er bare fake? Og du klarte ikke å slappe av lenger, for det dukka opp en annen i tankene dine. Og du prøvde så godt du kunne å late som om det var han andre som kyssa deg. Han du hadde i tankene?

Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli’, du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for “jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet” i forrige innlegg!