En kveld dunket en gammel venn på døren min. En gammel venn som egentlig ikke var en venn, men tvertimot en slask som smøg seg inn på en sårbar person og gjorde henne mer sårbar enn hun trodde var mulig. En slask som hun trodde hun elsket, men som hun nå innser at hun aldri gjorde. Hun elsket heller det å ødelegge seg selv på den tiden. Den tiden er forbi. Jeg vet at jeg er verdt noe mer.

En gammel venn, full av fanteri sto brått på døren min. En gammel venn som var klar for å finne på noe. Vi visste begge to hva han egentlig mente med det. Jeg ba han inn. Sulteforet på nærhet? Nei, man må tørre å være alene også. Jeg liker det. Det er ikke så skummelt som folk skal ha det til. Ikke når du har en valp å ta vare på og som kryper inntil deg om du ser litt trist ut. Min gamle venn tok seg med det samme til rette i sofaen. Slik han alltid har gjort. Men det han ikke visste var at denne gangen var det ikke han som satt med regelboka. Det er en ny tid – på tide med nye regler også.

Etter en lang tid med mimring, latter og diskusjon fant jeg det for gått å gå å legge meg. Jeg ventet bare på første trekk fra han. Jeg hadde allerede spilt mitt første ved å henvise han til å bli på sofaen. Det var ikke enkelt å få han til å bli der, men han ble, før han ropte inn:
- Sorthonning! Jeg vil sove sammen med deg!, og jeg hørte tassende skritt ute i gangen. Før jeg visste ordet av det lå han nesten over meg i senga, men jeg klarte å få han ut i stua igjen. Desverre kom han tilbake og jeg begynte å bli lei. Sa at han kunne ligge i senga om han lå stille og holdt kjeft. På sin side. Han la seg stille ned, krøp inntil meg og tok rundt meg. Hånden hans forsvant nedover magen min, strøk over hoftene, inn under trusa. Jeg nølte et øyeblikk. Kjente den harde kukken hans mot ryggen min. Skulle jeg? Det var en stund siden sist…? Jeg dro hånden hans vekk og snudde meg mot han. Vi lå nesetipp til nesetipp. Hånden hans strøk meg over ryggen, nedover mot rumpa igjen. Jeg kjente dunsten av alkohol.
- Jeg har mensen, Herr. Sjarm.
Det virka ikke som han brydde seg.
- Herr Sjarm, jeg har ganske mye mensen, så det kommer ikke til å skje noe. Jeg flyttet hånden hans opp på ryggen igjen og snudde meg med ryggen til han. Hånden hans nedover magen og inn under genseren jeg hadde på. Nærmet seg brystene, forsiktig. Litt lenger og jeg visste han ville kjenne de stive brystvortene mine. Rommet var kaldt, så det var greit å ligge inntil et annet menneske. Han tok prøvende tak i brystet mitt. Masserte.
- Du, skjerp deg a? Du klarer ikke å få meg tent lengre. Det er det bare en eller to som klarer, og du er ikke en av dem. Du kan heller kile meg på ryggen. Så jeg snudde meg over på magen og han ble liggende å stryke meg på ryggen til han sovnet. Selv sovnet jeg kanskje tju minutter, kanskje fem. Jeg så ikke på klokka, men gløttet på øynene innimellom mens jeg lå å tenke ut dette blogginnlegget.

Så var tiden morgen og jeg skulle på jobb. Jeg smøg meg over han, der han lå å sov. Han var ikke engang søt når han sov lenger. Jeg kledde på meg og prøvde å vekke han, og fikk han til slutt opp. Vi tok bussen tilbake til byen, sammen. Og vi sto å varmet hverandre mens vi ventet på bussen. Det er jo grøssende kaldt ute. Det er vel første gang han noen gang har holdt rundt meg i offentligheten, uten å være noen som helst form for beruset.  Det siste vi gjorde var å gi hverandre en klem. Det var da jeg hørte ordene lavt inn i håret mitt.
- Ikke glem meg, baby.

Jeg kommer ikke til å glemme deg, Herr Sjarm, men å komme over deg, det har jeg iallefall klart. Folk kan si jeg er sterk person med mye viljestyke, men det handler bare om å tenke på hva man faktisk fortjener og jeg fortjener ikke dritt fra en trassig halvvoksen mann. Jeg kommer ikke til å glemme denne natten med det første. Den natten da jeg så hele minnet om han, utenfor og inn. Hvor ødelagt jeg var, hvor mange dråper blod jeg felte for han, for oss. Det var aldri noe oss, og heldigvis kommer det aldri til å bli oss. Jeg er glad og stolt over meg selv. Jeg har bevist at selv om ting kan ta tid, så kommer man seg gjennom det. Og jeg skal ikke si at det ikke er vanskelig. Men jeg håper og tror at min Mr. Big er ute av hjertet mitt. Jeg tok hjertet mitt tilbake, og det er så godt som nytt.

Kjærligheten er som et flakslodd. Gevisnsten er der ute og venter på deg. Du må bare prøve deg nok ganger.

Å tenke eller ikke tenke? Å savne eller ikke savne? Å minnes eller ikke minnes?

Minner fører til savn, savn fører til tanker. Tanker fører til savn, savn fører til minner.

Om den gangen man kunne feste natten lang, skåle med venner, finne nye venner, danse i sofaen med skoene på, lure slibrige mennesker til å spandere drikke på byen, før man forsvant til neste sted. Om den sommeren da alt bare var bra, det var sol hver eneste dag og lange, varme sommernetter man tilbringe med gode venner, med grilling, bading i salt vann, reker og hvitvin. De lange, kalde vinternettene hvor man lå i sengen inntil en annens varme kropp og bare nøt de stille timene før soloppgang. Den gangen man sto foran den scena på den festivalen, klemt inntil sine beste venner og fikk en spesiell musikkopplevelse, fordi det var nettopp det bandet, som spilte akkurat den sangen.

Man trasker gatelangs i snødrevet og  minnes flyttinger. Ned og opp og ned igjen. Man trasker gatelangs å minnes slappe solvarme dager i parken, der man ikke visste hva neste time førte til. Jeg trasker gatelangs å tenker tilbake på alle de ulike opplevelsene jeg har hatt, men alle de ulike menneskene som på en eller annen måte har formet meg til den jeg er.

Jeg begynner å føle at jeg snart er ferdig med å formes. Eller kanskje ikke ferdig, for det blir man ikke, men at jeg er igjennom den verste stormen. Jeg håper bare den følelsen er rett. Jeg vet i det minste at det er noe der ute, som er godt og som venter på meg. Det får meg til å smile også klibrer det litt i magen, fordi det blir bra Selv om jeg ikke vet når det kommer.

Pain throws your heart to the ground
Love turns the whole thing around
No, it won’t all go the way it should
But I know the heart of life is good

Jeg innbiller meg at neste gang vi sees, gir jeg faen. Jeg vet ennå ikke om det kommer til å stemme.

Jeg gruer meg til torsdag. Da skal jeg til legen. Da skal jeg fortelle alt. Fortelle at jeg trenger noen utenom å snakke med. Jeg skal fortelle at jeg faktisk ikke har det så forbanna bra og jeg skal fortelle hva jeg gjorde her om dagen. Jeg skal blottlegge meg for henne og jeg er dritredd. Jeg skal fortelle at jeg er redd for fremtiden og for livet og tiden. Jeg aner ikke om hun kommer til å skjønne det, men jeg vet at jeg er nødt til å gjøre det. For jeg kan ikke lenger sitte med alt inni meg. Jeg må få det ut, men jeg klarer ikke å si ting til de rundt meg. Jeg er redd for at de skal le av meg. For det hender du ler av meg og blir jeg stille, så bør du tenke deg om. Jeg vet at jeg må komme meg videre fra Herr Sjarm, men det hjelper ikke når dere bare forteller meg hvilken drittsekk han er. Jeg kan si masse jeg også. Jeg kunne tatt igjen. Jeg kunne slengt noen kommentarer, men da er det bedre med fleip. Jeg er den norske versjonen av Chandler i Friends. Han som fleiper bort alle bekymringene.

edit:
jeg så Herr Sjarm og mest sannsyneligvis hørte han stemmen min før jeg så han. Jeg kom valsende inn i butikken med en felles venn og der sto han. Herr Sjarm møtte øynene mine og jeg fikk litt sjokk. Visste ikke helt hva jeg skulle si annet enn: “Oi, der var du!” Vi ble stående å snakke, fleipe litt, men noe manglet. Herr Sjarm så nesten ikke på meg. Og henne, hun med den store magen. Som garantert er minst tre måneder på vei. Nå fikk jeg sett henne ordentlig, men jeg klarte nesten ikke å se på henne. Bare magen hennes. Den voksende magen. Den som bærer Herr Sjarm sitt barn. Det var som å møte en venn. Iallefall nesten. Lurer på hvorfor du ikke presenterte oss for hora.

Som den alkoholikeren alle sier at jeg er, nå skal det nytes herlig bursdagsvin! Med min elskede engel som jeg alltid ler sammen med!

Kom, bare kom! Jeg trenger deg nå. Jeg vil ligge inntil deg og bare være. La oss glemme alt annet. Jeg trenger noen til å tørke vekk tårene mine. Noen til å bare holde rundt meg, og si at alt kommer til å gå bra. Til slutt.

Det skjedde ikke i kveld.  Og det er jo like greit, din fjompenisse. Du er verdt like mye som sneipen jeg tråkker på når jeg stumper røyken.

Hold kjeft, sin jævla hykler! Du støtter meg ikke uansett!

Bry meg? Hvordan i helvete kan jeg bry meg når du holder kjeft og jeg holder kjeft og du bare er teit og jeg ikke skjønner hva du mener og sender uklare signaler.

Jeg møtte iallefall et par tusen klemmer, gratis øl, drinker, shot og idet hele tatt. Herlige mennesker! Uansett hvor vondt det gjør.

Kan ikke et par vakre se min vei snart.

Jeg ville ha deg i kveld. Jeg skulle holdt kjeft og pratet på en og samme tid. Vi kunne fortsatt leken vår. la oss bygge opp og ned murer, som om vi aldri skulle gjort annet. Ta meg!

Nei, nett er dumt når du kommer ca driting hjem fra nachspill.

I love you <3

Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.

Jeg føler…. Jeg føler jeg har mista deg så jævlig. Og jeg savner deg. Jeg angrer nesten. Nei, jeg angrer faktisk. Og jeg angrer så sykt mye at du ikke aner. Det er min egen skyld at jeg mista deg. Det var jeg som tok første skrittet. Når hun er den første som sendte melding. Og du sendte ikke en melding i det hele tatt. Jeg vet ikke, jeg kunne kanskje fortalt deg det. Jeg vet ikke. Det var noe eget med deg. Jeg følte du forsto, men nei. Ikke nå lenger. Ikke på en stund lenger. Jeg føler folk sitter å synes jeg er latterlig fordi jeg drikker.

Og jeg tenker på deg hver dag der jeg sitter i bilen, på vei ut for å levere. Jeg tenker at denne gangen, DENNE ganger er det du som kommer ut av døre for å ta i mot, men hver gang tar jeg feil. Jeg har begynt å vende meg til det nå. Jeg sitter å tenker, de siste femhundre meterene, at det er ikke deg. At jeg kommer til å ta feil. Men jeg vil ha en siste klem. En siste klem fortjener jeg. En siste klem der du forklarer alt. For noe er det å forklare, er det ikke?

Jeg kan ikke lenger sitte å vente på deg. Da føler jeg heller for å henge med deg. Naiv? Det er jeg som har vært faen så naiv. Jeg trodde… Jeg skjønner ikke at jeg var så forbanna dum i det hele tatt. Jeg trodde alt endelig var i ferd med å ordne seg. Jeg burde skjønt det for en måned tilbake, om ikke mer. Jeg prøver, men vettu hva? Jeg orker det ikke lenger. Jeg orker ikke å havne på det nivået jeg var før jeg flytta vekk. Jeg orker ikke å gå rundt å være dødsparanoid. Og jeg gidder ikke gå rundt å være falsk. Jeg kunne sagt det, men orka ikke la frokosten gå til helvete, men mulig du skjønte noe. Jeg vet ikke.

Og jeg syns synd på deg, men ikke på samme måte som andre gjør.

Aner du i det hele tatt at dette er til deg? Og ja, jeg er som alle andre, men jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skal skjerpe meg nå. Iallefall prøve. Det er bedre å prøve å feile, man lærer jo stadig av erfaringer. Men man lærer som regel av de dårlige erfaringene og jeg føler jeg alt har altfor mange DÅRLIGE erfaringer. Jeg har venner som er enige og jeg er evig glad i han for det. Du er og blir den BESTE! <3

Fjortis? Se til helvete å se på folk! Yay! Jaaa!

Du skjønner hva jeg mener du… Men hold kjeft!

Jeg innrømte noe for noen i dag og i går. Og Camilla var så vakker Jeg setter umåtelig pris på noen spesielle mennesker. Jeg kan gjøre nesten hva fader jeg vil og de vil fortsatt være der for meg. Uendelig glad i dere.

Lenge siden jeg har skrevet. Tiden blir for det meste brukt til jobb, lesing og nyting av øl på diverse uterestauranter. Sommeren kommer til å bli herlig!

Bland øl, gode venner, sommer og godvær og du vil få en feiende flott kombinasjon. Faktisk en komplett en

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk

Der var påska over, så og si. Påska har som alltid vært overfylt av alkohol, som så mange ganger før.

Det er mandag, men fortsatt helligdag,slik at jeg fortsatt har mulighet til å komme meg. Tre dager med alkohol kan fort bli litt mye. I dag skal dagen brukes til å komme til seg selv igjen. Rekonvalesens. Så skal jeg ordne noen papirer, slappe av og kanskje være litt asosial.

Plutselig dukket du opp fra dypet. Som lyn fra klar himmel var du i tankene mine. Men du var ikke der, ikke egentlig. Bare stemmen din, som egentlig ikke var din, men en annen sin. Så lik, så ufattelig lik. Alt. Samme tonefall, samme dialekt, samme alt. Samtidig skjedde alt rundt meg, men et lite øyeblikk forsvant alt.

Så her sitter jeg i sofaen. Ute er det vinter igjen, mens jeg fyrer som bare fader, ullsokkene er på, gobuksa også. Teen erklar til å drikkes, akkurat passe varm. Musikken er på, det eneste som mangler nå er natten og stearinslys.

Skjærtorsdag er som den alltid er her i Østfold. Fyll og atter fyll. Slang meg med en vennegjeng til Strømstad. Turen tar en god stundt, men det betyr tid til å drikke øl. Stakkars kompisen min som var sjåfør. Men det var så gøy. Vel fremme i Strømstad møtte vi noen folk, havna på en sånn fin båt, gratis alkohol og i det hele tatt. Ble jo fullstedig drita, utover kvelden er det standar å dra hjemover med en tur innom Halden. Ikke det helt store siden det var et helvets vær.

Smaken på alkohol har fått oss alle til å nyte litt i dag også. Så her sitter jeg og en kompis mens vi venter på at alle andre i gjengen skal komme hit. Ølen står på bordet, vinflaskene står pent å venter på oss og shotteglasse står klare til å bli brukt. Dette blir tidenes kveld, har jeg på følelse av

God påske!