Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.

- Det blir for dumt, vet du det?, sa hun til han og regnet med at han uansett ikke ville snakke med henne igjen, siden han ikke var langsint. Han hadde sikkert begynt å leve det fantastiske livet sitt, med alle de positive menneskene som konstant sparket han i ræva så all negativiteten falt ut av han. Hun var på vei til å finne pistolen. Hun hadde lovet å sende han til helvete med ei kule. Og i det pistolen ble avfyrt, sa det bang og hjernemassen ble trykket utover veggene. Blodet fløt i strie strømmer.

Ingen visste noe som helst. Hysj!

- La oss ta en siste øl! La oss skåle og la oss minnes de få men gode minnene! Nei, jeg skal kose meg med enøl helt uten deg. Du skulle jo ikke like det. Gudene vet hvorfor. Stemmer! Det luktet vondt. Du skulle være ordentlig du. Så ta å pul henne da vel?! For han var jo også en slik. Ta deg en røyk og hold kjeft før jeg spyr opp innvollene mine.  Jenta stakk fingeren i halsen og spydde alt hun maktet for å få bort spyttet hans fra munnen, før hun fortsatte.
- I gravølet ditt skal jeg være den første som ler!, skrek hun oppspilt. Det hadde klikket for henne nå, der hun sto med ølen i hånden og holdt tale i begravelsen hans. Hun prøvde å ta seg sammen, men klarte ikke å holde fliret unna.
- Som sagt, jeg skal være der første til å ler når du faller. Jeg skal være den første til å rulle rundt på bakken og holde meg på magen på grunn av krampene som latteren frembringer.

Først to timer senere tørker hun tårene, stemmen er hes etter usanselig latterkrampe. Hun tar de to siste slurkene av ølen sin, titter på minnetavlen, før hun legger en råtten kaktus på graven hans. I det hun snur seg for å gå avgårde skinner solen. Hun er fri! Og hun hopper lykkelig avgårde gjennom en eng fylt med markblomster.

Jeg vil gjerne høre forklaringen din, før jeg sender deg til helvete med ei kule.

Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der….

Jeg dør hver gang du snakker. Og jeg lyver for alle. Jeg skulle ha kyssa deg for lenge siden. Men isteden sitter jeg her å ser på folk nærmest spise hverandre opp på tv. Flott! I make myself deprimert! Mens jeg vifter frustrert, oppgitt og spørrende med armene, samtidig.

Jeg og venninna mi har funnet ut at vi skal ha hvert vårt hus i Helvete, og være naboer. Hun skal ha et rosa og jeg skal ha et kongeblått! Så skal vi ha hver vår mørke, mystiske og ikke minst deiligste mann! Hun vil ha en som biter masse, men jeg vil ha en som bare biter litt. Hun skal ha en med brun-grønne øyne. Jeg skal ha en med bare grønne. Så skal vi sitte å drikke vin, puse (eventuelt ha fantastisk sex) og bare snakke om alt og ingenting hele dagen, foran “peisen”. Jeg blir så glad av Camilla! Hun er definitivt en av de kuleste jeg veit om!

Tro ikke alt du hører, si ikke alt du vet…

Hvorfor kan ikke tingene bare være som de alltid har vært? Det er ikke det samme når jeg ikke lenger kan prate med deg. Vi er kanskje i en forandringsprosess begge to. Jeg ser det samme gamle smilet, men likevel, det er ikke som det en gang var, da det var oss to mot resten av verden. Jeg kan ikke lenger se på deg og du kan heller ikke være her. Ved veikryssets start er du på vei mot høyre, mens jeg er på vei fremover. Og jeg som ønsket å dele veien med deg. Det blir så ensomt uten dere at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men ingen har en tidsmaskin. Om vi bare hadde hatt en tidsmaskin!

Jeg er på vei til å skjønne det nå. Etter den samtalen. Ikke den samtalen jeg ønsket, men der du nektet å innse at du har forandra deg. Hva er det du er så redd for?

Min kjære venn døde den 18.mars 2008 i troen på seg selv og ingen andre. Du var alt man kunne ønske og jeg vil savne deg for alltid. Jeg visste at våre veier ville skilles før eller seinere, men at det skulle skje så fort, det ante jeg ikke. Hvordan kan et slikt menneske forsvinne så fort? Det er så vondt at du aner ikke og jeg sitter her å forbanner meg over at jeg ikke klarer å gråte. (Fader, jeg må være så vanvittig følelsesløs, samtidig som jeg vet så godt at jeg er det totalt motsatte). Kjære deg, at du ikke hadde samvittighet til å si noe? (Så mange spørsmål, men så vanvittig få svar) Men at du ikke kunne si noe slik, bare skjære tvert? Jeg vet du har problemer med å snakke om slike ting. At du ikke snakket med meg. Om at du forsvinner så fort. (Og om det er for godt) Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det. Jeg vil ikke minst klare å tilgi meg selv, for det. Takk for det gode vennskapet vi hadde. Husk at jeg fortsatt bryr meg. Ring meg en dag, om du ønsker det. Husk at jeg er glad i deg. Rest in peace.

Folk faller som fluer for tiden. Føler at folk er på vei. Det gjelder ikke minst dere. Jeg orker ikke å ha så dårlig samvittighet hver gang, for jeg føler ikke at jeg gjør noe feil. For jeg vet ingenting. Snakk til meg!

Det er så utrolig hvor dumme enkelte mennesker er. Det finnes en hel flokk høner jeg kan lure trill rundt. Jeg holder på å lage en Oscar-tale allerede. For jeg mener at jeg absolutt i løpet av livet burde få en Oscar-statuett for “Beste kvinnelige skuespiller” eller kanskje “Beste manusforfatter”? Om noen skjønner. Og det kan det hende du gjør, om du vet hva jeg snakker om, men det vet du mest sannsyneligvis ikke.

Men nei. Eller ja. Det kommer helt an på hvordan du ser på det og hva spørsmålet egentlig er.

Jeg burde slutte, for det ender jo bare med at jeg blir alene. Helt alene. Sånn gal katte-dame. Og når jeg er død, vil jeg først bli funnet et par måneder etter og da ligger det en haug av kattakadavre rundt i huset, og noen er spist på. Og ingen går inn i det lille røde huset mitt, med en vill og overvokst hage uten å ha en slags maske, kun for å sperre lukta ute. Og en av de nye politikonstablene vil måtte kaste opp og bommer på en knust blomsterpotte med avflassa maling. De aller fleste kattene vil ha problemer med å overleve, sånn bortsett fra en liten jævel. Yndlingskatten min. Den skal hete Pjusken og være svart, men ha et par hvite flekker. En i ansiktet og to hvite poter. Og det vil stå om saken i lokalavisa (så følg med) eller kanskje til og med i en av de store landsdekkende avisene. og det vil bli skrevet om alle disse eldre som bor alene og aldri får noe besøk og en eller annen komplett idiotisk politiker vil kommentere det og si noe sånt som at det kanskje burde være en straff mot å ikke besøke mennesker over 65 år som bor alene. For hele saken er i grunn ganske forjævelig. Like forjævelig som det lukter når naboen åpnet døren inn til huset mitt for første gangen på seks måneder og finner det stinkende liket av en gammel og skrukkete katte-dame, som alle i nabolaget snakket om. Og som barna var redde for, fordi hun alltid tittet stygt på dem og skrek at de ikke skulle røre kattene hennes, de få gangene hun var utenfor døren. I den overgrodde hagen, der hun aldri fikk sol, men kun regn.