Burde, men…

Klokka ringer,
og jeg hører den ikke.

Vaskemaskinen er ferdig,
og jeg lar den stå.

Sengetøyet burde byttes,
fordi du søla på det.

Solen skinner,
og jeg sitter inne.

Burde spise frokost,
men har ikke lyst på.

Puta lukter deg,
vil ha mer 

- meg

Forget shit and move on

You’re my…

Could’ve been
Should’ve been

But never was
and never will be

And that is okey
I’m letting myself be free

The most painful goodbyes is the ones that are never explained.

Det føles som om du er borte. Og jeg er usikker på om det er hjertet eller hjernen som skriker høyest etter deg. Monsteret sier at du er opptatt med noe bedre. Noe jeg ikke kan gi deg. Samtidig sier hodet at det er greit. Eller er det hjertet? Egentlig vet jeg ingenting og på en måte føles det greit. Det gjør ikke så vondt. Jeg har opplevd hardere tap. Vondere. Jeg har vært i krigen før.

Bare ikke kom om noen dager, uker, måneder å si at ingenting har skjedd. Bare ikke lat som om alt er som før. Ikke vær så jævla fantastisk morsom, festlig, skjønn og sjarmerende. Ikke gi meg flere håp når jeg nå faktisk prøver å ikke føle. Jeg kjenner det kan bygge seg opp tårer, men jeg vet ikke om det kommer til å komme noen. Det kom noen tårer i går og det var fint. Deilig. Takk du.

Om jeg nå bestemmer meg for å virkelig prøve. Om jeg virkelig skal klare dette kan jeg ikke tillate at du brått bare dukker opp igjen. Du får ikke lov til å fortsette på denne måten. Og jeg har på en måte alle spørsmålene i hodet. Men samtidig sier noe meg at jeg ikke trenger å vite. Ikke trenger å såre meg selv noe mer.

Nå vil jeg bare ligge inntil en. Ikke deg. Jeg trenger en klem. En som kan stryke meg lett over ryggen og si at det er greit. At ting ordner seg og at jeg er på vei.

I hate the fact that you ignore me for so long, then you start talking to me like nothing happened

Også du da… Du er vel noe av det merkeligste. Nei, vent! Det var en annen det. Men okei, tar det fra starten. Også du da… Du er vel noe av det.. Nei, vent! Den andre var det mest forrvirrende… Hmmm… Hvor skal jeg da plassere deg? Tja, som den nest mest forvirrende? Ja, jeg tror det. Så for andre gang, fra start. Også du da.. Du er vel noe av det nest mest forvirrende jeg vet om! Gode Gud ass! Hvorfor skal jeg alltid havne borti forvirrende mennesker?

- Ja, jeg burde jo regna med noe sånt. Det er jo tross alt DEG jeg sitter å chatter med.
- Hva skal det bety?
- Tja, du snakker jo som regel til meg kun når mini er på luftetur ut av buksa.
- Sorry da, svarte du og rakk tunge til meg.
- Hehe, det går bra, blunket jeg og tenkte i mitt stille sinn. Ja,  du er jo altfor feig i det virkelige liv! Mennesket som har to ansikter. Et bak skjermen og et foran. Det var til å grine av. Av latter altså.

Også du da… Du som er snill og hyggelig og til og med litt morsom.

Også du da… Kjekk, søt, snill OG morsom!

Ikke kom til meg når du blir behandlet slik du behandlet meg. Du er ynkelig. Og kanskje er jeg en smule patetisk, men karma, karma kjære deg, er en bitch if you are.

Jeg lever egentlig ganske bra om dagen. Snakkesalige kvelder med latter og smil. Kos. Søte morgenmeldinger som spør om jeg har sovet godt? Og selvfølgelig har jeg det. Så får tiden vise om det er meningen at jeg skal lære enda mer eller om jeg skal få oppleve en virkelig bra vinter. Tiden går, men jeg stresser ikke. Selv om jeg har lyst til å våkne av frokost på senga og ild i peisen. Selv om jeg vil nå uante høyder. Selv om jeg vil ligge inntil en fin kjekkas, men han stryker meg over magen, mens kalde tær varmer seg under en felles dyne.  Det er lov å drømme seg bort innimellom. Det er lov det. Enn så lenge er det bare små lykkelige stunder i hverdagen.

Haha, nå sitter jeg på omegle og snakker med en bartender fra USA som holder på å studere til å bli politi. Hvor kult er ikke det a? =) God, I need a life!

Please, come to me so we can smell the flowers together

Ekkel drømmetilstand. Jeg ser ikke klart, føler meg uvel. Det er tydeligvis en fest. Borte i en båt ligger ei å sover. Mannen hennes er ute å triller babyen. Borte vekk. Vet ikke om jeg står, sitter eller ligger. Føles som om jeg flyter. Alt er litt blurry og gjennomsiktig på en og samme gang. Jeg merker at jeg tydeligvis har sex med noen, og jeg skjønner fort hvem det er. Merker det ikke fordi det er godt, for når jeg er nær noen kjennes det ut som jeg tar på en sky.

Du og jeg ligger under en teppepose som du har pakket rundt oss
- Kommer du eller?, er det noen som spør deg. Du setter deg opp, og jeg blir liggende sammenkrøllet som en ball. Som et lite lam som ennå ikke klarer å bevege seg så mye.
- Nei, jeg blir her jeg. Hun har det ikke helt bra, svarer du. Jeg tenker at det er koselig at du blir. Da vet jeg at du bryr deg i det minste.

Kameratene dine drar en etter en. Ut døra og nedover trappene. Hører beboerne i etasjen under bråker og skriker. Høres ut som det er slåssing på gang. Ting blir kastet og sinte stemmer roper og skriker. Kanskje har de havnet i bråk med kameratene dine. Jeg bryr meg ikke. Orker ikke. Tenker at de får skylde seg selv.

Vi ligger ved siden av hverandre, og du titter opp i taket. Ingen av oss sier noe. Jeg begynner å komme til meg selv. Klarer å bevege meg, men fortsatt er ting rundt oss gjennomsiktig tåke. Fortsatt er det ingen som sier noe. Hun som ligger i båten sover fortsatt. Jeg går rundt i rommet, inn på kjøkkenet og tilbake. Sier ingenting, men føler meg fortsatt litt ør. Lurer på hvorfor vi hadde sex. Hvordan du ikke merket at jeg ikke var til stede. Kjenner jeg blir en smule sint, men mest lei meg.

Til slutt reiser du deg opp fra gulvet, der du har sittet å sett på meg. Som om du har ventet på at jeg skal si noe. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt. Husker ikke nå. Du sier at du går. At det ikke er noe grunn til å være her noe mer. Før jeg får sukk for meg, tripper du ned trappene og ut. Jeg ser deg i vinduet og bestemmer meg for å gå etter deg.

Ute ser jeg at du er på vei inn i nabohuset. Du går å snakker med hun eldre dama som bor i første etasje. Jeg hører at du sier at du vil dø. At du er lei alt og bare vil gå å ta livet ditt. Jeg løper etter deg, mens du er på vei opp i andre etasje. Du låser deg inn i leiligheten som du tydeligvis bor i. Jeg følger etter. Vil ikke at du skal forsvinne. Det som møter oss i det første rommet er en tjukk tåke av røyk. Damp. Jeg husker at det gjorde vondt i nesa, for det var tydeligvis aldri blitt luftet. Noen må ha sittet å dampet røyk som faen. Lenger inn ser jeg at det står et spisestuebord. Jeg ser ikke menneskene som sitter rundt, men jeg vet iallefall at den ene er Konspirasjonstullingen. Jeg vil ikke være der, men skjønner at det er nytteløst å få deg med ut, selv om jeg har lyst til å forsøke alt jeg kan.

Mobilen min ringer og det er bestis som forteller at hun har fått en scooter av pappan sin. Og selv om jeg ikke er der, vet jeg at hun står i gården sin og at scooteren står på en tilhenger.

Klarte ikke å glemme, og det plager meg så inn i helvete! Men har roet meg ned i det minste

She wants to move

- Kan du?
- Jeg må tenke på det.
Allerede der var testen egentlig fullført. De sa det alle sammen. Dommerene i panelet.

Tiden gikk. Tanken fløy i et evig virrvarr. Klarte ikke å konse på noe annet enn nettopp det og ryggsmertene.

- Du det passer dårlig…
- Ja, det var det jeg regna med. Burde aldri spurt i utgangspunktet.
- Faen a….
- Du har ingen rett til å bli sur! Det var du som sa at det kunne skje.
Telefonen ringer og det er deg som sier at du kommer likevel.

Taushet. Småsnakk. Film. Jeg har sett filmen hundreogørtentusen ganger før. En av favorittene mine. Der vet jeg iallefall hva som skjer.

- Skal du sove her eller oppe?
- Trur jeg setter på en film til etter å ha sjekka face jeg ass…
- Okei.
Røyke som besatt. Tenke enda mer. Snakke med lille vofsen, mens jeg lufter den på verandaen. Tusler litt rundt å strekker på ryggen. Setter meg ned å tar en siste røyk før jeg legger meg.

- Ja, jeg må huske å hente dyne til deg.
- Du trenger ikke det. Jeg blir med å legger meg oppe.

You still know how to suprise me

Kvelden var fortsatt ung når du ringte på døren den fredagen. Når jeg åpnet sto du der med en flaske vin i hånda å smilte. Jeg følte meg litt klein siden jeg sto der i pysjbukse som var tre ganger min størrelse og en topp som muligens var litt for avslørende.
- Hvorfor ikke?, var svaret du ga meg når jeg hadde spurt hvorfor du brått dukket opp på døren min. Jeg åpnet døren litt til, så du kunne åle deg forbi meg. Jeg luktet av deg at du ikke var helt edru, men det gjorde ingenting. Jeg satt jo selv å tok et par øl.

Vi ble sittende å prate og etter hvert som flaska, du hadde hatt med, ble tom hentet jeg en jeg hadde stående. Du gikk bort til cdspilleren og letet gjennom alle cdene mine. Fant til slutt den du tydeligvis letet etter og satte den på. Det var den cden jeg hadde forventet. Den vi alltid hadde hørt på, sunget etter når alkoholen gikk oss til hodet. Vi ble liggende på hver vår del av sofaen, med hodene mot hverandres. Jeg la hånden bak hodet for litt ekstra støtte og dunket borti din.
- Sorry
- Det går bra.
Vi ble liggende i en deilig stillhet, mens laidbacke toner ble spilt over annlegget. Jeg tente en røyk og ble liggende med øynene lukket, mens jeg tok et dypt trekk. Lyden av lighter gjorde at jeg skjønte at du gjorde det samme.

Vi hadde mimret tilbake til gjengrodde stier, sunget med på gamle sanger og det hele var sært og normalt på en og samme gang. Det var lenge siden det bare hadde vært du og jeg over litt vin. Det var lenge siden vi hadde vært så nær. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, men bestemte meg for å se hva ditt neste trekk var. Imens jeg lå å tittet opp i taket, kjente jeg hånden din som lå helt inntil min. Og brått lå du å strøk en finger inni håndflaten min. Jeg skvatt ørlite grann, men ante ikke om du merket det. Jeg sa ingenting, ble bare liggende å kjenne hvordan du tegnet sirkler i hånden min, og hvordan du innimellom strøk oppetter langefingren. Skiftet til å stryke rundt tommelen. Jeg tok tak i tommelen din og vi ble liggende å holde hverandre i hånda. Strøk med tommelen begge to. Først litt sakte, så raskere. Jeg tittet til siden og i øyekroken kunne jeg se hvordan du fortsatt lå med lukkede øyne. Jeg vridde sakte på meg, men slapp ikke hånden din. Ble liggende å se på deg. Studerte kravebeinet ditt. Det er noe spesielt med kragebein. Skjorta du hadde på var ikke kneppet igjen. Det var en varm kveld, til tross for regnet utenfor. Jeg tittet innunder den åpne skjorta og kunne så vidt skimte magemusklene dine.

- Det hender jeg tenker på tiden og hvordan ting kunne vært, sa du og lukket opp øynene.
- Jaha?
- Ja, tenk om vi hadde vært på samme sted, fortsatt med det vi gjorde og du ikke hadde møtt han den gangen. Lurer på hva som hadde skjedd da? Om vi hadde fortsatt?
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det. Hadde vel ikke tenkt så altfor mye på det selv egentlig. La merke til at jeg egentlig ble ganske overrasket. Riktignok hadde vi pult et par ganger på fylla, for mange, mange år siden, men jeg hadde aldri lagt noe mer i det.
- Tja, svarte jeg til slutt, det vil vi aldri finne ut av.
- Du sier noe, svarte du og vi ble liggende i stillhet igjen. Forsatt med hendene flettet. Jeg merket at jeg begynte å bli klam i hånden, men gjorde fortsatt ingenting.

Til slutt ble jeg lei og lot hånden min gli ut av din, men lot den gli oppetter armen din. Jeg lå på magen nå og ålte meg sakte nærmere deg. Til slutt var jeg helt nær deg. Lot kinnet mitt stryke inntil ditt. Pustet varmt mot halsen din og hørte hvordan du brått pustet tungre selv. Jeg kjente at du la hånden din forsiktig og litt usikkert på skulderen min, og at den skled nedover mot nakken min. Litt tryggere. Jeg lot meg skli ned fra sofaen for å komme nærmere deg. For å kjenne kroppen din nærmere. Egentlig var jeg allerede vannvittig kåt, ville rive av deg klærne og knulle deg hardt, men det var noe som ikke fikk meg til å gjøre det.

Jeg dro deg etter meg ned på gulvet og du ble liggende på ryggen, mens jeg lå å støttet meg på den ene hånden. Hånden din kjælte meg på kinnet og jeg lente meg nærmere deg. Blikkene våre holdt og jeg fløt stadig nærmere deg. Du hadde gått over til å stryke meg på ryggen. Snart var jeg så nære at jeg kunne kjenne pusten din blandes med min. Du lukket øynene, mens jeg strøk deg på halsen, rett under øret. Nå var jeg helt inntil deg. Kunne kjenne kanten av leppene våre mot hverandre. Så åpnet du øynene og vi kysset. Først prøvende, så mer krevende. Jeg slapp leppene dine et øyeblikk, satte meg over deg. Du lot hendene skli ned over hoftene mine, og skulle til å si noe, men du rakk det ikke før jeg kysset deg til taushet. Så trakk jeg meg bort igjen, begynte sakte å kneppe opp de siste knappene på skjorta din. Skjøv det til side, mens jeg strøk oppover brystkassen din. Lente meg sakte nedover og kysset små kyss nedovdover mot magen. I mens gled hendene dine fra hoftene mine og over rumpa mi. Du dro meg nærmere, og vi kysset igjen, lenge, lenge.

Jeg husker det ennå, hvordan leppene våre hang fast i hverandre. Hvordan du brått og overraskende satte deg opp, med meg forsatt over deg. Hvordan klærne forsvant, så raskt og ikke minst hvordan du forsiktig la meg bakover og støttet hodet mitt når jeg møtte gulvet. Du kysset meg nedover magen, mens du sakte dro ned trusa samtidig som pysjbuksa. Jeg husker de brede skuldrene dine som jeg borret neglene mine inn i, når tungespissen smakte på meg for første gang. Til slutt tagg jeg om å få kjenne deg inni meg. Men du stoppet ikke, og varmen skylte gjennom meg. Jeg vred meg, spente kroppen og sank sammen. Men du lot meg ikke være, ville ha meg til å komme igjen. Det var sprøtt, galt og sinnsykt og denne gangen kom det hardere. Jeg slo om meg med armene, helt til du var over meg. Holdt meg nede.

Jeg dyttet deg over ende, harde tak, mens du vred av deg buksa. Så lå du der med pikken i været. Jeg satte meg overskreds på deg og skled ned på den. Kjente hvordan du fylte meg opp. Begynte rolig å ri deg. Du klamret deg til hoftene mine igjen. Førte meg opp og ned, prøvde å bøye deg fremover for å kysse meg, men jeg dyttet deg ned igjen. Lot fingrene mine vandre nedover kroppen min, og du fikk se alt. Hvordan jeg gled opp og ned, mens jeg samtidig koste meg meg selv. Vi skalv begge to, våte av svette og etter at du hadde kommet, lot du meg fortsette til varmen igjen skylte gjennom meg, før jeg sank sammen over deg.

Vi ble liggende ved siden av hverandre å dele en røyk etter vi begge hadde fått tilbake pusten. Sendte den mellom oss i stillhet. Igjen var det du som brøt stillheten.
- Så fant vi det ut likevel.
- Fant ut hva?
- Hvordan det hadde vært hvis om atter ikke alt hadde skjedd.
- Du sier noe, dessuten…
- Dessuten hva?
- Det var bedre enn jeg kunne huske, gliste jeg bort til deg og du lente deg over meg å kysset meg.

We watched him drink his pain away, a little at a time

Det var full fest og over alt var det mennesker. Hele det lille huset var proppet av fulle og fjerne mennesker som sto rundt omkring, lå i senger, på sofaen, på gulvet, opp etter veggen. Som satt på bord, stoler, lampeskjermer og kjøkkenbenken. Kjærestepar klinte, single klinte og utroskap skjedde. Flasker sto alle steder det er mulig å få en flaske til å stå, ølkasser ble brukt som sitteplasser og midt i alt kaoset, mellom utroskap og folk som dro ei stripe, der satt jeg.

Musikken var fengede, folk danset. Noen på bordet, noen i sofaen. Jeg husker ikke hvordan vi begynte å kline, jeg vet bare at vi gjorde det. Det var sært, godt og uforventa på en og samme gang. Vi klina dritlenge og når vi tok en ørliten pause og ble stående å smile til hverandre, la jeg merke til den ampre stemnigen hos deg. Du satt å trykket sammen en ølboks til den var halve størrelsen. Du var tydelig skuffet over meg og gikk ut av rommet mens du kastet den skrukkete ølboksen ut av vinduet og gapte og skrek. Jeg ante ikke hvorfor du var så skuffet over meg. Du og jeg hadde ingenting sammen. Jeg smilte tilbake til den myke, harde kysseren og møtte leppene.

Brått hørte jeg masse bråk fra kjøkkenet, men ville  ikke fokusere på det. Ville fortsette på ferden vi var på vei til å gå. Ville se hvor den endte. Vi danset rundt, ustøe føtter. Holdt hverandre oppreist og klamret oss til hverandre. Endte opp i sofaen. Han bet meg på halsen og jeg hvisket i øret hans om hvor kåt jeg ble av akkurat det. Han fortsatte å bite og jeg rev han i håret. Jeg nøt det så sinnsykt og det var sprøtt, galt og digg og jeg visste egentlig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Dyttet han ned på sofaen og lå over han. Han mumlet noe om at puppene mine var digge.

Bråket i bakgrunnen fortsatte og noen ropte navnet mitt. Jeg ville ikke slutte, ville gi faen i hvem det nå var som snakket til meg. Så de ikke at jeg var en smule opptatt? Herregud…. Til slutt satte jeg meg opp, mens han fortsatt holdt hoftene mine fast. Tørrpulte på hverandre. Så sikkert dritkomisk ut. Jeg ble bedt om å komme på kjøkkenet og jeg skjønte at det var alvor, så til slutt lot jeg meg motville reise opp og bli dratt med inn på kjøkkenet. 

På kjøkkenet satt du å dirret av sinne. Noen hadde dyttet deg ned på en stol og jeg ba alle se til helvete å pelle seg ut av rommet. Nå skulle du og jeg ta en prat.
- Hva er det? Er du sur på meg?
- Ja
- Fordi?
- Det vet du godt.
- Nei, det gjør jeg ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor du har noen grunn til å være sur på meg.
- Du får slutte å kline med folk da vettu!
- Men kjære deg, skal jeg bli sur hver gang du kaller ei jente for dama di da?
- Nei.
- Nettopp, for det pleier jeg ikke å bli og det vet du godt. Vi har ingenting har vi vel?
Det var da du reiste deg og gikk. Og jeg fikk lyst til å rope etter deg hvor patetisk du er. Hvor idiotisk du oppførte deg. Og jeg gjorde det.

Idag ser jeg noe. Jeg begynner å skjønne det nå. Jeg er jo den som aldri gir deg opp, sier du og har spurt hvordan jeg i det hele tatt gidder. Tja, si det. Kanskje fordi jeg synes synd å deg? Men du har et rykte å ta vare på.  Og jeg vet du er glad i meg, for det forteller du meg alltid når du er rusa og lei deg, men begynner å bable om at henne, skytsengelen din, vil ha deg for seg selv. Og at du aldri kunne finne på å såre meg. For du gjør jo aldri det. Not. Men jeg driter i det, for du ser det ikke selv.

We watched him drink his pain away a little at a time
But he never could get drunk enough to get her off his mind
Until the night

For hver gang du tenker på det er det mindre å tenke

Sist jeg skrev var jeg langt nede i en hule jeg følte var trygg. Det hender fortsatt at jeg kryper ned i den. Blir inne når solen varmer, spiser før jeg tenker meg om og ikke snakker med noen, men jeg har vist for meg selv at jeg også kan la være å være feig. Jeg er fri fra demoner som har ødelagt hodet mitt, i allefall nesten.
To bjørner i en seng og den minste han sa: “Det er trangt her, rull over” Og de rullet seg rundt og en falt ut, en bjørn i en seng….

Jeg slapp å gå til krig, drev heller lite med skadedyrbekjemping. Det var godt og trist på en gang. Godt å slippe, trist å gi slipp. Men det er sånn det nå en gang er å være menneske.

Jeg savner… Jeg savner ingen, jeg savner noe. Jeg savner sex og jeg innrømmer det rett ut! De fleste gjør det en gang i blant? Jeg savner å kjenne varm kropp inntil min kropp. Jeg savner glupske lepper som presses sammen og jeg savner å kjenne pikk. Det har gått lang tid, jeg har lagt bånd på meg selv. Byen er liten nok, ryktene flyr og uansett om man velger å være med eller ikke vil man alltid ha en liten rolle i livets skuespill. Det er noe jeg ikke orker lenger. Uansett, valget vil alltid være om å kalle en jente med mange sexpartnere hore eller ikke. Å være hore eller ikke være hore? Det er spørsmålet. Misforstå meg rett, du velger selvfølgelig å gi faen eller ikke. Man har alltid et valg, selv når det ikke virker sånn. Men hva er egentlig valget? For det finne nok av udugelige pikker her. Det vet jeg alt om.

Det hender jeg tar en øl en sen fredagskveld. Det hender jeg får lyst til å sende en melding til noen. Tross alt er jeg jo menneskelig. Takk Gud for at jeg har sletta nummerene til en haug idioter. Det hender jeg ligger i senga å fantaserer, om hva at hvis om atter. Det hender jeg ligger i senga å fantaserer om sex, men jeg har ingen inspirasjon uten et ansikt. Eller jo, det har jeg. Jeg har nok av opplevelser å ta av, men jeg trenger noe nytt. Noe nytt og bra!

Jeg ble kåt av å se på overarmene dine. Jeg ble brått obs på de mens vi satt å diskuterte den siste boka til en felles svirrebror. Det var overhode ikke meningen å bli det, men et øyeblikk falt jeg ut av samtalen. Når hadde du fått så fine overarmer? Jeg så musklene og hvordan de strammet under t-skjorta, og jeg visste at det var de jeg skulle bruke i neste fantasi. Jeg la kanskje merke til de fordi jeg savnet å bli holdt rundt? Kanskje fordi jeg ville at de armene skulle kaste meg rundt i senga, holde meg nede, utforske meg eller rett og slett fordi det er evigheter siden sist. Spekulering blir det ikke noe bra ut av.

Faktumet er at jeg savner at noen stryker meg på ryggen når jeg skal sove. Jeg savner å liggen inntil noen på sofaen en søndag. Jeg savner å diskutere seg med deg, men ikke noe annet. Jeg savner å våkne fyllesyk etter en våt natt med dugg på ruta, sammens med deg, men ikke noe annet. Jeg savner å ta en tekopp, høre på sær musikk og danse til den mens du og jeg røyker, men ikke noe annet. Jeg savner samtalene om livet og kjærligheten du og jeg hadde over en flaske vin, men ikke noe annet. Hvordan du fikk tiden til å stoppe, hvordan han smilte og hvordan øynene dine brant mot mine over biljardbordet, rett før biljardbordet ble brukt til herlig sex.

Men jeg savner ikke sviket, dramaet, uærligheten, de desperate forsøkene, drittslengingen, slagene, den psykiske volden jeg bevisst påførte meg selv. Jeg savner ikke lengselen etter deg, noen. Eller hvordan jeg ble en annen i nærheten av deg, at du fikk meg til å fremstå som både dum og svak. Du var en dritt. Du, du og du er dritt. Utedasser, søppelfyllinger, skadedyr, virus og dop. Regn på en solskinnsdag. Overtidsabeid to timer før bryllupet. Unger med kolikk. (Vi har skjønt det nå, SortHonning).

Kjeften! Du er der selv, var der. Vil aldri helt glemme en jævel, fordi du mener selv at han smeltet hjertet ditt, bombet seg vei gjennom murene. Fuck off! Vi klarer oss bedre uten, fordi vi fortjener det! Ikke lenger unyttig dagdrømming, bare pinefull, stygg sannhet og sannheten er ikke alltid gøy. Ta det med ro, det blir vår tur også. Jeg vet det, må tro det. Kan ikke noe annet. Men i mens, i mens kan vi fulle rundt i gjørmen eller trekke oss opp – centimeter for centimeter. Vi kan velge å rulle. Gjøre ting vi egentlig ikke vil. Det er tryggere å være ulykkelig enn å teste livets mange veier. Ulykkeligheten er vi kjent med, men grip heller tak enn å la den dra deg ned i det store, svarte hullet. Gjør det for din egen skyld. Jeg skal stå klar med livbøyen. Jeg vet bare ikke om du kommer til å ta den i mot, og jeg ha bare et kast.

Jeg legger ansvaret i dine hender, Gud. Vis meg veien.

(Herregud, hva driver han med?)

Memories made in the coldest winter

En kveld dunket en gammel venn på døren min. En gammel venn som egentlig ikke var en venn, men tvertimot en slask som smøg seg inn på en sårbar person og gjorde henne mer sårbar enn hun trodde var mulig. En slask som hun trodde hun elsket, men som hun nå innser at hun aldri gjorde. Hun elsket heller det å ødelegge seg selv på den tiden. Den tiden er forbi. Jeg vet at jeg er verdt noe mer.

En gammel venn, full av fanteri sto brått på døren min. En gammel venn som var klar for å finne på noe. Vi visste begge to hva han egentlig mente med det. Jeg ba han inn. Sulteforet på nærhet? Nei, man må tørre å være alene også. Jeg liker det. Det er ikke så skummelt som folk skal ha det til. Ikke når du har en valp å ta vare på og som kryper inntil deg om du ser litt trist ut. Min gamle venn tok seg med det samme til rette i sofaen. Slik han alltid har gjort. Men det han ikke visste var at denne gangen var det ikke han som satt med regelboka. Det er en ny tid – på tide med nye regler også.

Etter en lang tid med mimring, latter og diskusjon fant jeg det for gått å gå å legge meg. Jeg ventet bare på første trekk fra han. Jeg hadde allerede spilt mitt første ved å henvise han til å bli på sofaen. Det var ikke enkelt å få han til å bli der, men han ble, før han ropte inn:
- Sorthonning! Jeg vil sove sammen med deg!, og jeg hørte tassende skritt ute i gangen. Før jeg visste ordet av det lå han nesten over meg i senga, men jeg klarte å få han ut i stua igjen. Desverre kom han tilbake og jeg begynte å bli lei. Sa at han kunne ligge i senga om han lå stille og holdt kjeft. På sin side. Han la seg stille ned, krøp inntil meg og tok rundt meg. Hånden hans forsvant nedover magen min, strøk over hoftene, inn under trusa. Jeg nølte et øyeblikk. Kjente den harde kukken hans mot ryggen min. Skulle jeg? Det var en stund siden sist…? Jeg dro hånden hans vekk og snudde meg mot han. Vi lå nesetipp til nesetipp. Hånden hans strøk meg over ryggen, nedover mot rumpa igjen. Jeg kjente dunsten av alkohol.
- Jeg har mensen, Herr. Sjarm.
Det virka ikke som han brydde seg.
- Herr Sjarm, jeg har ganske mye mensen, så det kommer ikke til å skje noe. Jeg flyttet hånden hans opp på ryggen igjen og snudde meg med ryggen til han. Hånden hans nedover magen og inn under genseren jeg hadde på. Nærmet seg brystene, forsiktig. Litt lenger og jeg visste han ville kjenne de stive brystvortene mine. Rommet var kaldt, så det var greit å ligge inntil et annet menneske. Han tok prøvende tak i brystet mitt. Masserte.
- Du, skjerp deg a? Du klarer ikke å få meg tent lengre. Det er det bare en eller to som klarer, og du er ikke en av dem. Du kan heller kile meg på ryggen. Så jeg snudde meg over på magen og han ble liggende å stryke meg på ryggen til han sovnet. Selv sovnet jeg kanskje tju minutter, kanskje fem. Jeg så ikke på klokka, men gløttet på øynene innimellom mens jeg lå å tenke ut dette blogginnlegget.

Så var tiden morgen og jeg skulle på jobb. Jeg smøg meg over han, der han lå å sov. Han var ikke engang søt når han sov lenger. Jeg kledde på meg og prøvde å vekke han, og fikk han til slutt opp. Vi tok bussen tilbake til byen, sammen. Og vi sto å varmet hverandre mens vi ventet på bussen. Det er jo grøssende kaldt ute. Det er vel første gang han noen gang har holdt rundt meg i offentligheten, uten å være noen som helst form for beruset.  Det siste vi gjorde var å gi hverandre en klem. Det var da jeg hørte ordene lavt inn i håret mitt.
- Ikke glem meg, baby.

Jeg kommer ikke til å glemme deg, Herr Sjarm, men å komme over deg, det har jeg iallefall klart. Folk kan si jeg er sterk person med mye viljestyke, men det handler bare om å tenke på hva man faktisk fortjener og jeg fortjener ikke dritt fra en trassig halvvoksen mann. Jeg kommer ikke til å glemme denne natten med det første. Den natten da jeg så hele minnet om han, utenfor og inn. Hvor ødelagt jeg var, hvor mange dråper blod jeg felte for han, for oss. Det var aldri noe oss, og heldigvis kommer det aldri til å bli oss. Jeg er glad og stolt over meg selv. Jeg har bevist at selv om ting kan ta tid, så kommer man seg gjennom det. Og jeg skal ikke si at det ikke er vanskelig. Men jeg håper og tror at min Mr. Big er ute av hjertet mitt. Jeg tok hjertet mitt tilbake, og det er så godt som nytt.

Kjærligheten er som et flakslodd. Gevisnsten er der ute og venter på deg. Du må bare prøve deg nok ganger.