En kveld dunket en gammel venn på døren min. En gammel venn som egentlig ikke var en venn, men tvertimot en slask som smøg seg inn på en sårbar person og gjorde henne mer sårbar enn hun trodde var mulig. En slask som hun trodde hun elsket, men som hun nå innser at hun aldri gjorde. Hun elsket heller det å ødelegge seg selv på den tiden. Den tiden er forbi. Jeg vet at jeg er verdt noe mer.

En gammel venn, full av fanteri sto brått på døren min. En gammel venn som var klar for å finne på noe. Vi visste begge to hva han egentlig mente med det. Jeg ba han inn. Sulteforet på nærhet? Nei, man må tørre å være alene også. Jeg liker det. Det er ikke så skummelt som folk skal ha det til. Ikke når du har en valp å ta vare på og som kryper inntil deg om du ser litt trist ut. Min gamle venn tok seg med det samme til rette i sofaen. Slik han alltid har gjort. Men det han ikke visste var at denne gangen var det ikke han som satt med regelboka. Det er en ny tid – på tide med nye regler også.

Etter en lang tid med mimring, latter og diskusjon fant jeg det for gått å gå å legge meg. Jeg ventet bare på første trekk fra han. Jeg hadde allerede spilt mitt første ved å henvise han til å bli på sofaen. Det var ikke enkelt å få han til å bli der, men han ble, før han ropte inn:
- Sorthonning! Jeg vil sove sammen med deg!, og jeg hørte tassende skritt ute i gangen. Før jeg visste ordet av det lå han nesten over meg i senga, men jeg klarte å få han ut i stua igjen. Desverre kom han tilbake og jeg begynte å bli lei. Sa at han kunne ligge i senga om han lå stille og holdt kjeft. På sin side. Han la seg stille ned, krøp inntil meg og tok rundt meg. Hånden hans forsvant nedover magen min, strøk over hoftene, inn under trusa. Jeg nølte et øyeblikk. Kjente den harde kukken hans mot ryggen min. Skulle jeg? Det var en stund siden sist…? Jeg dro hånden hans vekk og snudde meg mot han. Vi lå nesetipp til nesetipp. Hånden hans strøk meg over ryggen, nedover mot rumpa igjen. Jeg kjente dunsten av alkohol.
- Jeg har mensen, Herr. Sjarm.
Det virka ikke som han brydde seg.
- Herr Sjarm, jeg har ganske mye mensen, så det kommer ikke til å skje noe. Jeg flyttet hånden hans opp på ryggen igjen og snudde meg med ryggen til han. Hånden hans nedover magen og inn under genseren jeg hadde på. Nærmet seg brystene, forsiktig. Litt lenger og jeg visste han ville kjenne de stive brystvortene mine. Rommet var kaldt, så det var greit å ligge inntil et annet menneske. Han tok prøvende tak i brystet mitt. Masserte.
- Du, skjerp deg a? Du klarer ikke å få meg tent lengre. Det er det bare en eller to som klarer, og du er ikke en av dem. Du kan heller kile meg på ryggen. Så jeg snudde meg over på magen og han ble liggende å stryke meg på ryggen til han sovnet. Selv sovnet jeg kanskje tju minutter, kanskje fem. Jeg så ikke på klokka, men gløttet på øynene innimellom mens jeg lå å tenke ut dette blogginnlegget.

Så var tiden morgen og jeg skulle på jobb. Jeg smøg meg over han, der han lå å sov. Han var ikke engang søt når han sov lenger. Jeg kledde på meg og prøvde å vekke han, og fikk han til slutt opp. Vi tok bussen tilbake til byen, sammen. Og vi sto å varmet hverandre mens vi ventet på bussen. Det er jo grøssende kaldt ute. Det er vel første gang han noen gang har holdt rundt meg i offentligheten, uten å være noen som helst form for beruset.  Det siste vi gjorde var å gi hverandre en klem. Det var da jeg hørte ordene lavt inn i håret mitt.
- Ikke glem meg, baby.

Jeg kommer ikke til å glemme deg, Herr Sjarm, men å komme over deg, det har jeg iallefall klart. Folk kan si jeg er sterk person med mye viljestyke, men det handler bare om å tenke på hva man faktisk fortjener og jeg fortjener ikke dritt fra en trassig halvvoksen mann. Jeg kommer ikke til å glemme denne natten med det første. Den natten da jeg så hele minnet om han, utenfor og inn. Hvor ødelagt jeg var, hvor mange dråper blod jeg felte for han, for oss. Det var aldri noe oss, og heldigvis kommer det aldri til å bli oss. Jeg er glad og stolt over meg selv. Jeg har bevist at selv om ting kan ta tid, så kommer man seg gjennom det. Og jeg skal ikke si at det ikke er vanskelig. Men jeg håper og tror at min Mr. Big er ute av hjertet mitt. Jeg tok hjertet mitt tilbake, og det er så godt som nytt.

Kjærligheten er som et flakslodd. Gevisnsten er der ute og venter på deg. Du må bare prøve deg nok ganger.

Jeg har tenkt mye på den fantastiske sexen jeg opplevde for noen måneder tilbake, men jeg ante ikke at du hadde tenkt like mye på det om ikke mer. Du husker detaljer jeg ikke husker, som at du forsvant inn i din egen verden da jeg sugde deg og hvordan jeg klorte deg på ryggen, så du hadde dype merker etterpå. Jeg husker leppene dine, de fantastiske, myke leppene dine, hvordan du beit meg, så jeg hylte av nytelse. At vi ikke vekket hele nabolaget, tenker jeg nå i ettertid.

Hvordan kan du si, mens du er i et forhold at du hater utroskap, men om du skulle vært det, hadde det definitivt vært med meg?! Jeg driter vel i den kjerringa på andre kanten av landet, alt jeg vil er å kjenne den fantastiske følelsen igjen. Og tilbudet står der, tilbudet om å stikke fra byen et par dager, kunne slå av telefonen og bare elske til begge sovner av utmattelse. Du lover ingenting, ikke jeg heller. Det eneste vi lover er at dette skal være mellom oss to.

Jeg blir helt gal. Du kan ikke sitte å si sånt! Eller kan du? Jo, for du veit jeg elska den sexen og jeg veit du nøt den like mye som meg. Og jeg veit at jeg vil ha deg igjen. For pokker, jeg har jo ligget å fantasert om deg, mens andre har vært til stede, når andre har gjort ting og det har ikke målt seg med deg for fem flate!

Deg: men skulle ønske jeg kunne sett deg naken en gang til, og følt det suge fra deg en gang til. Og kjent på de puppene dine For du husker vel at jeg var veldig puppedilla, men ikke som andre mennesker. Jeg er sånn som kan sitte i times vis og bare kose og leke med dem.

Og tro meg, jeg husker det. Jeg husker puppedillaen din, jeg husker råheten og den mykheten etterpå. Jeg kommer aldri til å glemme det. Og utifra hva du sier, kommer du ikke til å glemme det du heller. Du sitter å sier at du vil ha meg på besøk, for når blir neste gang vi får se hverandre? Nå har vi alt krysset en grense. Nei, vi har krysset fler. Vi sitter å kåter hverandre opp på msn. Jeg kjenner at kroppen min skriker etter å ha hendene dine på seg. Jeg dirrer og kjederøyk for å prøve å slappe av. Skal jeg dra? Skal jeg bli hjemme? Jeg drar! Jeg reiser i morgen ettermiddag, etter alle avtaler er gjort. Jeg drar fra byen og forsvinner litt. Inn i en verden der tiden står stille og vi peiser på som kaniner. Vi vil begge to, det er sikkert og visst! For hva er det verste som kan skje? At vi ender med å se film istede? Haha, som om det kommer til å skje… Jeg vet hva du liker, og jeg kommer til å gjøre mitt for å få det!

For lenge siden, i en annen verden:

Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt.  Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?

Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.

Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.

Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.

Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.

Planen var at når jeg kom hjem, skulle jeg skrive et langt, følelsesfullt innlegg her. Jeg hadde en jævla god idé om hva jeg skulle skrive, men nå er alt borte. Jeg vet det var noe om meg selv, som jeg kom til å tenke på når kameraten min pratet. Innimellom prater han om slike uvesentlige ting når han begynner å merke rødvinen og da forsvinner jeg inn i tankene og det hjalp ikke å få meldinger i tillegg. Jeg kjenner det på meg hver eneste gang, hvor syk det egenlig er.

Nå skal jeg krype under dyna og tenke hardt på at når jeg våkner i morgen ligger en kosete Ailo Gaup ved min side å kiler meg lett på ryggen. Det er lov å håpe og håp kan flytte fjell ;)

Du må ikke tro
at jeg venter
i all evighet
på deg

Det er ingen
følelser der
Kun en liten
gnist av håp

Sannsynligvis
vil jeg se gnisten
slukke igjen
Slik som før

Alltid det samme
Skuffelse
En evig dans
rundt bålet

Flammene sluker meg

Du var lei av å snakke om deg selv og ville vite noe om meg. Noe du ikke visste. Det var ikke enkelt. På en måte hadde jeg sagt så mye til deg, med så få ord. Når du spurte, klarte jeg knapt å sette sammen bokstaver til ord. Det skremmende var at du hadde skjønt det. Jeg hadde alltid slappet av med deg. Du var en av de som ga totalt blaffen. Du hadde skjønt det, men ikke turt å spørre før nå. Og du spurte meg: Skal vi gjøre dette sammen? Det vil være vanskelig, men da har vi i det minste hverandre der. På en måte ville jeg skrike ja. På en annen måte var jeg livredd for at jeg hvert øyeblikk skulle begynne å gråte.

På legevakten:
- Du burde ikke vært her engang.
- Tja, hvorfor er du her da?
- Fordi jeg måtte hjelpe henne.
- Jeg måtte også hjelpe noen.
- Jo, men du burde tenke på deg selv også…

Seriøst! Er det sååå synlig?

Jeg ligger i sengen å titter i taket. Mye av det jeg har sagt til deg. Mye av det var ment til meg selv, like mye som det var ment til deg.

Det er noe råttent i galaksen. Resten står skrevet i stjernene.

Jeg drømte om deg i natt. Jeg drømte at du kom bortover veien som så mange ganger før. Jeg sto utenfor møtestedet vårt. Jeg sto å snakket med noen, men alt jeg så var deg og jeg husker at jeg tenkte: “Faen, der kommer du. Også på en mandag?! Hvorfor drikker du på en mandag? Har du krangla med henne nå igjen?” Og jeg tenkte at jeg ikke måtte se deg og lot deg gå rett forbi og inn. Du så meg ikke. Jeg vet ikke om det var rett og slett fordi du ikke ville se meg eller om det var fordi du faktisk ikke så meg. Fordi jeg sto litt bortgjemt, men likevel sto jeg jo rett ved siden av den grønne døra. Er jeg usynelig?

Det er alt jeg husker av den drømmen før jeg har en annen drøm. Jeg kommer inn i et rom og på sofaen ligger det to små babyer. De er sikkert sultne, tenker jeg. Og bestemmer meg for å gi dem melk fra brystet. Men jeg har jo ikke noe melk der jeg. Og når den ene babyen sutter får jeg vondt helt ned i ryggmargen.

Iallefall… Om jeg ser deg igjen… (Om?! Selvfølgelig kommer jeg til å se deg igjen! Det er ikke akkurat verdens største by vi bor i.) Om jeg ser deg igjen. For hver gang klarer jeg å være litt hardere og ufølsom, før du på en eller anne måte bryter meg ned igjen.

“Han hadde seg med henne i leiligheten min”. Det gjorde i grunn ikke så veldig vondt å høre det heller. Jeg burde jo tenkt det selv. Og når jeg fikk vite det, jeg husker jeg tenkte: “Enda en unnskylding til å ikke like han!” Og i dag er jeg i grunn litt glad. For selv om jeg innimellom faller tilbake og savner, så er jeg på vei. Det tar tid, det gjør det. Jeg bare lurer på om jeg noen gang kommer til å fortelle han hva jeg trodde hadde skjedd. Og om planen min og om han ville blitt lykkelig eller knust.

Jeg er redd for at om jeg ikke snart finner de riktige ordene forsvinner du. Unnskyld. Det er helt sikkert meg, men litt skyld har de også. Men det er mest min skyld. Det er jo det. Jeg har jo alltid vært skylden. Egentlig burde jeg bare gå å grave med ned med det samme. Jeg burde skamme meg. Tror jeg. Eller burde jeg det? Burde jeg skamme meg over å være skeptisk til mennesker? Å være skeptisk til mennesker etter alt jeg har vært borti. “Nå er han sikkert full igjen” Jeg ser for meg at de hvisker det borte i kroken, men jeg er faktisk ikke full. Jeg fungerer bare slik at jeg får ting lettere frem skiftelig. Og jeg aner ikke hva du egentlig tenker. Unnskyld igjen. Som sagt, det er helt sikkert meg, ikke deg.

Jeg savner deg ikke like mye lenger. Noen ganger føler jeg at jeg ikke savner deg overhode. Og på en måte kjennes det så utrolig deilig ut. Jeg vil gi noen en klem, bare fordi jeg ikke savner deg så mye. Men når folk begynner å prate og jeg ikke orker å høre på det de har å si, da drømmer jeg med bort. Det er da jeg tenker på deg. Det er da jeg begynner å tenke på om jeg fortsatt ser deg like klart foran meg. Men jo lenger borte du blir, jo lenger tid du blir borte, jo mer dukker du opp i drømmene mine. Det skjer hver eneste forbanna gang. Nå har du dukke opp hver natt… I drømmene mine… Hver natt i snart ei uke… Og det burde holde. Muligens bare fordi jeg tenker på deg, bare fordi jeg har sett deg. Jeg vet at om du hadde kontakta meg, så hadde jeg fortsatt hoppet. Sannsyneligvis er det bare på grunn av sexen. Jeg skal innrømme det og jeg tilgir deg for første gangen, men andre gangen… MMMM!

Jeg innbiller meg fortsatt at du blir sur om du leser dette. Og jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, måten jeg tenker på.. For jeg er forbanna glad i deg. Det er du som kommer når ting er vanskelig.. Og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg… Men hver gang jeg har lyst til å forklare ting, så kommer det feil ut, så høres jeg sint ut kanskje? Jeg vet ikke.. Men jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, for det er så ille når du forsvinner. Det er deg jeg savner mest av alle, når de forsvinner. Det er deg jeg føler meg aller mest meg selv sammens med. Uansett hva jeg gjør, så godtar du meg. Uansett hvor mange feil jeg gjør. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg fortjener å ha en venn som deg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forklare ting for deg… Jeg er muligens bare himla redd for å fremstå som svak. Men du har sett meg mer svak enn noen andre. Det er du som kom for to uker siden. Det er du som ringte meg, og selv om jeg muligens hadde fornekta det, tror jeg fortsatt at du hadde kommet. Du ser om jeg har en bra dag eller ikke. Og jeg tenker på det du sa på bussen og jeg husker det og du er den jeg alltid har dårlig samvittighet til. Jeg får ikke til å forklare det, uansett hvor mye jeg prøver, men du er den som kjenner meg… På godt og vondt og jeg vil ikke at du skal analysere masse…. Jeg vil at du skal forstå hvor mye du betyr for meg!

Noen ganger, noen ganger litt for ofte.. Jeg vet ikke hvor jeg har deg. Jeg er redd for at du er som alle andre. At du baksnakker på samme måte som jeg tror alle andre gjør. For jeg vet ikke om alle baksnakker, jeg vet ikke, men jeg er så vant til det og jeg vet ikke hva jeg skal tro og ikke tro.. Og jeg aner ikke… Jeg aner ikke om du jatter med eller hva du gjør, men jeg VET at det er noe med deg. Jeg vet ikke om du forstår at det er deg jeg snakker til for øyeblikket.

Unnskyld… Unnskyld…. Men om jeg snakker usant. Om det er noe sant i det tankene mine innimellom sier, så si det. Si det før jeg legger meg helt flat. For hvordan skulle jeg fortjene en sånn venn i det hele tatt?!

Hva vil du jeg skal gjøre? Kysse føttene dine? For det gjør jeg ikke uansett! Og det hadde ikke du gjort heller… Eller hadde du gjort det i fjor?

 
*bli gal av sine egne tanker*

Kom, bare kom! Jeg trenger deg nå. Jeg vil ligge inntil deg og bare være. La oss glemme alt annet. Jeg trenger noen til å tørke vekk tårene mine. Noen til å bare holde rundt meg, og si at alt kommer til å gå bra. Til slutt.

Det skjedde ikke i kveld.  Og det er jo like greit, din fjompenisse. Du er verdt like mye som sneipen jeg tråkker på når jeg stumper røyken.

Hold kjeft, sin jævla hykler! Du støtter meg ikke uansett!

Bry meg? Hvordan i helvete kan jeg bry meg når du holder kjeft og jeg holder kjeft og du bare er teit og jeg ikke skjønner hva du mener og sender uklare signaler.

Jeg møtte iallefall et par tusen klemmer, gratis øl, drinker, shot og idet hele tatt. Herlige mennesker! Uansett hvor vondt det gjør.

Kan ikke et par vakre se min vei snart.

Jeg ville ha deg i kveld. Jeg skulle holdt kjeft og pratet på en og samme tid. Vi kunne fortsatt leken vår. la oss bygge opp og ned murer, som om vi aldri skulle gjort annet. Ta meg!

Nei, nett er dumt når du kommer ca driting hjem fra nachspill.

I love you <3