I hate waiting on something that will never happen

Jeg orker virkelig ikke å gå å tenke alle disse tankene i to uker til! Da kommer det til å tippe over for meg….. Håper jeg får svar i dag og enten kan gå videre eller noe. Og det hjalp ikke med alle de drømmene. Det hjalp ikke å være ærlig ovenfor meg selv engang. Så hva i helvete hjelper da? Så lenge jeg i det minste er ærlig mot meg selv. Jeg ser jo hvor feilen ligger. At jeg ikke er klar. At jeg må bekjempe det største monsteret jeg vet om. Nemlig meg selv. Jeg må innse mer fakta. At jeg er dødsredd. Så jeg skrev det jeg skrev, mest til meg selv men også til andre som frykter. Frykt er så utrolig ødeleggende….

Some sort of ….. something

Det er deilig å kjenne at monsteret blir mindre, selv om jeg konstant går rundt å venter på enda en spøyte med gift. Hører innimellom monsteret rumle og jeg blir ltt ukonsentrert. Faller ut og inn av tankerekker og samtaler med andre. Venter…

Det er som om monsteret ligger på lur, klart til å kaste seg ut av meg. Klar til å ta over kroppen min når jeg minst forventer det. Jeg bare venter på at det skal bli pirret frem. Bare når han la armen på skuldra mi fikk det til å brenne. Bare det å se på ryggen hans foran meg i menneskemengden gjorde at jeg ikke var med mine fulle fem. Å se langeren stå der å late som at vi ikke kjente hverandre. Og greit var kanskje det, for jeg tror vi begge hadde sett det i øynene på hverandre. Monstrene som lå å ventet på at solen skulle gå ned og la mørket omfavne oss.

Jeg finner det hele patetisk egentlig. Å mens jeg drømmer, havner jeg under bilene.Jeg blir slått med pinner av barna. Og jeg vet at jeg kommer til å dø. Jeg blir sakte kvalt av den grusomme lukta. Og alt føles så absurd i drømmene.

Vi får se hvordan helga blir. Akkurat nå finnes jeg ikke i humør. Jeg vil bare sitte i sola, sånn som det var tidligere i sommer. Jeg vil ikke kjenne monsteret skrape på innsiden av kroppen min. Måtte gispe etter luft når det igjen er over meg.Jeg vil bare sitte å være. Og kanskje grille.

And then I woke up

Det hender noen ganger at visse mennesker dukker opp i drømmene mine. Og jeg drømmer at vi kjører bil eller har sinnsykt deilig sex. Noen ganger mater vi ender og andre ganger gir nesten ukjente folk meg klemmer og hvisker i øret mitt at de vil ha meg. Andre ganger vet jeg at jeg har drømt masse og innerst inne kan jeg fortsatt se drømmene, men jeg husker de ikke. Bare vet at du var der. Kan kjenne det på hele kroppen uten å kunne beskrive det med ord. Har jeg hatt en drøm jeg husker, om noen personer som er viktige, men ikke klarer å forstå – det kan ødelegge hele dagen. Ord blir luft, fordi jeg ikke kan forklare følelsen de gir meg.

Å forklare følelser er så ubeskrivelig vanskelig. Fordi jeg må vise meg svak, noe jeg hater. Intenst! Så jeg later som ingenting, selv om skuffelse og bitterhet svir og danner fletter i hodet mitt. Og ikke minst om kvelden. Om kvelden er det verst. Noen ganger kan man klare å fortelle seg selv så utrolig mye stygge ting. Og om kvelden er da man tror mest på det. Man prøver forgjeves å fortrenge den stygge stemmen som forteller deg at alt kommer til å gå til helvete. At kreditorene gnir seg i hendene for hver gang de sender deg en ny regning. At huseieren egentlig bare vil bli kvitt deg. At ingen på NAV overhode har lyst til å hjelpe deg og at selv dine nærmeste venner er lei av både gnålet og oppførselen din. Og mest av alt skulle du ønske at verden går under allerede i morgen. For først da kan du bli fri. Fri fra stress, paranoide tanker og faen. Først da.

Så du drømmer deg bort i hverdagen. Drømmer om en fremtid uten alle disse probleme som omkranser deg og livet ditt. (Men tør ikke å tenke på alt som må gjøres). Drømme klisjèaktig om å løpe gjennom en blomstereng, le seg gjennom varme tropenetter med fine mennesker og kanskje til og med om hvordan bryllupet ditt skal være. I detalj. Og når du sover, så kommer de andre drømmene. En fin blanding av melankoli, virkelighet og dagdrømming.

Så dette er livet mitt. Jeg vil dere skal vite at jeg er både lykkelig og lei meg, og jeg prøver fortsatt å finne ut hvordan det kan være sånn.

Please, come to me so we can smell the flowers together

Ekkel drømmetilstand. Jeg ser ikke klart, føler meg uvel. Det er tydeligvis en fest. Borte i en båt ligger ei å sover. Mannen hennes er ute å triller babyen. Borte vekk. Vet ikke om jeg står, sitter eller ligger. Føles som om jeg flyter. Alt er litt blurry og gjennomsiktig på en og samme gang. Jeg merker at jeg tydeligvis har sex med noen, og jeg skjønner fort hvem det er. Merker det ikke fordi det er godt, for når jeg er nær noen kjennes det ut som jeg tar på en sky.

Du og jeg ligger under en teppepose som du har pakket rundt oss
- Kommer du eller?, er det noen som spør deg. Du setter deg opp, og jeg blir liggende sammenkrøllet som en ball. Som et lite lam som ennå ikke klarer å bevege seg så mye.
- Nei, jeg blir her jeg. Hun har det ikke helt bra, svarer du. Jeg tenker at det er koselig at du blir. Da vet jeg at du bryr deg i det minste.

Kameratene dine drar en etter en. Ut døra og nedover trappene. Hører beboerne i etasjen under bråker og skriker. Høres ut som det er slåssing på gang. Ting blir kastet og sinte stemmer roper og skriker. Kanskje har de havnet i bråk med kameratene dine. Jeg bryr meg ikke. Orker ikke. Tenker at de får skylde seg selv.

Vi ligger ved siden av hverandre, og du titter opp i taket. Ingen av oss sier noe. Jeg begynner å komme til meg selv. Klarer å bevege meg, men fortsatt er ting rundt oss gjennomsiktig tåke. Fortsatt er det ingen som sier noe. Hun som ligger i båten sover fortsatt. Jeg går rundt i rommet, inn på kjøkkenet og tilbake. Sier ingenting, men føler meg fortsatt litt ør. Lurer på hvorfor vi hadde sex. Hvordan du ikke merket at jeg ikke var til stede. Kjenner jeg blir en smule sint, men mest lei meg.

Til slutt reiser du deg opp fra gulvet, der du har sittet å sett på meg. Som om du har ventet på at jeg skal si noe. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt. Husker ikke nå. Du sier at du går. At det ikke er noe grunn til å være her noe mer. Før jeg får sukk for meg, tripper du ned trappene og ut. Jeg ser deg i vinduet og bestemmer meg for å gå etter deg.

Ute ser jeg at du er på vei inn i nabohuset. Du går å snakker med hun eldre dama som bor i første etasje. Jeg hører at du sier at du vil dø. At du er lei alt og bare vil gå å ta livet ditt. Jeg løper etter deg, mens du er på vei opp i andre etasje. Du låser deg inn i leiligheten som du tydeligvis bor i. Jeg følger etter. Vil ikke at du skal forsvinne. Det som møter oss i det første rommet er en tjukk tåke av røyk. Damp. Jeg husker at det gjorde vondt i nesa, for det var tydeligvis aldri blitt luftet. Noen må ha sittet å dampet røyk som faen. Lenger inn ser jeg at det står et spisestuebord. Jeg ser ikke menneskene som sitter rundt, men jeg vet iallefall at den ene er Konspirasjonstullingen. Jeg vil ikke være der, men skjønner at det er nytteløst å få deg med ut, selv om jeg har lyst til å forsøke alt jeg kan.

Mobilen min ringer og det er bestis som forteller at hun har fått en scooter av pappan sin. Og selv om jeg ikke er der, vet jeg at hun står i gården sin og at scooteren står på en tilhenger.

Klarte ikke å glemme, og det plager meg så inn i helvete! Men har roet meg ned i det minste

You should stop thinking before you think, think!

Opp og ned og ned og opp – hele min verden sier stopp! Eller, ikke stopp da, men det går i bølger. Store bølger, små bølger. Flo og fjære! Tankene går i spinn og det er ikke alltid jeg klarer å komme meg opp av senga før solen skinner. Jeg er glad i den kjære, lille vofsen min som alltid ligger ved siden av meg når jeg er lei meg. Som titter på meg og jeg er sikker på at den sier at alt vil bli bra snart, med øynene sine.

Drikke, drikke, lei av å røyke. Lei av å drikke, men gjør det likevel. Gjør det for å ikke tenke, lærer sorgene svømmetak. Vil, ønsker, trenger. Tre forskjellige ting. En haug av alternativer. Positive, negative, lugubre.

Jeg skulle likt å vite hva Mannen sa til meg i drømmen mine. Jeg skulle ikke vært så redd! Jeg er redd. Redd for at de skal si at det ikke går. Redd for at jeg ikke finner nøkkelen. Redd for at du også har lurt meg. Redd for hva DU tenker. Redd for at du skal forsvinne snart. Redd for hvordan de skal redigere det. Selv om jeg ikke burde bry meg om det siste.

Søt te, som ble altfor kald, altfor fort. Du må ikke vente lenger.

Oh my God, I can’t belive in you

Det var den gangen da vi to, hver for oss, drakk og aldri møttes. Som vanlig. Men så var ingenting vanlig likevel. For vi møttes og ingen av ordene kom som de pleier.

You taste the fear when you’re all alone

Jeg drømte om deg i natt. Jeg drømte at du kom bortover veien som så mange ganger før. Jeg sto utenfor møtestedet vårt. Jeg sto å snakket med noen, men alt jeg så var deg og jeg husker at jeg tenkte: “Faen, der kommer du. Også på en mandag?! Hvorfor drikker du på en mandag? Har du krangla med henne nå igjen?” Og jeg tenkte at jeg ikke måtte se deg og lot deg gå rett forbi og inn. Du så meg ikke. Jeg vet ikke om det var rett og slett fordi du ikke ville se meg eller om det var fordi du faktisk ikke så meg. Fordi jeg sto litt bortgjemt, men likevel sto jeg jo rett ved siden av den grønne døra. Er jeg usynelig?

Det er alt jeg husker av den drømmen før jeg har en annen drøm. Jeg kommer inn i et rom og på sofaen ligger det to små babyer. De er sikkert sultne, tenker jeg. Og bestemmer meg for å gi dem melk fra brystet. Men jeg har jo ikke noe melk der jeg. Og når den ene babyen sutter får jeg vondt helt ned i ryggmargen.

Iallefall… Om jeg ser deg igjen… (Om?! Selvfølgelig kommer jeg til å se deg igjen! Det er ikke akkurat verdens største by vi bor i.) Om jeg ser deg igjen. For hver gang klarer jeg å være litt hardere og ufølsom, før du på en eller anne måte bryter meg ned igjen.

“Han hadde seg med henne i leiligheten min”. Det gjorde i grunn ikke så veldig vondt å høre det heller. Jeg burde jo tenkt det selv. Og når jeg fikk vite det, jeg husker jeg tenkte: “Enda en unnskylding til å ikke like han!” Og i dag er jeg i grunn litt glad. For selv om jeg innimellom faller tilbake og savner, så er jeg på vei. Det tar tid, det gjør det. Jeg bare lurer på om jeg noen gang kommer til å fortelle han hva jeg trodde hadde skjedd. Og om planen min og om han ville blitt lykkelig eller knust.

I didn’t mean to do you harm

Jeg savner deg ikke like mye lenger. Noen ganger føler jeg at jeg ikke savner deg overhode. Og på en måte kjennes det så utrolig deilig ut. Jeg vil gi noen en klem, bare fordi jeg ikke savner deg så mye. Men når folk begynner å prate og jeg ikke orker å høre på det de har å si, da drømmer jeg med bort. Det er da jeg tenker på deg. Det er da jeg begynner å tenke på om jeg fortsatt ser deg like klart foran meg. Men jo lenger borte du blir, jo lenger tid du blir borte, jo mer dukker du opp i drømmene mine. Det skjer hver eneste forbanna gang. Nå har du dukke opp hver natt… I drømmene mine… Hver natt i snart ei uke… Og det burde holde. Muligens bare fordi jeg tenker på deg, bare fordi jeg har sett deg. Jeg vet at om du hadde kontakta meg, så hadde jeg fortsatt hoppet. Sannsyneligvis er det bare på grunn av sexen. Jeg skal innrømme det og jeg tilgir deg for første gangen, men andre gangen… MMMM!

Jeg innbiller meg fortsatt at du blir sur om du leser dette. Og jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, måten jeg tenker på.. For jeg er forbanna glad i deg. Det er du som kommer når ting er vanskelig.. Og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg… Men hver gang jeg har lyst til å forklare ting, så kommer det feil ut, så høres jeg sint ut kanskje? Jeg vet ikke.. Men jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, for det er så ille når du forsvinner. Det er deg jeg savner mest av alle, når de forsvinner. Det er deg jeg føler meg aller mest meg selv sammens med. Uansett hva jeg gjør, så godtar du meg. Uansett hvor mange feil jeg gjør. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg fortjener å ha en venn som deg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forklare ting for deg… Jeg er muligens bare himla redd for å fremstå som svak. Men du har sett meg mer svak enn noen andre. Det er du som kom for to uker siden. Det er du som ringte meg, og selv om jeg muligens hadde fornekta det, tror jeg fortsatt at du hadde kommet. Du ser om jeg har en bra dag eller ikke. Og jeg tenker på det du sa på bussen og jeg husker det og du er den jeg alltid har dårlig samvittighet til. Jeg får ikke til å forklare det, uansett hvor mye jeg prøver, men du er den som kjenner meg… På godt og vondt og jeg vil ikke at du skal analysere masse…. Jeg vil at du skal forstå hvor mye du betyr for meg!

Noen ganger, noen ganger litt for ofte.. Jeg vet ikke hvor jeg har deg. Jeg er redd for at du er som alle andre. At du baksnakker på samme måte som jeg tror alle andre gjør. For jeg vet ikke om alle baksnakker, jeg vet ikke, men jeg er så vant til det og jeg vet ikke hva jeg skal tro og ikke tro.. Og jeg aner ikke… Jeg aner ikke om du jatter med eller hva du gjør, men jeg VET at det er noe med deg. Jeg vet ikke om du forstår at det er deg jeg snakker til for øyeblikket.

Unnskyld… Unnskyld…. Men om jeg snakker usant. Om det er noe sant i det tankene mine innimellom sier, så si det. Si det før jeg legger meg helt flat. For hvordan skulle jeg fortjene en sånn venn i det hele tatt?!

Hva vil du jeg skal gjøre? Kysse føttene dine? For det gjør jeg ikke uansett! Og det hadde ikke du gjort heller… Eller hadde du gjort det i fjor?

 
*bli gal av sine egne tanker*

I don’t care what they say.. I miss you…

Jeg prøvde å love meg selv… Innbille meg selv at nå, NÅ var jeg nesten over deg. At jeg ikke ville savne deg mer. Iallefall ikke like mye. Så ser jeg deg to dager på rad. Faen! Der du sitter som en krøpling i rullestolen. Der du ser like gammel ut som du faktisk er og ikke tre år yngre, slik jeg først trodde. Der du fortsatt ser like ødelagt ut. Jeg så deg og klarte å unngå å hilse på deg, til tross for at jeg titta hundreogørten ganger i din retning og du tittet selv. Ikke like ofte, for dama måtte ikke se noe. Du fikk øyekontakt med engelen min og dere hilse. Jeg så ikke bort da. Men plutselig rullet du vekk fra bordet dere satt ved og bort over. Du tittet. Jeg kjente hele blikket ditt. Nettopp fordi jeg traff blikket ditt med øynene. Og når du oppdaga at jeg titta smilte du stort og vinka, før du rullet tilbake. Faen… Jeg savner deg så jævlig at det gjør vondt. Jeg vil ikke se deg, samtidig som det er alt jeg vil. Jeg vil bare ikke få så forbanna vondt etterpå! Jeg vil se deg, men likevel ikke, uansett hvor mye kropppen og hodet mitt vil. Jeg vil at det er meg du holder rundt om natten. Ikke henne. Jeg vil at ikke ligge alene hver kveld og tenke på hvorsan du strøk meg over hoftene før du la hånden din rundt meg. Jeg vil ikke ligge å tenke på hvor god armen din var å sove på og hvordn jeg våknet glovarm av svette, sammenfiltret av armer og bein. Jeg vil våkne av at du rører på deg og smiler når du ser meg. Slik som sist. Jeg vil våkne av at du grynter og snur deg rundt og at du trekker meg inntil deg. Jeg vil våkne av at det er du som ligger der, ikke av at jeg ligger å klemmer på dyna. Jeg vil våkne og se at virkeligheten er like god og vakker som drømmene.

“Accidental Babies”

Well I held you like a lover
Happy hands and your elbow in the appropriate place

And we ignored our others, happy plans
For that delicate look upon your face

Our bodies moved and hardened
Hurting parts of your garden
With no room for a pardon
In a place where no one knows what we have done

Do you come
Together ever with him?
And is he dark enough?
Enough to see your light?
And do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
And is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildly free?
What about me?

Well you held me like a lover
Sweaty hands
And my foot in the appropriate place

And we use cushions to cover
Happy glands
In the mild issue of our disgrace

Our minds pressed and guarded
While our flesh disregarded
The lack of space for the light-hearted
In the boom that beats our drum

Well I know I make you cry
And I know sometimes you wanna die
But do you really feel alive without me?
If so, be free
If not, leave him for me
Before one of us has accidental babies
For we are in love

Do you come
Together ever with him?
Is he dark enough?
Enough to see your light?
Do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
And is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildly free?

What about me?
What about me?

Et del ting i teksten over passer skremmende godt. Blandt annet om vi bytter ut “him” med “her” og om vi ser bortifra at du alt har skaffa deg et lite foster inni magen hennes. Jeg vet bare at jeg lurer mer og mer på om mamma faktisk hadde rett. At du sjekka det hele litt ut. Sannsyneligvis vil jeg aldri få deg på tomansshånd igjen. Hvorfor i helvete kommer jeg meg ikke videre?

Jeg fornekter det for dere. For dere bare ler. Jeg innrømmer det ved å skrive dette. Jeg lengter meg sykt etter han. Jeg kan si at føniksfuglen er knus og ikke vil stige opp av flammene på en stund ennå. Hvordan skal den kunne gjøre det, når jeg ikke klarer å se personen uten å være helt ødelagt etterpå? Jeg savner han så forbanna mye og dere av alle burde skjønne det! Er det uvant at jeg er like ødelgat som dere? Faen… Jeg sier for mye. Nå skal jeg holde kjeft.

Different style, different move, damn I like the way you move!

Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.