Know when to let go and when to keep fighting. Haha!

Kan nesten vite humøret etter klokka. Døgnrytmen er ødelagt etter påska. På grunn av han. Det er rart å legge seg og vite at ingen andre kommer å legger seg inntil meg. Jeg savner hånden hans på ryggen min og fingrene mine mot nakken  hans. Fingrene som leker med hårtuppene.

Planen min var å ta farvel etter påsken, men noe i meg gjør at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg ser de andre gi slipp, oppmuntrer dem, men klarer det ikke selv. Det… Jeg vet ikke hvorfor. Har ikke en sterk nok grunn. Og der begynner tårene å samle seg. Faen.

Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp? Det er noe med han. Noe jeg liker og for all del, også noe jeg ikke liker, men likevel. Jeg tror…. Aaah! Jeg hater å føle meg så jævla patetisk.

Fuck love, carry on and say goodbay to pain

Øynene hennes lyser ikke lenger opp når noen sier navnet dittlenger. Hun kjenner ikke en gledelig følelse når du logger på msn og hjertet hamret ikke når du snakker til henne. Du når ikke frem til henne på samme måte som før. Du er bare et dårlig minne bakerst i hodet hennes. Så ikke bli overrasket den dagen du går forbi henne på gaten og hun ikke engang titter etter deg. Og ikke bry deg deg med å prøve å snakke til henne, for du vil ikke få respons. Hun er ferdig med å kjempe det tapende slaget. Og det triste er at du har ingen andre å skylde på enn deg selv for at det skjedde. Hun ga deg hver eneste sjanse du spurte etter. Og hver eneste gang ødela du litt mer. Nå går hun rundt med et smil om munnen og hun ler lettere og høyere enn før. Ser ut som du har mistet henne, kjære deg.

I have a hard time, want to cry, but can’t.

Gledet meg til å komme hjem, ta meg et langt bad. Ute regnet det som faen. Jeg skulle dusje for å føle meg fresh når jeg skulle til deg. Skulle ta på meg parfymen du likte så godt, slik at du kunne snuse på meg og si at jeg luktet godt. Også ville jeg knise litt sånn søtt. Eller noe. Jeg skulle vaske håret som begynte å bli fett. Jeg skulle barbere leggene og fitta slik at jeg følte meg litt mer sexy. Jeg skulle ta på meg det sorte lille hverdagsskjørtet og de nye støvlettene før jeg tok bussen til deg. Hadde gledet meg til å se deg igjen. Tenkte at da kunne jeg slippe tankene og jeg kunne ligge inntil deg i sengen. Kjenne den varme kroppen din inntil min. Få fine kyss på kinnet og i pannen. Prate og stille spørsmål igjen. Bare ha det fint.

Men så er det ikke sikkert det blir noe av likevel, fordi du kanskje må jobbe. Og jeg tenker at jeg ikke gidder å dusje likevel. Ingen grunn til å stresse, for det blir sikkert ikke noe av likevel. Bare bortkasta. Det er det den gamle meg ville gjort. Jeg kjenner suget etter å kunne drukne sorgene. Savnet etter å be en annen han bort, drikke øl og knulle. Slik vi alltid gjorde, for da flyktet vi i det minste sammen med noen, flyktet sammen vekk fra sannheten og virkeligheten noen timer.

Den nye meg skal gå å ta et langt bad. For min egen del. Fordi jeg har lyst til å føle meg fresh uansett om jeg blir alene i kveld. Jeg skal shave meg på beina og vaske håret. Smøre inn kroppen i den nye bodybutteren jeg fikk av ei venninne til jul. Bare fordi jeg vil lukte godt uansett. Jeg er kanskje ikke verdens gladeste akkurat nå, men et bad vil kanskje hjelpe uansett. Og det kan jo hende at det blir noe av, jeg bare vet ikke ennå. Han vet ikke ennå.

Det er som du sa, kjære. Vi er litt for kostbare begge to. Litt for redde for å si det vi føler.

Let me out of this hell

Trist. Det er på tide å innse. Jeg burde forberedt meg på dette. Burde, og har nesten klart det. Men likevel, det er vondt å faktisk måtte innse. En dag snart, skal jeg sette meg ned å skrive et brev til deg. Så skal jeg sende det, før jeg lukker deg ute av livet mitt for godt. Og du, du vil nok bare godta det. Trist, men sant. Så mye betydde jeg for deg. Alle månedene hvor jeg trodde og tenkte.

Jeg innser det nå. Det var aldri ment å vare. Aldri ment å bli noe spesielt. Igjen feilet jeg. Igjen hektet jeg meg fast. Igjen slipper jeg deg løs fra meg.

Skulle så gjerne ønske. Skulle så inderlig ønske at livet var så mye mer. Men klarer knapt å fokusere. Har gått over til fuck-it på radaren. Orker ikke annet. Orker det kun for en time eller to.

Igjen løsner grepet mitt på livet. Alle tankene kveler meg. Farger alt i bæsjebrunt. Vil, men får ikke tak. Klarer ikke å kjenne smerten lenger. Klarer ikke å gråte. Trøttheten derimot er der konstant.

Sliten. Så uendelig sliten.

In my fantasies you are there torturing me until I beg for mercy

Det var så fint å snakke med deg igjen. Å snakke som vi alltid har gjort, uten den mørke skyen som hang over oss. Tusen ganger spurte du og tusen ganger svarte jeg. Fantastisk er jeg. Du var enig i det. Men da må jeg spørre, hva faen er problemet om jeg er fantastisk?

Fuck it. Bokstavelig talt fuck it. It’s like one, two, three, fuck it!

Vi kastet klærne og hjertene våre til side. I mens glemte fuglene å nynne den fine melodien sin. Vi søg oss til hverandre som to barn som ikke haddde spist godteri på et år. Du trykket meg ned i senga. Rev av meg de siste flikene av klær. Klin edrue. Med så mye smerte. Du vil for alltid ha arr på ryggen etter den røffe behandlingen fra neglene mine. Bitemerkene fra deg vil være borte om noen dager. Først vil de bli blå, så grønne, så gule. Deretter forsvinner de lydløst. Trykket svette kropper inntil hverandre. Hender ned mellom lår som gladelig gir plass. Fingre rundt, blir varme, så våte. En hånd som tar tak rundt pikken. Tungen din mellom leppene mine. Leppene mine rundt pikken din. Slutter å fokuserer og forsvinner nesten inn i et sort hull av nytelse.

Slapp, men langt ifra ferdig. Oss begge altså. Ikke noe vekk meg i morgen her nei. Vi stoppet aldri, vi bare fortsatte. Fortsatte. Fortsatte. Inn i en verden ingen så eller ante noe som helst. Det er sånn jeg liker å tro det er.

Jeg ville ha deg igjen. Og igjen møtte tungen din leppene mine. Igjen klorte jeg skuldrene dine. Igjen hørte jeg hvordan du slurpet i deg saftene. Og du elsket det. Jeg elsket det og i det jeg ikke ante at man kunne nå nye høyder, så jeg enda et fjell og jeg visste at med deg, med hjelp fra deg, ville jeg bestige det. Nå. Fort. Å gode Gud!

Var slappere og mer gira enn på lenge. Ville bare ha litt til. Sniffet det i meg. Luktene. Begjæret. Rusen. Svetta. Dyttet deg bakover og brått lå vi på feil side av senga. Jeg forsvant mellom beina dine. Gapte over. Og snart hørte jeg du ynket deg. At du tagg om at jeg skulle stoppe, så du kunne knulle meg. Ikke faen. Skrevde over deg. Gled nedpå. Du grep om brystene mine. Harde tak. Kjente hvor vondt godt det gjorde. Hender som møttes og du dyttet meg over på siden. Fikk meg av deg. Snur meg rundt som på komando. Du stopper opp. Lar hånden rive lett i håret mitt før den sklir nedover ryggen min, stopper opp ved rumpa. Smeller til.

Rumpa svir etter den røffe behandlingen din og du stryker forsiktig over den. Jeg kan tenke meg du gliser fandenivolsk. Give me more. Og jeg digger torturen.

Det er måten jeg får ut faenskapet på. Nå er klærne våre et rot. Heldigvis er ikke hodet det lenger.

- Skal vi kjøre på en gang til eller?, du gliser og stumper røyken. Jeg bare smiler med lukkede øyne. Kjenner hvor sliten jeg er.

I hope that you dream about me and wake up screaming

Alt skjedde så fort og brått kysset du meg nedover magen, mens en finger inni meg gjorde ting så uendelig digg.

Alt skjedde så fort og brått var du borte for alltid.

Alt skjedde så fort og brått så rakk jeg båten likevel.

Alt skjedde så fort og brått så var du dritings.

Alt skjedde så fort og brått var det tomt for batteri på mobilen.

Alt skjedde så fort og brått sto jeg uten klær midt på gulvet.

Alt skjedde så fort og brått tok jeg meg i å tenke at du var bedre og sove med enn han.

Alt skjedde så fort og brått durte vi nedover i 150 kilometer i timen.

Alt skjedde så fort og brått ville du gråte og jeg ville smile.

Alt skjedde så fort og brått tok jeg meg selv i å tenke at jeg må faen i meg fikse opp i dette.

Alt skjedde så fort og brått så løy jeg en diger løgn til deg. Jeg gjorde aldri det jeg sa. Som jeg hadde lovt. Jeg som sa jeg ikke var en av dem.

Alt skjedde så fort og brått blødde jeg.

Alt skjedde så fort og brått lot jeg tunga slik nedover pikken din.

Alt skjedde så fort og brått skjønte jeg at jeg hadde fortalt deg sannheten. Hele.

Alt skjedde så fort og brått hadde jeg plukket fra hverandre to av neglene jeg hadde spart.

Alt skjedde så fort og brått orket jeg ikke mer. Var lei av å flyte avgårde og bare late som.

Alt skjedde så fort og brått var pcen svart og blogginnlegget borte for alltid.

Alt skjedde så fort og så uendelig sakte på en og samme gang og jeg kom aldri til å bli den samme igjen og jeg tror….. Jeg tror det egentlig er bra.

Og det er for jævlig. Det er trist. Det er absurd. Det er grusomt.  Det er uvirkelig. Det er ubeskrivelig. Det er merkelig. Det er rart. Det er en lettelse. Det er vondt. Det er virkelighetsfjernt. Det er løgn. Det er sannhet. Det er skummelt. Det er fint. Det er bra. Det er forvirrende. Det er fantastisk. Det er vondt. Det er helt greit.

Ååå, så det var sånn det var!

Love? No, i prefer vodka.

“Hei Elendighet.”

“Hallo.”

“Er du alene?
Eller en Ensomheten sammen med deg?”

“Jepp.
Og Smerten bestemte seg for å joine oss også.”

“La meg ringe Frustrasjonen og Tårene,
så kan møtet begynne.”

I want to build a fort with you

Jeg er utrolig sjenert og negativ til tider.
Jeg faller altfor fort
og holder igjen altfor lenge
Jeg liker ikke å åpne meg for mennesker,
og er ganske sikker på at de fleste fem år gamle barn
kan uttrykke følelsene sine bedre enn meg.
Jeg gjemmer meg bak falske smil.
Jeg er livredd for å bli såret.
Noen ganger oppfører jeg meg eldre enn jeg er,
andre ganger yngre.
Jeg er garantert en av de vanskeligste menneskene
du noen gang vil møte.
Men jeg kan være søt. Jeg er en god lytter.
Jeg vil vokte de dypeste hemmelighetene dine med livet som innsats.
Jeg vil ikke dømme deg på grunn av feil du har gjort tidligere,
og jeg vil elske deg så mye jeg kan
Jeg kan, om du lar meg,
være en av de beste tingene i livet ditt.

This sucks more than anything that has ever sucked before

Hodet mitt er et forferdelig sted akkurat nå. Pusten prøver å ta det rolig. Prøver å slappe av. Prøver Mindfuckingfullness. Ingenting funker. Jeg puster fortere og prøver å slappe av. Jeg vet at jeg må slappe av. Jeg føler meg rusa. Jeg har ikke tatt noe som helst. Kanskje for mye te? Hun kan jo for faen ikke puttet noe i teen min? Paranoide tanker svirrer og jeg innser at det er ikke meg mot monsteret, men at det er jeg som ER monsteret. Prøver å skrive av meg følelsene, men klarer ikke å beskrive det. SNAKK TIL MEG DA!!! Hvorfor snakker du ikke til meg? Jeg er redd for å spørre. Livredd for at jeg har gjort noe som har fucka opp alt. Det er jo meg det er noe galt med. HVORFOR SNAKKER DU IKKE TIL MEG???!?! Jeg er redd.

Jeg er livredd for alt akkurat nå. Ingenting føles bra. Ikke en gang at fantastiske henne dropper planer for å komme å være sammen med meg. Jeg vil drikke meg ned. Rømme inn i en drømmeløs søvn som ikke kan finnes. Og jeg er så redd! Jeg skjelver inni meg. Løfter hånden for å se om det faktisk er noe som skjer, men det er ingenting. Men følelsen er der. Pusten øker og jeg skjelver og jeg føler tårer presse seg på. Og det er vemmelig og ekkel og jeg blir sint fordi jeg så gjerne vil ha ut de pokkers ordene jeg har inni meg, men det funker ikke. Jeg kan bare skravle igjen og igjen. DET VAR JO VI SOM ER SÅ FLINKE TIL Å BABLE! Men du snakker ikke til meg. Du kunne gått gjennom meg som om jeg var usynlig. Som et medlem som har meldt seg ut av sekten. Det er bare du som kunne skjønt akkurat den. Det var så fint i går og natten med mange forvirrende tanker, men jeg sovnet og var glad og tenkte positivt og nå er alt skakkjørt. Det føles som om jeg har levd i en drøm som ble til et mareritt. Og jeg vet ikke om jeg sov eller var våken. Om jeg gjorde noe eller ikke. Jeg vet ingenting og jeg vet ikke engang om jeg puster. Jeg stopper opp, fortsatt med fingrene på tastaturet og vet ikke engang om jeg har holdt pusten. Puster et par rolige pust og kjenner hvordan det føles og jeg vil kaste opp. Jeg vil få alt dette forferdelig ekle vekk og bort. Jeg vil skrike, men ingenting kommer ut og jeg føler meg som en belastning. Jeg er der. Det finnes bare en sammenheng i alt dette bablingen og det er frykt. Jeg kunne klusset over alt dette jeg skriver. Dette babblet og skrevet med store bokstaver FRYKT!

Jeg hiver etter pusten. Gisper. Vil ikke. Orker ikke. Puster roligere nå. Lurer fortsatt på HVA SOM HAR SKJEDD! Skjønner ingenting. Og lar kald øl skli ned. Puster tungt. Hiver etter pusten. prøver å trekke inn mest mulig på en gang. Dette er sååååå ødeleggende. Faen. Og jeg skjønner ingenting. Virkelig ikke. Skjønner ikke hvorfor jeg er så redd. Så lei meg. Hvorfor du ikke snakker til meg. Har jeg gjort noe ville jeg trodd at du var mann nok til å si det. Men det kan ikke være noe som har skjedd. Du bare bestemte deg for å ikke sende meg noen meldinger mer. Du bare fant ut at det ikke var noe som helst vits å fortsette. Sånn brått og så uendelig brutalt. Hva faen er vel åpenhet og kommunikasjon?

Også var alt bare oppe i hodet mitt og jeg kan igjen ta meg sammen. Tørke tårene, slappe av. Pusten blir normal. Jeg er trøtt, men kan smile igjen.

Star, star teach me how to shine, shine

Trøtt og samtidig kverner tankene. Jeg hater det når det skjer. Og jeg vil egentlig bare snakke, snakke, snakke om det, men så går det ikke. Og i sånne stunder føler man for å gråte, men det er jo faen i meg umulig det også. Så da setter man på trist musikk.

Og jeg visste med en gang hvem sang som skulle få meg til å vippe over kanten. Og minnene strømmer på. Blander seg med en haug av nåværende tanker. Tanker som er ødeleggende. Tanker som knuser meg. Fuck, jeg er kanskje ikke like ille ødelagt, men jeg er jo destruktiv også. Så egentlig, egentlig burde jeg bare gå å legge meg. Finne en bok og lese. Lese, ikke tenke. Ikke tenke, ikke tenke, IKKE TENKE!

og det hjelper vel ikke å vite at hele jævla dagen har gått med til å oppføre seg ordentlig, men at man har lyst til å bare gråte heller. At man har lyst til å falle tilbake, bare for et par jævla timer. At dagen bare går tilbake til sånn det var før. Alkohol, venner, stæsj og flyvende drømmer jeg visste ikke kom til å bli sanne.

Hodet mitt verker av tankene og heldigvis lettet de litt. Heldigvis. I dag var jeg heldig. jeg frykter de kommer til å være der i morgen også. Jeg må fortsette å huske at jeg ikke skal fortelle meg selv så mye rart om kvelden. Det er da det er enklest å mate monsteret med alt mulig drit. Jeg må fortsette å huske at jeg kan bedre enn dette. Og at nå, nå skal jeg virkelig gå inn for det!

Jeg er fortsatt litt trist. Innimellom må det være lov. Men jeg er unik og fantastisk for faen! Og det samme er du, kjære deg. Glem ikke det selv om det føles som om verden noen ganger skal rase sammen. I natt legger jeg meg kanskje ikke med et smil om munnen, men alt er  forhåpentligvis bedre i morgen. Og jeg skal møte fine mennesker og be om en klem. Bare fordi det er fint med en klem.