Ny historie. Nye gjester. Den samme gamle musikken vi aldri ble lei. Dere må være lei av å lese om det nå. Kanskje jeg elsker å skrive om det fordi jeg kan drømme meg bort i historiene. Trekke fra noe kjipt og legge til et pluss. Pluss, pikk. Minus, hore.
Møkkamannen som lette etter kjerringa si. Den evige idioten som skrøt så mye. Som ikke kunne historiene. De lokale skikkene. Hvordan vi gjorde det er her i Øst. Som snakket for mye om ting han ikke kunne. Som var en totalt egoist. Som skrøt av pikken sin. Som trodde at pikken vokste en tomme for hvert knull. Men en ting innrømte han aldri. At han savnet pappaen sin.
Mannen danset med fingrene. Øynene store som tinntallerker. Som danset selv om de siste dagene hadde bestått av tunge løft, minimalt med søvn, altfor mange kanne kaffe og intern prompehumor. Alle elsket han, men ingen ante hvem som befant seg innenfor den høye muren som omringet han. Ingen hadde et snev av anelse om HVA som befant seg innenfor. Han selv våget knapt å tenke tanken. For skremmende.
Det er alltid håp i enden av tunnelen. Gule sokker i røde tøfler. Så ufyselig, men så vanedannende. Hendene hans føles ut som dupper på overflaten av en stormfull sjø. Svetten i hendene hans. Han var sikker på at hun kunne lukte frykten hans. Skylappene over øynene hennes gjorde henne blind men samtidig søkende. Søkende etter Livsfilosofen som satt ved enden av regnbuen. Kun for å finne svar på livets sirkel. Hun kunne ikke spørre Mufasa, for han var drept. Drept av Scar.
Den litt for store jenta. Danset rundt og latet som alle elsket henne. Pratet og lo. Skulle hatt Oscar for beste kvinnelige hovedrollen i livets skuespill. Ble alltid seende med flaska i hånda. Shottet alkoholen i seg. Drakk bare for å klare å slutte å stokke om på tankene. Valget var så hardt. Hun visste at noen kom til å reagere. Når de skjønte hva hun drev med. Heldigvis hadde ingen noe peiling. De var ikke på sporet engang. Trodde hun.
Det hun ikke visste om var overvåkingen. De leste bloggene hennes. Var venn med henne på facebook uten at hun visste det. Holdt seg stadig i skyggene. Omkranset henne uten at hun overhode hadde peil. De satt å dampet i skyggen av solen. Vandret rundt henne som levende døde og hun kunne ikke tenke seg til at de var der. De visste ingenting, men de visste alt. Snart kom de til å danse inn i livet hennes som en bøling trøndere på fylla på vei til en Madcon-konsert. Hun ønsket seg en karamellpudding med jordebærsaus, men fikk kun en banjo kastet til henne. Nesten så hun mistet pusten.
Han var for skev til dette. Sitte å diktere enn jævla løgner. Falt stadig ut og inn. Faen, den dama pulte bedre når han var på amf-kjøret. Hun dro av han sokkene. Han rev i stykker den tynne strømpebuksa og stakk hodet mellom beina for å slurpe mus. Hun var bergtatt og fortsatte å suge den enorme pikken hans. Vi snakker ren porr. Og venninna, som uansett var for fjern til å lytte etter lå ved siden av og hvilte.
Det er kaldt her. Inspirasjonen finner vi i livets brønn. Den ligger langt, langt av gårde inn i skogen. Stien er vanskelig å finne. Fjæra som er min penn skriver kun sannheten. Så pass deg. Pass deg for smerten du vil bli påført. Det er derfor du er som du er, din smakløse hore. Den eneste ene som passer beskrivelsen slik den står i boka. Kardemommeby har en flott lov. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, men for øvrig kan man gjøre hva man vil. Du klarte det ikke, gjorde du vel? Kunne ikke la være å ta henne. Fange henne i tankene virvar. La oss kastrere en hannkatt.
Neste dag var alt idyll. Ingen sårende ord. Frokost. Han stekte egg til henne. Hun helte appelsinjus i glasset hans. Ingen gadd å rydde. Ingen løftet en finger, for det passet dem ikke. Søppelkassen var uansett for full og resirkulering hadde de drevet med altfor lenge til at det kunne brukes lenger. Og det var ingen sure miner. For livet vil uansett gå i bølgedaler.
- Drekk, pul og stjæl – du skal dø alikavæl, sa du.