Know when to let go and when to keep fighting. Haha!

Kan nesten vite humøret etter klokka. Døgnrytmen er ødelagt etter påska. På grunn av han. Det er rart å legge seg og vite at ingen andre kommer å legger seg inntil meg. Jeg savner hånden hans på ryggen min og fingrene mine mot nakken  hans. Fingrene som leker med hårtuppene.

Planen min var å ta farvel etter påsken, men noe i meg gjør at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg ser de andre gi slipp, oppmuntrer dem, men klarer det ikke selv. Det… Jeg vet ikke hvorfor. Har ikke en sterk nok grunn. Og der begynner tårene å samle seg. Faen.

Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp? Det er noe med han. Noe jeg liker og for all del, også noe jeg ikke liker, men likevel. Jeg tror…. Aaah! Jeg hater å føle meg så jævla patetisk.

The most painful goodbyes is the ones that are never explained.

Det føles som om du er borte. Og jeg er usikker på om det er hjertet eller hjernen som skriker høyest etter deg. Monsteret sier at du er opptatt med noe bedre. Noe jeg ikke kan gi deg. Samtidig sier hodet at det er greit. Eller er det hjertet? Egentlig vet jeg ingenting og på en måte føles det greit. Det gjør ikke så vondt. Jeg har opplevd hardere tap. Vondere. Jeg har vært i krigen før.

Bare ikke kom om noen dager, uker, måneder å si at ingenting har skjedd. Bare ikke lat som om alt er som før. Ikke vær så jævla fantastisk morsom, festlig, skjønn og sjarmerende. Ikke gi meg flere håp når jeg nå faktisk prøver å ikke føle. Jeg kjenner det kan bygge seg opp tårer, men jeg vet ikke om det kommer til å komme noen. Det kom noen tårer i går og det var fint. Deilig. Takk du.

Om jeg nå bestemmer meg for å virkelig prøve. Om jeg virkelig skal klare dette kan jeg ikke tillate at du brått bare dukker opp igjen. Du får ikke lov til å fortsette på denne måten. Og jeg har på en måte alle spørsmålene i hodet. Men samtidig sier noe meg at jeg ikke trenger å vite. Ikke trenger å såre meg selv noe mer.

Nå vil jeg bare ligge inntil en. Ikke deg. Jeg trenger en klem. En som kan stryke meg lett over ryggen og si at det er greit. At ting ordner seg og at jeg er på vei.

I just dreamed I thought I dreamt

“Om du kan og du har lyst, kan du godt komme hit en tur til helga”.

Skal, skal ikke? Skal jeg si at jeg kommer også avlyser jeg samme dagen? Slik han gjorde så mange ganger. Litt for ofte? Skal jeg dra og ikke si noe om månedens flom? Nei. Jeg gjør som avtalt. Jeg sier at jeg kan godt komme, men at han ikke kommer til å få seg noe på grunn av nettopp det. Månedens flom. Jeg liker ikke det andre ordet. Mensen. Jeg sier han kan bestemme om han vil ha besøk eller ikke. Jeg kan jo fortsatt leve selv om jeg har mensen. Herregud, det er jo ikke farlig å få besøk av meg for det. Det er jo ikke akuurat som om det smitter liksom! Jeg kan fortsatt kose. Jeg kan foreslå å ta noen øl. Spille brettspill. Et eller annet. Dra ut, gå tur. Noe annet enn å sitte i en fuckings sofa! Jeg tester han. Jeg gir han valget. Vil han ha besøk eller vil han ikke?

Mannfolk! Aaaah… Om jeg drar så er det vel mest fordi monsteret roper etter mat. Kjærlighet. Nærhet. Jeg trenger nærhet slik en katt trenger kos. Jeg er en katt. En løve. Til tider en ganske så vill en også. Ikke temmet, bare holder meg selv i tømmene.

Jeg merket det etter hvert som jeg slapp meg løs foran kameraet. En hemmelighet. Og jeg elsker det.  At ingen vet det. At det er din og min sin hemmelighet. Det er lenge siden jeg har hatt en slik hemmelighet.

Sometimes you gotta let go

Våkner til telefon. Gnir søvnen ut av øynene. Prøver iallefall. Litt nervøs. Går ut på kjøkkenet å setter på kaffe. Trøtte føtter mot kaldt gulv. Vandrer videre inn på badet. Myke hender slår på dusjen. Hånden blir ført under vannstrålen. Kjenner det går fra kaldt til varmt. Fingrene drar strikken ut av håret som flommer nedover skuldrene. Føttene går inn i dusjen. Hendene stiller på trykket. Varmt vann fosser . Treffer hodebunnen, pannen. Øynene lukkes. Vannet rennner videre nedover nesen, haken, skuldrene. Over brystene, nedover magen, hoftene lårene. Når føttene som sakte varmes. Ned i sluket. Håret blir såpet inn med en godluktende sjampo. Skummer. Barberhøvelen blir dratt over huden under armene. Ryggen krummes når kroppen bøyer seg for å la barberhøvelen møte anklene, leggene. Beina spres og lar barberhøvelen slippe til igjen. En svamp blir fuktet, før en stor dæsj med såpe treffer den. Svampen dras over kroppen. Masserer lett. Lar vannet flomme over hodebunnen. Fingrene hjelper vannet å få bort sjampoen. Såpen.

Tiden er mye. Tiden betyr snart besøk. Stress. Klær vurderes, prøver og byttes. Tankene kverner. Røyk tennes og kaffe drikkes. Smaker vondt når den treffer tunga. Munnen skjærer en grimase.

Melding om ankomst pipes inn på mobiltelefonen. Lukker øynene og prøver å fade ute et lite sekund. Mindfullness. Åpner øynene, trekker siste trekket fra sigaretten. Stumpes og trykker frem meldingen. Svarer. Føttene beveger seg i retning av gangen. Tråkker ned i skoene og tusler ut. Snurer skjerfet tre ganger rundt halsen. Ytterdøren låses og det fikles i lomma etter en ny sigarett. Det er vanskelig å tenne røyken, siden vinden er så sterk. Får det til. Skal heldigvis ikke langt.

Fotmassasjen er deilig for føttene. Kyssene fine. Smaskelydene for høye. Leppene for raske. Vil ha mer, disse leppene. Hender blir krevende. Apatisk. Klarer ikke. Fader ut. Trenger mindfullness mer enn noen gang. Blikket stivner. Skikkelsen ser den ikke. For opptatt.

- Kjenner du den harde pikken min? Vil du ha den inn i den våte fitta di?

Lurt blikk. Falske, små stønn. Klarer ikke. Kjenner kroppen blir stiv. Vil, men vil ikke. Tankene fokuserer ikke. Hendene beveger seg ikke lenger. Kjenner hard pikk dunke mot underlivet. Fortsatt påkledd. Skikkelsen trekker seg tilbake og jeg ser mitt snitt i å titte opp.

- Jeg beklager, men jeg klarer ikke.

 

I have a hard time, want to cry, but can’t.

Gledet meg til å komme hjem, ta meg et langt bad. Ute regnet det som faen. Jeg skulle dusje for å føle meg fresh når jeg skulle til deg. Skulle ta på meg parfymen du likte så godt, slik at du kunne snuse på meg og si at jeg luktet godt. Også ville jeg knise litt sånn søtt. Eller noe. Jeg skulle vaske håret som begynte å bli fett. Jeg skulle barbere leggene og fitta slik at jeg følte meg litt mer sexy. Jeg skulle ta på meg det sorte lille hverdagsskjørtet og de nye støvlettene før jeg tok bussen til deg. Hadde gledet meg til å se deg igjen. Tenkte at da kunne jeg slippe tankene og jeg kunne ligge inntil deg i sengen. Kjenne den varme kroppen din inntil min. Få fine kyss på kinnet og i pannen. Prate og stille spørsmål igjen. Bare ha det fint.

Men så er det ikke sikkert det blir noe av likevel, fordi du kanskje må jobbe. Og jeg tenker at jeg ikke gidder å dusje likevel. Ingen grunn til å stresse, for det blir sikkert ikke noe av likevel. Bare bortkasta. Det er det den gamle meg ville gjort. Jeg kjenner suget etter å kunne drukne sorgene. Savnet etter å be en annen han bort, drikke øl og knulle. Slik vi alltid gjorde, for da flyktet vi i det minste sammen med noen, flyktet sammen vekk fra sannheten og virkeligheten noen timer.

Den nye meg skal gå å ta et langt bad. For min egen del. Fordi jeg har lyst til å føle meg fresh uansett om jeg blir alene i kveld. Jeg skal shave meg på beina og vaske håret. Smøre inn kroppen i den nye bodybutteren jeg fikk av ei venninne til jul. Bare fordi jeg vil lukte godt uansett. Jeg er kanskje ikke verdens gladeste akkurat nå, men et bad vil kanskje hjelpe uansett. Og det kan jo hende at det blir noe av, jeg bare vet ikke ennå. Han vet ikke ennå.

Det er som du sa, kjære. Vi er litt for kostbare begge to. Litt for redde for å si det vi føler.

You make me feel

Vi sitter i sofaen og du trekker meg inntil deg. Legger armen rundt meg. Og jeg kjenner hvordan kroppen slapper helt naturlig av.

Vi ligger under hver vår dyne og du løfter dyna så de ligger over hverandre. Jeg kniser og lager en grimase. Kryper tettere inntil deg. Du legger hånden din på ryggen min og jeg gjør det samme på deg. Du lager trutmunn og lager smaskelyder ut i lufta. Vi ler litt begge to. Så stryker du meg på ryggen, mens du kysser meg i pannen og sier at jeg lukter godt.

Du spør om jeg vil ha røyk, fordi du vet at du røyker favoritten min. Og selv om jeg har røyk selv, så er det billigrøyk og du røyker luksus. Og du røyker bare røyk. Ikke noe annet. Du driver ikke med den slags snusk.

Vi sitter i kinosalen og du stryker meg på armen, før du tar hånden min. Fingrene fletter seg inn i hverandre. Det føles helt naturlig. Og det er fint. Det er kjempefint. Så sitter vi å ler av filmen, men hendene som klemmer hverandres.

Vi tusler gjennom senteret i joggebukser og hetta på jakka trukket over hodet. Inn på burgersjappa. Jeg burde følt meg som en dass, men det er helt naturlig istede. Fordi at selv om jeg føler meg som en dass, så ligger du ved siden av meg på sofaen senere å ser en film.

Og når klokka er masse og jeg burde ha sovet for flere timer siden, ligger vi å prater. Bare prater og stryker på hverandre. Du spør meg om livet mitt fordi du vil finne ut hva slags person jeg er.

Og det hele er så fint. Så skremmende. Jeg venter på når det skal ta slutt. Og du vet det kanskje ikke, men du vet at jeg kanskje er litt redd. Du sa til meg: “Ser du, jeg har ikke forlatt deg”. Og det gjorde alt enda finere. Men jeg venter fortsatt. Jeg merker jeg undertrykker monsteret for alt det er verdt. Og jeg gleder meg til å snakke med terapauten min om det hele. Trenger tilbakemelding fra en utenfor.

For helvete, du sa til og med at jeg måtte være med å hilse på bestefaren din en gang! Vi skal på filmkveld med et vennepar. Jeg er ikke vant til dette. Jeg er virkelig ikke det. Jeg er ikke vant til å få to-tre kyss før du går ut døra og sier at vi sees snart, også vet jeg at det er faktisk sant. Jeg er vant til å få en dårlig klem, før fyren forsvinner åt helvete, så sees vi igjen på fylla en gang.

Er du med å ser fremover eller mer?

Jeg har tenkt så mye siden helga. Eller, nå juger jeg. Jeg har ikke tenkt all verden, men jeg har tenkt at nå er du et avsluttet kapittel. Det tok lenger enn jeg trodde, men jeg likte illusjonen av deg og meg. Mente vi var toppers sammen, men vi er jo ikke det. Jeg kunne sagt at du er en dritt, men du er jo ikke det heller. Isåfall er jeg like ille som deg.

En gang i tiden tok jeg farvel med hjemmet ditt. Uten at du visste det. Jeg har aldri vært der igjen.  Det kan godt hende jeg kommer dit igjen, men jeg tviler.

Så tuslet vi side om side, mens jeg gikk med verdens fineste lille hund foran meg i bånd. Og snøen falt ned. Det var mørkt og stjerneklart. Det hele føltes ut som en illusjon. Du gikk å fortalte ting om livet ditt, mens jeg bare lyttet. Sa noen ord der det passet seg. Det var fint.

Når jeg leste  de ordene. Det var da jeg innså at du er borte for godt.  Jeg klarer ikke å tilgi deg selv hvor mye jeg enn ønsker det.  Beklager.

Inne i sengen ligger hunden midt i senga og vi blir liggende å kose med henne begge to. Hun likte deg og jeg så det som et godt tegn. Etterhvert lå vi tettere og hunden la seg ved føttene mine isteden. Som om hun skjønte at det var greit å slippe deg til. Du lot hånden din forsiktig holde på hofta mi, over dyna. Vi lå bare å snakket. Jeg lukket opp øynene og snudde hodet mitt litt mot deg. Du lå allerede å tittet på meg. Jeg smilte og snudde hodet igjen. Du kysset meg på kinnet. På pannen. På kinnet igjen. Flyttet hånden litt usikker ned på magen og ble liggende å stryke forsiktig.

Jeg tror jeg prøver å si at jeg har det ganske fint om dagen. Tankene vandrer ikke så mye.  Til og med psykologen mente det var bra at jeg var sint på livet, samtidig som jeg var , ER, glad. Jeg bare lever.  Hører på musikk og liker at det har kommet litt snø. Liker at du sier at du vil treffe meg igjen. Tør ikke å tro, men hun og jeg, vi er enige om at det er LOV å håpe.

Og jeg er stolt og glad for de menneskene i livet mitt som drar meg opp. Selv om de ikke har det all verdens lett selv.

Just one look into those heavenly pair of take-me-eyes

Herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg er fortsatt jenta som fryser. Svetter. Kjenner sure oppstøt i halsen etter en altfor lang våkennatt og altfor mange røyk. Drikker vann for å få bort skurringen i halsen. Kunne tenkt meg en kald øl istede. Har ikke fler igjen. Er uansett tom for penger. Panteflaskene ble brukt til en siste røykpakke. Kan ikke lenger få rullings av han. Kan ikke lenger skåle og le en sen sommernatt. Det er sen høst nå. Ute renner våte dråper nedover vinduet. Verden gråter sammen med meg. Varmen står på i leiligheten og det er glovarmt et øyeblikk og iskaldt i neste. Svetten under armene er en skam. Jeg orker ikke å ta meg en dusj. Orker ikke å måtte reise meg fra sofaen. Vil aller mest bare krype inntil deg å visne hen i armkroken din. Kjenne deg stryke meg på armen. Men det kommer aldri til å skje igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve at du kom inn døra igjen. Kjippet av deg skoene. Sa noen ord og slang deg på sofaen hvor jeg allerede satt. At du sa at du hadde fiksa oss noe. At vi var trygge nå. Også ville du legge deg med hodet på låret mitt. Titte litt fjernt ut i rommet, før du tittet opp på meg med vide øyne. Så kunne vi bare sittet å snakket om verden og hvor teit den er og ikke minst om kjærligheten til alt og alle.

Vi kunne jo vært sammen da?, husker jeg du spurte. Jeg drar så vidt på smilebåndet når jeg tenker på at du sa ordene. Og jeg tenker at hvis om, tenk om jeg hadde svart noe helt annet på det enn hva jeg gjorde. Kanskje da hadde vi ligget inntil hverandre i senga å sovet nå. Mens du holdt rundt meg, slik du alltid gjorde når vi sov sammen.

Du setter deg opp i sofaen. Tar opp posen og plasserer tingene fremfor meg. Vi titter på hverandre å smiler. Det er ikke kaldt i leiligheten. Det er sommer, men fortsatt natt.

Nettene var våre. Da var det deg og meg mot verden. Gang på gang viste verdens oss fingeren, men vi brydde oss ikke og bare viste fingeren tilbake. Vi delte noen trekk. Slumret med øynene. Spesielt du. Du og sovehjertet ditt. Mens hodet ditt igjen lå støttet opp på låret mitt. Og du tok hånden min å la den på magen din, slik at du kunne stryke meg på armen. Leke med fingrene mine.

Jeg savner deg. Ingen vet hvor mye. Og tårene fyller øynene mine mens jeg skriver. Jeg kjenner det, fordi jeg får alltid vondt i hodet når tårene er på vei. Det er som om det er en mekanisme som trer i kraft for å holde de på plass. At de ikke skal vippe over kanten.

Jeg skjønner det egentlig fortsatt ikke. At vi ikke en gang til skal ligge helt inntil hverandre og le høyt. At jeg ikke en gang til skal kjenne varmen fra kroppen din. At du ikke en gang til skal bite meg. At du aldri igjen skal komme tilbake når jeg minst forventer det. Og det føles så sårt at det var sånn det skulle ende.

Bye, bye, bye baby, baby, baby goodbye
I didn’t know that it could end up this way
I always thought you would stay

I hate the fact that you ignore me for so long, then you start talking to me like nothing happened

Også du da… Du er vel noe av det merkeligste. Nei, vent! Det var en annen det. Men okei, tar det fra starten. Også du da… Du er vel noe av det.. Nei, vent! Den andre var det mest forrvirrende… Hmmm… Hvor skal jeg da plassere deg? Tja, som den nest mest forvirrende? Ja, jeg tror det. Så for andre gang, fra start. Også du da.. Du er vel noe av det nest mest forvirrende jeg vet om! Gode Gud ass! Hvorfor skal jeg alltid havne borti forvirrende mennesker?

- Ja, jeg burde jo regna med noe sånt. Det er jo tross alt DEG jeg sitter å chatter med.
- Hva skal det bety?
- Tja, du snakker jo som regel til meg kun når mini er på luftetur ut av buksa.
- Sorry da, svarte du og rakk tunge til meg.
- Hehe, det går bra, blunket jeg og tenkte i mitt stille sinn. Ja,  du er jo altfor feig i det virkelige liv! Mennesket som har to ansikter. Et bak skjermen og et foran. Det var til å grine av. Av latter altså.

Også du da… Du som er snill og hyggelig og til og med litt morsom.

Også du da… Kjekk, søt, snill OG morsom!

Ikke kom til meg når du blir behandlet slik du behandlet meg. Du er ynkelig. Og kanskje er jeg en smule patetisk, men karma, karma kjære deg, er en bitch if you are.

Jeg lever egentlig ganske bra om dagen. Snakkesalige kvelder med latter og smil. Kos. Søte morgenmeldinger som spør om jeg har sovet godt? Og selvfølgelig har jeg det. Så får tiden vise om det er meningen at jeg skal lære enda mer eller om jeg skal få oppleve en virkelig bra vinter. Tiden går, men jeg stresser ikke. Selv om jeg har lyst til å våkne av frokost på senga og ild i peisen. Selv om jeg vil nå uante høyder. Selv om jeg vil ligge inntil en fin kjekkas, men han stryker meg over magen, mens kalde tær varmer seg under en felles dyne.  Det er lov å drømme seg bort innimellom. Det er lov det. Enn så lenge er det bare små lykkelige stunder i hverdagen.

Haha, nå sitter jeg på omegle og snakker med en bartender fra USA som holder på å studere til å bli politi. Hvor kult er ikke det a? =) God, I need a life!

We opened a cold case love

- Ta en siste røyk, så går vi å legger oss?
- Høres ut som en idé.
Begge trekker på seg jakkene og tråkker i skoene. Festen er over, men ingen av oss er fulle. Jeg er muligens en smule mer bedugget enn deg, men ingen kan se det. Alle har enten dratt hjem eller ligger å sover i første etasje. Musikken spiller fortsatt. Din musikk, men jeg liker den. Ute står vi å snakker om å sjekke opp mennesker på byen. Hvordan noen desperat kaster seg over deg. Viser med alt av oppførsel at man vil ha den andre parten. Jeg står å tenker at jeg vil knulle deg. Sier det ikke, og aner ikke om du vet det.
Vi går å legger oss i hver vår senger. Ligger å prater om alt og ingenting. Jeg sier frimodig at jeg ikke er våken. At jeg trenger noe som får meg trøtt. Tester deg, slik jeg gjør med alle. Du mumler et svar.
- Hva sa du?
- Nei, bare glem det.
- Herregud, kom igjen da! Vi er jo bare venner.
- Greit… Jeg sa at jeg sikkert kunne fått deg trøtt jeg, sier du og blir litt flau i stemmen.
- Hehe, du mener det?
- Men jeg vil ikke være utro mot dama…
- Nei, men det skal du ikke heller. Det er bra det.

Den forrige jeg knulla hadde iallefall ingenting i mot å være utro mot dama si. Verken den første eller andre gangen den nattan…. Jeg liker deg.

- Nei, skal vi ta en siste røyk før vi legger oss eller?
- Jepp, også må vi bare finne den derre låta til Erik og Kris. Du vet den derre….
- Ølbriller?, spør jeg og tenner røyken.
- Jepp!, sier du og leter videre nedover musikklista på Spotify, finner sangen og setter den på.

I’m fat, I’m singel, I’m ready to mingel!

Selvfølgelig har vi sex. Selvfølgelig er vi mer enn litt bedugget. Selvfølgelig nevner du ikke henne med et ord. Vi har sex til vi finner ut at vi er for fulle og har fjasa i over en time. Du har slikka meg etter alle kunstens regler, men jeg kommer ikke. Jeg har runka og sugd deg til armen og tunga verker, men du kommer heller ikke. Vi har vært i de fleste stillingene vi pleier å teste, men enten er jeg rett og slett for våt eller så er du rett og slett for slapp. Jeg har vondt i kneet og begge er trøtte. Jeg ruller av deg, mens du strekker deg etter røykpakka. Setter deg opp langs veggen og ruller en rullings.
- Ruller du en til meg også eller?
- Tok du ikke med deg røyken din a?
- Nei, men jeg har askebeger her da.
- Lungt!, sier du og rekker meg rullingsen.

Så røyket vi, så la vi oss og jeg ble liggende å høre lenge på hvordan du pustet, før jeg bestemmte meg for å drømme meg vekk fra virkeligheten og møte mørket som uansett omga oss.