Jeg har lyst til å si noe om sex i dag. Jeg vet ikke hvorfor og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Bare at jeg har et stort behov for å snakke om sex i dag. Hver gang jeg har tenkt på denne bloggen i det siste, har jeg tenkt på noe med sex. Så får vi sjå!

Jeg kunne skrevet om den beste sexen jeg noen sinne har hatt. Og hvor mange ganger vi hadde oss i leiligheten hans, (som nettopp var tømt av henne) på diverse steder, det er jeg i grunn ikke sikker på. Jeg kunne fortalt om elendig fyllesex i parken eller da vi to bare stakk fra alle andre, forlot de ved baren og forsvant inn på toalettet. Jeg kunne fortalt om den gangen vi ble tatt på fersken og hvor flaue vi var. Jeg kunne fortalt hvor flink han er med tunga og jeg kunne prøvd å beskrive det fantastiske fingerspillet hans. Jeg tror ikke jeg vil klare det. Jeg kunne fortalt om trekantdramaet som ikke var så ille og hvor sjokkert jeg er over meg selv, når jeg tenker på det. Jeg kunne fortalt om fyllesex som endte med at vi sovna begge to. Jeg kunne fortalt om da jeg freaka totalt ut og ikke skjønte hvorfor jeg egentlig hadde gjort det. Jeg kunne fortalt en historie, men alle ord er så oppbrukte.

Jeg husker alle gangene jeg bare har villet dra dyna over meg, siden jeg skammer meg over kroppen min. Du lot meg ikke få lov. Du ville se, føle, smake alt på en gang. Du var uvirkelig og ekte på en og samme gang. Vi kunne le av det og vi kunne ligge tett innntil hverandre i den lille senga di. Jeg er vant til å ha stor seng. Vi kunne ligge tett inntil hverandre og bare være søte og herlige, mens vi strøk over hverandre og lo høyt av noe de sa på radioen.

Jeg prøvde å skifte sang. Ville høre noe som var mitt. Tusla bort til dataen, med dyna rundt meg. Og jeg satt der å søkte på musikk, og før jeg rakk å velge sang, kysset du meg med de myke leppene. Du sto foran meg i bare en oppkneppet skjorte å viste meg hele stasen din. Leppene dine vil alltid gjøre meg sulten.

Noen ganger er det best første gangen man har sex med en ny fyr. Så mye å utforske. Og jeg må jo si at jeg er svært så overrasket, kjære deg

Noen mennesker vil aldri slutte å forundre og forvirre meg. Fra å sende meg melding hver dag til ingenting. Bare en kjapp liten “Hei-åssen-går-det?-samtale” på msn. Et blikk når vi går forbi hverandre i byen. En dag, en annen dag, i en annen tid. I fortiden var du alt, nå er du knapt noe i det hele tatt. Det var en mulighet, en ørliten, men dog en mulighet. Du kunne fått hjelpen. Du kommer aldri til å gripe den. Du er altfor redd. Du er full av hat mot verden, nesten som en trassig tenåring. Hun var alt du pratet om. Smilet hennes. Ingen av oss tenkte noensinne på jenta på veggen. Veggpryden. Den usynelige veggpryden. Hun som ikke visste noe. Jeg så hvordan du smakte på navnet til den andre kvinnen. Hvordan du smilte på en egen måte når du sa navnet hennes langsomt, bare for å kunne holde på ørlite granne til.

Men nattameldingene kan jeg vende meg til. Kyssene kan jeg vende meg til. Hvordan du noen ganger er fantastisk søt og har den lille latteren i stemmen. Gåtene som er så elendige og hvordan jeg smiler når vi har de eviglange samtalene om alt og ingenting.

Har du noen gang hatt deg med en person og mens du lå der og dere kysset lidenskapelig, gikk det opp for deg at dette er bare fake? Og du klarte ikke å slappe av lenger, for det dukka opp en annen i tankene dine. Og du prøvde så godt du kunne å late som om det var han andre som kyssa deg. Han du hadde i tankene?

Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli’, du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for “jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet” i forrige innlegg!

Det er ikke ofte man er her lenger. Kanskje fordi skrivekløen har gitt seg? Nei, den har jo ikke det. Hmm… Kanskje det er fordi jeg egentlig har det litegranne bra i bunn og grunn. Det er bare disse menneskene som forvirrer meg. Og om folk vil leke Hotel Cæsar får de gjøre det uten meg heretter. Jeg liker ikke den leken og for øyeblikket klarer jeg ikke å like deg heller. Jeg tror det er din feil. Eller… Min feil er det jo at jeg ikke liker deg, men jeg prøver. Vi lo jo masse sammen for ikke lenge siden. Jeg tror det bare er måten alt skjedde på. Du gjorde noe av det samme selv. Æsj!

Og slutt å klem på meg og kall meg “jenta di” og “baby” og fortell at du er glad i meg, når jeg ikke aner om det kun er fylla som snakker. Ikke kyss meg på halsen, da kommer jeg til å bli sprø til slutt. Ikke hold rundt meg når du sover. Du aner ikke hva som går gjennom hodet mitt. Du skjønner ikke en dritt, gjør du vel?

Halvannen uke gikk det plutselig, før jeg igjen hørte fra deg. En tekstmelding: “Jeg har skjerpa meg”. Det var du som begynte igjen. For jeg hadde jo aldri gitt meg. Iallefall ikke helt. Men jeg hadde gitt opp deg. Nesten. Jeg var på vei, jeg var på god vei til å få andre tanker i hodet. Jeg hade bestemt meg, jeg skulle ting. Jeg skal fortsatt ting, du har ikke klart å komme like godt under huden på meg denne gangen, til tross for at du har gitt mer.

Jeg fikk sjokk når jeg fikk den klemmen. Og ikke minst når du sa de ordene. Du klemte ikke henne. Hvorfor ikke? Fordi du bare vil pule henne? Fordi både du og jeg VEIT at du kan få nesten hvem du vil. Du er en jævel, men samtidig farlig sjarmerende.

Og det er to tanker som dukker opp i hodet mitt:
1. Er dette en test igjen, slik hun sa det kunne være? “Mamma” sa også det.
2. Hva faen er det du driver med?

Så får vi se når vi sees igjen, min venn.

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk

Jeg dør hver gang du snakker. Og jeg lyver for alle. Jeg skulle ha kyssa deg for lenge siden. Men isteden sitter jeg her å ser på folk nærmest spise hverandre opp på tv. Flott! I make myself deprimert! Mens jeg vifter frustrert, oppgitt og spørrende med armene, samtidig.

Jeg og venninna mi har funnet ut at vi skal ha hvert vårt hus i Helvete, og være naboer. Hun skal ha et rosa og jeg skal ha et kongeblått! Så skal vi ha hver vår mørke, mystiske og ikke minst deiligste mann! Hun vil ha en som biter masse, men jeg vil ha en som bare biter litt. Hun skal ha en med brun-grønne øyne. Jeg skal ha en med bare grønne. Så skal vi sitte å drikke vin, puse (eventuelt ha fantastisk sex) og bare snakke om alt og ingenting hele dagen, foran “peisen”. Jeg blir så glad av Camilla! Hun er definitivt en av de kuleste jeg veit om!

Tro ikke alt du hører, si ikke alt du vet…

Det er ikke noe galt i å ville kysse deg. Nei, jeg synes ikke det. Det er derfor jeg bare vil kaste meg rundt halsen din og bli holdt fast av deg. Så kan du fortelle meg at alt skal bli bra og ingenting noen gang skal bli galt. Nettopp fordi vi har hverandre og da kan verden seile på sin egen sjø så lenge den bare vil. For det er det du vil si, er det ikke? Jo, selvfølgelig. Så tar vi hverandres hender og snur ryggen til alle de andre.

Hvor vi befinner oss er ikke så viktig. Om det er foran en peis, med hvert vårt glass rødvin eller om det er på en øde øy der ingen kan finne oss. For du er med, er du ikke?

Har du noen gang kyssa en venn? Om ikke, så må du innrømme at du har tenkt tanken. For ikke å snakke om, hvordan kysser jeg? Er jeg flink? Er jeg dårlig? Bruker jeg for mye tunge, eller kanskje for lite tunge. Er det for vått? Jeg kan ikke være den eneste som har tenkt på det. Det er da det er greit med folk som svarer på spørsmålet ditt.

De to ikonene hadde ikke noe med saken å gjøre. Ja.

Slik at du og jeg kunne hoppet bortover en blomstereng, mens solen skinte og sommerfuglene fløy inn i den svale sommerkvelden. Eller at det regna og vi var så intenst opptatte av å kysse hverandre at vi ikke merket at vi var blitt gjennombløte. Fordi begge fikk en sånn deilig følelse i kroppen som brant litt når de myke leppene våre møttes. Og vi ga faen og ble stående og regnet rant i strie strømmer først gjennom håret, så nedover pannen, vippet utenm øyet, videre nedover kinnene (slik at det så ut som det var en avskjed), før det kom små dråper på haken min, mens dine dråper ikke ville synes like godt, på grunn av det lille skjegget ditt. Og når vi la merke til regnet ville vi trekke oss ørlite fra hverandre og jeg ville stirre inn i de fantastisk vakre øynene dine og følt at jeg var naken. For når du så inn i øynene mine, så du meg. Du så alt. Kjærligheten. Smerten. Bekymringene. Gleden. Du så alt.

Og til slutt ville vi merke hvordan regnet fosset ned som om noen hadde satt på dusjen og holdt dusjkrana over oss. Så vi tok grep hveranres hender. Nesten likt. Og løp alt vi maktet og orket hjem til en av oss. Der ville vi kastet av oss klærne og det ville ligge en og annen bylt med klær, fint fordelt gjennom hele stedet. Men vi ville ikke bry oss, for vi var så nære hverandre som ingen mennesker kunne blitt.