Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Jeg satt hjemme etter en lang dag på jobben. Ute snødde det og jeg hadde nettopp luftet hunden min, laget en kopp te, satt med ned ved dataen, tent stearinslys, satt på god musikk, i det du ringte.

- Kom på puben, nesten ropte du i telefonen
- Hvorfor det?, spurte jeg og hadde ikke spesielt lyst.
- Fordi jeg må snakke med deg.
- Okei, er der om tjue min, svarte jeg og dermed ble samtalen brutt.

Jeg hev på meg buksene jeg nettopp hadde tatt av meg til fordel for kosebuksa og labbet i ved, med musikk på øret. Gikk fort, mens musikken dundrett fra proppene i øret. Hva var det du ville? Skulle du fortelle meg at alt var løgn og fanteri? Jeg var forberedet på å få en skikkelig dårlig nyhet.

Når jeg kom frem, møtte jeg på kompisen din.
- Har du sett han?, spurte han meg.
- Nei. Er han ikke her?
- Nei. Det søpplehue har stukket av. Prøv å ring han du..
Jeg prøvde å ringe tre ganger, mens vi tok oss to røyk. Du tok ikke telefonen og jeg tenkte for meg selv at du sikkert ikke var klar til å snakke.

- Blir du med nedover?, spurte bekjentskapet.
- Tja, hvorfor ikke? Spanderer du en øl?
- Klart jeg gjør. Jeg skylder deg såpass, svarte han.
Vi gikk nedover, inn og pratet økonomi, bil og hvor sviktende du er. Inne møtte vi på fler bekjentskaper. Flere av dine enn mine. Du spanderte den ene Kjekkasen etter den andre og plutselig satt vi fire stykken i en altfor liten bil, på vei opp der vi hadde kommet fra en halvannen time i forveien. Ingenting galt i det. Du svarte fortsatt ikke. Ikke på mine anrop. Kun om noen ville ha tak i noe mer enn det du kunne tilby meg.

Jeg aner ikke om du vet at jeg vet for mye. Jeg aner ikke om jeg skal tro på hva du sier til kompisen min. Det eneste jeg vet er at du ringer meg når du er full (og kun da). Før du forsvinner inn i noe jeg ikke vil ha altfor mye å gjøre. Jeg kan ikke hjelpe deg, selv om jeg sa jeg ville støtte deg. Først må du ta valget selv, din hyklerske hønsehjerne.

Likevel endte kvelden bra. På stamkneipa endte det med latter, før jeg ble med på en kopp te, med noen helt andre. Så får du heller sitte alene. Neste gang gidder jeg knapt å ta telefonen. Jeg gidder ikke, orker ikke, vil ikke flere badboys. Det holdt med Herr. Sjarm. Nå er det nok. Da sitter jeg heller alene. Alene med en liten vofse som tygger på pipeleka jeg kjøpte til han i går, mens jeg har en varm kopp te mellom hendene og hører på bedagelig musikk, under et varmt pledd. Med kosebuksa på, mens snøen daler ned i det skjulte.

Vi leker ikke potetmel. Dette er fakta.

Sånn! Da endte jeg opp som dere. Fornøyde nå?

Hadde virkelig ikke klart meg uten Tuppen i natt. Selv om vi alle tre hadde en ræva natt. For jeg håper du også hadde det. Men som du ville sagt det: “Motherfucker!” Uten at det forklarer en drit. Tuppen var der. Tuppen forsto, men Tuppen sa også ting. Og jeg var dum. Jeg sa også ting. Men vi lo også litt. Men tenk om jeg er? Og hvem vil eventuelt få en smekk i trynet? Også planla vi løgnen, på bekostning av at noen er døde. Smertefult. På flere måter. Det svir. Takk for at du ryddet opp. Urolig søvn på en dyr sofa. Et stykk Tuppen ved min side. Glad. Det klør i øret.

Å se deg komme slepende bortover gata….

Jeg skulle aldri dratt ifra han…

Lurer på om du egentlig skjønte noe mer i går? Jeg sa at jeg ikke ville la deg gå.

Jeg må legge på nå. Nå skal vi dra. Til mennene med hvite frakker. Burde jeg angre?

Farvel, håper vi kanskje sees igjen…. en dag…

Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.

Har du noen gang hatt deg med en person og mens du lå der og dere kysset lidenskapelig, gikk det opp for deg at dette er bare fake? Og du klarte ikke å slappe av lenger, for det dukka opp en annen i tankene dine. Og du prøvde så godt du kunne å late som om det var han andre som kyssa deg. Han du hadde i tankene?

Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli’, du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for “jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet” i forrige innlegg!

Fy fader, jeg er så skuffa over deg at det halve er nok. Du sitter å snakker så mye bullshit at du aner ikke. Og om noe av det er sant, så er du en jævla løgner. (og jeg er ikke bedre. Jeg vet det.) Men nå handler det ikke om meg, det handler om deg. Du veit du bare kan si det? Men du er fanken i meg så feig som de venna dine sier. Ja, jeg er forbanna, så har du en fantastisk dag bør du stoppe å lese… Iallefall… Deg, du! Men du aner ikke at det er deg det gjelder, gjør du vel? Du aner ikke at det er du som er problemet. Jeg har prøvd å unngå det i tankene mine lenge. Jeg har prøvd å skjule ting for meg selv lenge. Men etter nå… Jeg klarer ikke mer. Jeg trodde vi var ferdig. At du hadde sagt unnskyld, men jeg tror ikke jeg er istand til å tilgi noe mer. Jeg vet at jeg bare ødelegger meg selv. Og jeg vet du også syns det. Riktignok en annen du. Du veit hvem du er

Jeg har bygget livet mitt på en løgn. Det er slik det føles. Eller.. Det er ikke bare en løgn, men en hel haug av løgner. Jeg er livredd, men jeg tør ikke å si for mye til folk, for de bare ler av det. Jeg føler at enten er folk drit lei av å snakke om det, eller så bare ler de av det. Og det er ikke så gøy å bli ledd av, er det vel? Nei, det var det jeg trodde.

Jeg eier ikke selvdisiplin for fem flate øre. Ikke klarer jeg å spise sunt, ikke klarer jeg å stoppe å bite negler. Ikke klarer jeg å gjøre skolearbeidet og jeg vil ikke gå på en jobb jeg ikke liker eller som er kjedelig. Jeg klarer ikke en gang å komme meg til butikken for å få bytta den jævla boksen til tven.

Derfor lager jeg andre personer av meg selv, du veit hva jeg snakker om. Det er derfor jeg har denne ekstra bloggen. For dette er bare en ekstra-blogg. Den sanne meg finner du et annet sted ute i den vide internett-verdenen.

jeg er livredd. Jeg er redd for å ende opp alene. I en støvete, liten leilighet. At jeg skal sitte der stor og feit, mens alle andre lever gode liv (ikke nødvindigvis hele tiden, men mesteparten). At jeg stitter der stor og feit, helt alene. Dårlig med penger på grunn av en utdannelse jeg ikke tok og alle pengene går bort til mat. Trøste-spising. Kjede-spising. Jeg klarer overhode ikke å slappe av når jeg tenker på sånn. Verden går så fort avsted. Plutselg er eksamensdatoen der og jeg er overhode ikke forberedt.

Jeg dør hver gang du snakker. Og jeg lyver for alle. Jeg skulle ha kyssa deg for lenge siden. Men isteden sitter jeg her å ser på folk nærmest spise hverandre opp på tv. Flott! I make myself deprimert! Mens jeg vifter frustrert, oppgitt og spørrende med armene, samtidig.

Jeg og venninna mi har funnet ut at vi skal ha hvert vårt hus i Helvete, og være naboer. Hun skal ha et rosa og jeg skal ha et kongeblått! Så skal vi ha hver vår mørke, mystiske og ikke minst deiligste mann! Hun vil ha en som biter masse, men jeg vil ha en som bare biter litt. Hun skal ha en med brun-grønne øyne. Jeg skal ha en med bare grønne. Så skal vi sitte å drikke vin, puse (eventuelt ha fantastisk sex) og bare snakke om alt og ingenting hele dagen, foran “peisen”. Jeg blir så glad av Camilla! Hun er definitivt en av de kuleste jeg veit om!

Tro ikke alt du hører, si ikke alt du vet…