Just one look into those heavenly pair of take-me-eyes

Herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg er fortsatt jenta som fryser. Svetter. Kjenner sure oppstøt i halsen etter en altfor lang våkennatt og altfor mange røyk. Drikker vann for å få bort skurringen i halsen. Kunne tenkt meg en kald øl istede. Har ikke fler igjen. Er uansett tom for penger. Panteflaskene ble brukt til en siste røykpakke. Kan ikke lenger få rullings av han. Kan ikke lenger skåle og le en sen sommernatt. Det er sen høst nå. Ute renner våte dråper nedover vinduet. Verden gråter sammen med meg. Varmen står på i leiligheten og det er glovarmt et øyeblikk og iskaldt i neste. Svetten under armene er en skam. Jeg orker ikke å ta meg en dusj. Orker ikke å måtte reise meg fra sofaen. Vil aller mest bare krype inntil deg å visne hen i armkroken din. Kjenne deg stryke meg på armen. Men det kommer aldri til å skje igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve at du kom inn døra igjen. Kjippet av deg skoene. Sa noen ord og slang deg på sofaen hvor jeg allerede satt. At du sa at du hadde fiksa oss noe. At vi var trygge nå. Også ville du legge deg med hodet på låret mitt. Titte litt fjernt ut i rommet, før du tittet opp på meg med vide øyne. Så kunne vi bare sittet å snakket om verden og hvor teit den er og ikke minst om kjærligheten til alt og alle.

Vi kunne jo vært sammen da?, husker jeg du spurte. Jeg drar så vidt på smilebåndet når jeg tenker på at du sa ordene. Og jeg tenker at hvis om, tenk om jeg hadde svart noe helt annet på det enn hva jeg gjorde. Kanskje da hadde vi ligget inntil hverandre i senga å sovet nå. Mens du holdt rundt meg, slik du alltid gjorde når vi sov sammen.

Du setter deg opp i sofaen. Tar opp posen og plasserer tingene fremfor meg. Vi titter på hverandre å smiler. Det er ikke kaldt i leiligheten. Det er sommer, men fortsatt natt.

Nettene var våre. Da var det deg og meg mot verden. Gang på gang viste verdens oss fingeren, men vi brydde oss ikke og bare viste fingeren tilbake. Vi delte noen trekk. Slumret med øynene. Spesielt du. Du og sovehjertet ditt. Mens hodet ditt igjen lå støttet opp på låret mitt. Og du tok hånden min å la den på magen din, slik at du kunne stryke meg på armen. Leke med fingrene mine.

Jeg savner deg. Ingen vet hvor mye. Og tårene fyller øynene mine mens jeg skriver. Jeg kjenner det, fordi jeg får alltid vondt i hodet når tårene er på vei. Det er som om det er en mekanisme som trer i kraft for å holde de på plass. At de ikke skal vippe over kanten.

Jeg skjønner det egentlig fortsatt ikke. At vi ikke en gang til skal ligge helt inntil hverandre og le høyt. At jeg ikke en gang til skal kjenne varmen fra kroppen din. At du ikke en gang til skal bite meg. At du aldri igjen skal komme tilbake når jeg minst forventer det. Og det føles så sårt at det var sånn det skulle ende.

Bye, bye, bye baby, baby, baby goodbye
I didn’t know that it could end up this way
I always thought you would stay

Cliché number one: No pain, no gain!

Sitter ved bardisken. Ved baren som alltid vil være vår. Og du er der og vi prater om livet og minner og morsomheter. Og jeg liker så godt å prate med deg. Du får meg til å se ting på en annen måte. Og jeg øser ut av meg spørsmål jeg trenger en annen forklaring på enn hva jeg har fått tidligere. Omhvorfor ting er som de er og hvorfor mennesker er som de er. Og du kommer først med noen fleipende kommentarer. Tørr humor. Men så forklarer du overbevisende og jeg blir så utrolig glad og lettet inni meg.

“Bare vær ditt unike, fantastiske deg! Bare vis at du er der og vær deg selv!”

Og de ordene de gjorde dagen min så mye bedre. Så vanvittig mye bedre! Han oppklarte misforståelsene, om hvordan jeg kunne la monsteret brumme litt, om hvordan jeg ikke skal overtolke ting.

Så vi sitter der. Rundt den samme, gamle, slitne baren. Og du minner meg på at vi har hatt denne samtalen før. For mange, mange år siden. Men da var det du som satt med alle spørsmålene og jeg med alle svarene. Og jeg er så glad i deg, nettopp på grunn av hvordan ting fungerer mellom oss.

Og jeg tar på meg jakka. Sommeren er over nå. Og du løfter opp glasset ditt for å ta en siste slurk. Og vi skåler. Du med cola, jeg med te. Og vi skåler for livet

Catch me if you can

Jeg satt der som en annen taper. Men jeg var en vinner. Jeg visste det selv. Jeg la vekk tristheten og trakk frem staheten, sinnet og ikke minst irritasjonen. Du satt der som ingenting hadde skjedd, mens du drakk kaffe, tøyset og pratet om at du ikke ante hva de drev med. Hvordan de kunne legge all skylden på meg, mens de sakte men sikkert dret seg lenger og lenger ut av ræva til satan. Nei, jeg trodde ikke helt på deg, men tro meg, jeg ØNSKET virkelig å tro på deg. Ønsket at alt skulle være sånn som det var mellom oss før de stormet huset mitt og tok seg til rette. De forbanna jævlene hadde fucket opp. Og jeg hadde latt de holde på sånn. Ødlegge oss. Oss? Det finnes jo ikke noe oss. Men VI er fortsatt venner og jeg er glad for det. Glad for å se hvordan VI holder sammen, snakker, danser, drekker, deler tårer og netter fulle av paranoide tanker og redsel.

Han holdt blikket mitt oftere nå. Ville han ha meg til å tro på han? Jeg klarer ikke å stole på han. Det er derfor jeg har laget “Testen”. For å se om du er den du gir deg ut for å være. Jeg frykter at jeg ender skuffa igjen. Som en naiv, liten drittunge.

Vi sitter i sola å fjaser. De første vårstrålende varmer oss en liten stund. Vi ler og jeg ser lyst på livet. Naboer som lufter hundene sine, mens min løper rundt på verandaen. Har lovet den en tur snart.

Kom la oss rulle! Til evigheten og forbi!

Relax, I ain’t going back to that now

Tenker tilbake;

Full, også hopper vi direkte til fullest! Spy, så fortsette festen. Hey, hvor det går! Danser, dans opp på bordet. Ikke helt utadæsjælopplevelse, men dog. Puppene spretter. Puppene på vift. Kliner med en jente.

Smyger meg ned og ut sammen med ei venninne. Tenner rullingsen. Fryser, siden det blåser som bare det. Har ikke noe le for vinden. Trekker noen drag til, sender den videre til venninna mi. Så stumper vi den, skjuler den i bhen og løper fnisende tilbake til menneskene.

Sitter i sofaen å drikker øl. Å holde seg til øl er fint. Ler av en kameratv Ler av venninna mi. Ler av alt. Vi, jeg og venninna mi, ler av hverandre nettopp fordi vi ler. Møter ikke blikket til edru mennesker. Tenk om de ser noe.

Jenta jeg klina med kommer dansene inn fra verandaen. Ler. Vi danser igjen. Danser og ler, prater om ting ingen av oss husker dagen etterpå. Denne gangen får jeg ingen beklagelse for oppførselen hennes. Forrige gang skammet hun seg.
- Du, jeg blir kåt når du kysser meg, hviskes hun i øret mitt. Jeg smiler med å knipe igjen øya og drar en liten grimase. Alltid vært elendig til å ta i mot komplimenter. Danser videre. Sandwich-dansing, midt mellom han jeg knulla helga før og dama som blir kåt av meg. Digger det! Lever i øyeblikket. Får blikk fra et fjorårsknull. Føler meg bra!
Mister balansen, og faller. Krabber bort til sofaen for å dra meg selv opp. Noen stryker meg over rumpa. Får reist meg og går ut for å ta en røyk ute.

Ute sitter du å snakker om den forbanna kjerringa av en venn. Hun som før var så god og bra, er nå en bitch. Jeg ber deg om å sende henne til helvete med ei kule. Vi ler og er sarkastiske.

- Champagne!, ropes det. Vi får utdelt glass og jeg tar hånd om flaska. Passer på at alle får. Drikker opp glasset og heller opp nytt. Kaster sneipen med glo i askebegret. Noen stumper den.

Vi danser igjen. Flere denne gangen. Gulvet er fullt og det er sandwicher overalt. Vi danser og ler og jenta som er kåt på meg, danser nærmere. Stryker meg over puppene. Klemmer på dem. Faen, jeg blir kåt! Kliner med forrige helgs knull. Lar hendene vandre nedover kroppen til jenta.



Maybe she needed to be wanted?

Det er så vanskelig og jeg vet ikke hva du ikke ser og ikke hører. Alt kan varieres etter hvem, hva, hvor og når. Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg driver med. Jeg tror at du tenker at jeg er for smart til å gjøre sånt. Jeg vet da bedre, eller hva? Jeg av alle. Jeg som har vært der før. Been there, done that, never gonna do it agian. Det var noe annet enn det du sa, da vi snakket her forrige uke. Vi snakkes ikke ofte, men jeg ler alltid med deg. Selv om jeg til tider blir sliten bare av å se på hvordan dere holder det gående. Du sa; “Vært der, gjort det, gjør det gjerne igjen!” også blunket du lurt til meg, idet rommet fyltes av mennesker som ikke ante noe som helst. Herrrrrrlig!

Men jeg tror ikke du vet hva jeg driver med. Det er et farlig spill, men jeg har valgt det selv. Kanskje jeg får det godt inni meg da. Kjenner hvordan kulden i meg har våknet til live. Jeg liker det. Det er bra. Du kan jo bare prøve å skade meg, det går alle veier. Du vet, karma is just a bitch if you are Jeg er ikke. Bare flyter, svever ikke. Flyter med. Blåser hit, blåser dit, trekker inn. Hold inne lenge nok til å kjenne hjertet slå saktere.

Ikke alt kan forklares, men jeg føler meg ikke slem. Burde jeg? Betydning av ordet samvittighet er glemt. Igjen. Hatt det sånn før, men på en annen måte. Jeg vet mer nå. Vi vokser stadig. Vi har vokst sammen etter vi stakk hverandre mot hverandre. Herrrrlig! Men dog så hemmelig! Hemmelig! Hemmelig! Hemmelig! Ingen vet noe, noen vet noe, ingen vet alt. Ingen vet det innerste.

Om du tror jeg sitter å gnir meg i henda og smiler, tar du feil. Det er overhode ingenting å smile av. Ingenting å glede seg over. Men jeg gjør det likevel. Det er håp så lenge liket fiser. Og jeg tar mine forhåndsregler etter hvert som veien går. På en måte føles det som om det nettopp har begynt, men det har det vel ikke? Nei. Det har holdt på mellom oss i flere år. Selv i dø-periodene har jeg alltid visst at det kom til å skje igjen.

Takk for massasjen og hver så god for røyken

Ain’t got no money in my pocket, but I’m already here

Satt hjemme å tok noen øl her om dagen. Tenkte ikke å bevege meg utenfor døra, før jeg merka at jeg sto ustøtt, men fikk en melding av en kompis.

Har du lyst på godteri? Har nettopp vært å handla

Så jeg helte nedpå en øl til, mens jeg tasta tilbake at jeg kom snart. Titta meg raskt i speilet, før jeg slang på et tykt lag med maskara og dro på meg jakka. Ute hadde det begynt å blåse opp og jeg frykta at jeg kom til å måtte gå hjem i regn, om jeg ikke slukna på sofaen hans. Heldigvis bor han ikke så langt unna.

Når jeg kom ned i leiligheten hans, så det ut som det alltid gjør. Stuebordet var fylt av søppel og tomflasker. Flere gamle tallerker hadde blitt til askebeger og under bordet lå det en gammel pizzaeske med noen rester oppi. Utrolig delikat, oh yeah. Men jeg brydde meg ikke. Han satt midt i sofaen, slik han alltid pleide, med dyna krøllet inn i det ene hjørnet. På kjøkkenbenken fløt det over av oppvaske, til tross for at han har oppvaskmaskin og de to lagene med gardiner var trukket godt for. Foran han på bordet lå godteriet. Han satt å mekket, så han hilste ikke med det samme. Konsentrerte seg om å mekke.
- Har du noe å drekke på eller?, sa jeg mens jeg slengte fra meg jakka over den ene skinnstolen.
- Satt noe pils i fryseren, mumler han mens han legger mekket i pipa, før han tenner den.

Jeg åpner den øverste delen av kjøleskapet, med den lille fryseren i. Tar ut en Grans. Popper den med en lighter og slenger meg ned i stolen ved siden av kompisen min. Rekker å ta noen slurker, før han sender meg pipa. Tenner på og trekker inn. Trekker inn. Trekker inn. Holder. Holder. Holder. Også uuuut. Ganger med fire. Siste blir et skikkelig magedrag. Kjenner hvordan sløvheten kaster seg over meg.

Enda en kompis kommer. Ræver drita og lattermild inn i leiligheten. Hiver seg ned i den siste stolen, ruller en røyk og slokner med den i hånda. Vi sitter å drikker mer. Mer. Brennvinsflaska blir tom. Snart tom for øl også. Tyrker. Fy faen, jeg haaater tyrkerdritt! Men alt går ned. Eller ikke. Stikker å brekker meg over vasken. Kommer ikke lenger. Skylder ned magesyre med den nest siste ølen. Han siste våkner igjen. Null edruhet fortsatt.

- Tenker du byen i dag eller?
- Litt for slækk for det kanskje?, sier jeg og regner med at øya mine er nede på halv tolv, selv om jeg føler at de er digre som tallerker. Pupillene derimot…
- Neida, faen. Vil på byen jo!
- Harru penger a?
- Penger er aldri noe problem vettu, gliser han og drar opp en bunke med sedler fra bordet. Jeg har ikke lagt merke til dem før nå.
- Men faen, jeg er slækk jo…
- Jammen, da får vi deg i form vettu!
- Harru noe livat a?
- Jeg saaa jo at jeg hadde vært å handla godis da eller?
- Knips?
- Selfølgelig, kjære! Frem med hånda.

Jeg tok en. Han dro heller ei stripe. Piller var noe drit. Tredjemann tok ei pille selv. Førstemann forsvant inn på do med telefon. Skulle ha tak i folk. Vi fant musikk på pcen. Spilte høy, skudde bassen høyere. Måtte, klarte ikke la være å lukke øynene. Kjente pulsen stige og sansene skjerpes. Musikken føltes så deilig. Å gud, som jeg hadde savnet denne følelsen!

Fortsettelse følger

She can go before she burns away

Å tenke eller ikke tenke? Å savne eller ikke savne? Å minnes eller ikke minnes?

Minner fører til savn, savn fører til tanker. Tanker fører til savn, savn fører til minner.

Om den gangen man kunne feste natten lang, skåle med venner, finne nye venner, danse i sofaen med skoene på, lure slibrige mennesker til å spandere drikke på byen, før man forsvant til neste sted. Om den sommeren da alt bare var bra, det var sol hver eneste dag og lange, varme sommernetter man tilbringe med gode venner, med grilling, bading i salt vann, reker og hvitvin. De lange, kalde vinternettene hvor man lå i sengen inntil en annens varme kropp og bare nøt de stille timene før soloppgang. Den gangen man sto foran den scena på den festivalen, klemt inntil sine beste venner og fikk en spesiell musikkopplevelse, fordi det var nettopp det bandet, som spilte akkurat den sangen.

Man trasker gatelangs i snødrevet og  minnes flyttinger. Ned og opp og ned igjen. Man trasker gatelangs å minnes slappe solvarme dager i parken, der man ikke visste hva neste time førte til. Jeg trasker gatelangs å tenker tilbake på alle de ulike opplevelsene jeg har hatt, men alle de ulike menneskene som på en eller annen måte har formet meg til den jeg er.

Jeg begynner å føle at jeg snart er ferdig med å formes. Eller kanskje ikke ferdig, for det blir man ikke, men at jeg er igjennom den verste stormen. Jeg håper bare den følelsen er rett. Jeg vet i det minste at det er noe der ute, som er godt og som venter på meg. Det får meg til å smile også klibrer det litt i magen, fordi det blir bra Selv om jeg ikke vet når det kommer.

Pain throws your heart to the ground
Love turns the whole thing around
No, it won’t all go the way it should
But I know the heart of life is good

It’s more than I dare to think about

Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

I’m on my knees. Just let me know how it feels

For lenge siden, i en annen verden:

Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt.  Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?

Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.

Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.

Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.

Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.

I know you think you’re the queen of the underground.

Noen mennesker vil aldri slutte å forundre og forvirre meg. Fra å sende meg melding hver dag til ingenting. Bare en kjapp liten “Hei-åssen-går-det?-samtale” på msn. Et blikk når vi går forbi hverandre i byen. En dag, en annen dag, i en annen tid. I fortiden var du alt, nå er du knapt noe i det hele tatt. Det var en mulighet, en ørliten, men dog en mulighet. Du kunne fått hjelpen. Du kommer aldri til å gripe den. Du er altfor redd. Du er full av hat mot verden, nesten som en trassig tenåring. Hun var alt du pratet om. Smilet hennes. Ingen av oss tenkte noensinne på jenta på veggen. Veggpryden. Den usynelige veggpryden. Hun som ikke visste noe. Jeg så hvordan du smakte på navnet til den andre kvinnen. Hvordan du smilte på en egen måte når du sa navnet hennes langsomt, bare for å kunne holde på ørlite granne til.

Men nattameldingene kan jeg vende meg til. Kyssene kan jeg vende meg til. Hvordan du noen ganger er fantastisk søt og har den lille latteren i stemmen. Gåtene som er så elendige og hvordan jeg smiler når vi har de eviglange samtalene om alt og ingenting.