You’ve Met Me At A Strange Point In My Life

Sola skinner og jeg burde være glad. Jeg har lyst til å se deg i daaag. Nynner på Jokkes låt. Feilsynger den med vilje.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ser for meg alle disse fremtidige minnene i hodet. Drømmer meg bort om hvordan alt kommer til å bli. Bare vent, frøken. Bare vent. Jeg merker hvordan jeg ikke lenger er like redd for det dårlige. Jeg har vel på en måte bare innsett at det alltid kommer til å være en del av meg. At livet går opp og ned. Noen dager er dårlige, men det hjalp å si at vi skal klare dem sammen. Det har alltid vært jeg som har sagt det på den måten. Til andre. Denne gangen var det deg. Og det var litt fint. Det var fint at noen forsto når jeg ikke hadde lyst. Du av alle burde vel vite det. Men jeg klarte det. Og vi er stolte begge to. Av meg. Sammen. Og det var fint.

Det er mye som er fint, for all del. Masse faktisk! Det er bare ikke alltid like lett å se det.

Det er så mye jeg vil skrive, men da blir det bare en sammensurium av tanker. Rot. Det er sånn det er. Men det er jo det som er meg. Kanskje jeg bare skal la fingrene få fritt spillerom.
Ja…

Hendene stopper opp. Vet ikke hvor de skal begynne. Hvor de skal fortsette. Jeg tenker på kropper. Nakne. To vesner. Sex. Blikk. Jeg klarer ikke å glemme blikket. Vet ikke helt om jeg vil heller egentlig.

Stopper opp.

- Skal vi se på solnedgangen?
- Jeg trenger å snakke.
- Kom, la oss gå.
- …
- Ah, se så vakker himmelen er!
- Du har rett i det.
- Alle fargene!
- Du er så lidenskapelig.
- Hører folk si det. Jeg er bare meg.
- Det er nok det.

Fantasi er fantasi og virkelighet noe helt annet. Det burde vært annerledes. At virkeligheten kunne i det minste være litt mer lik fantasien. Ikke så forbanna forskjellig. Kanskje det er slik at det er det man egentlig ønsker. Fantasien. Det indre “jeg-et” er det vi kaller for fantasi. Da kan man unnskylde med at det kun er fantasi og ikke noe annet. Fordi man er redd, for ekempel.

Æsj! Kan det ikke bare bli sommer også kan vi sitte på svaberget, drikke øl og grille i sola?

You make me feel

Vi sitter i sofaen og du trekker meg inntil deg. Legger armen rundt meg. Og jeg kjenner hvordan kroppen slapper helt naturlig av.

Vi ligger under hver vår dyne og du løfter dyna så de ligger over hverandre. Jeg kniser og lager en grimase. Kryper tettere inntil deg. Du legger hånden din på ryggen min og jeg gjør det samme på deg. Du lager trutmunn og lager smaskelyder ut i lufta. Vi ler litt begge to. Så stryker du meg på ryggen, mens du kysser meg i pannen og sier at jeg lukter godt.

Du spør om jeg vil ha røyk, fordi du vet at du røyker favoritten min. Og selv om jeg har røyk selv, så er det billigrøyk og du røyker luksus. Og du røyker bare røyk. Ikke noe annet. Du driver ikke med den slags snusk.

Vi sitter i kinosalen og du stryker meg på armen, før du tar hånden min. Fingrene fletter seg inn i hverandre. Det føles helt naturlig. Og det er fint. Det er kjempefint. Så sitter vi å ler av filmen, men hendene som klemmer hverandres.

Vi tusler gjennom senteret i joggebukser og hetta på jakka trukket over hodet. Inn på burgersjappa. Jeg burde følt meg som en dass, men det er helt naturlig istede. Fordi at selv om jeg føler meg som en dass, så ligger du ved siden av meg på sofaen senere å ser en film.

Og når klokka er masse og jeg burde ha sovet for flere timer siden, ligger vi å prater. Bare prater og stryker på hverandre. Du spør meg om livet mitt fordi du vil finne ut hva slags person jeg er.

Og det hele er så fint. Så skremmende. Jeg venter på når det skal ta slutt. Og du vet det kanskje ikke, men du vet at jeg kanskje er litt redd. Du sa til meg: “Ser du, jeg har ikke forlatt deg”. Og det gjorde alt enda finere. Men jeg venter fortsatt. Jeg merker jeg undertrykker monsteret for alt det er verdt. Og jeg gleder meg til å snakke med terapauten min om det hele. Trenger tilbakemelding fra en utenfor.

For helvete, du sa til og med at jeg måtte være med å hilse på bestefaren din en gang! Vi skal på filmkveld med et vennepar. Jeg er ikke vant til dette. Jeg er virkelig ikke det. Jeg er ikke vant til å få to-tre kyss før du går ut døra og sier at vi sees snart, også vet jeg at det er faktisk sant. Jeg er vant til å få en dårlig klem, før fyren forsvinner åt helvete, så sees vi igjen på fylla en gang.

Er du med å ser fremover eller mer?

Jeg har tenkt så mye siden helga. Eller, nå juger jeg. Jeg har ikke tenkt all verden, men jeg har tenkt at nå er du et avsluttet kapittel. Det tok lenger enn jeg trodde, men jeg likte illusjonen av deg og meg. Mente vi var toppers sammen, men vi er jo ikke det. Jeg kunne sagt at du er en dritt, men du er jo ikke det heller. Isåfall er jeg like ille som deg.

En gang i tiden tok jeg farvel med hjemmet ditt. Uten at du visste det. Jeg har aldri vært der igjen.  Det kan godt hende jeg kommer dit igjen, men jeg tviler.

Så tuslet vi side om side, mens jeg gikk med verdens fineste lille hund foran meg i bånd. Og snøen falt ned. Det var mørkt og stjerneklart. Det hele føltes ut som en illusjon. Du gikk å fortalte ting om livet ditt, mens jeg bare lyttet. Sa noen ord der det passet seg. Det var fint.

Når jeg leste  de ordene. Det var da jeg innså at du er borte for godt.  Jeg klarer ikke å tilgi deg selv hvor mye jeg enn ønsker det.  Beklager.

Inne i sengen ligger hunden midt i senga og vi blir liggende å kose med henne begge to. Hun likte deg og jeg så det som et godt tegn. Etterhvert lå vi tettere og hunden la seg ved føttene mine isteden. Som om hun skjønte at det var greit å slippe deg til. Du lot hånden din forsiktig holde på hofta mi, over dyna. Vi lå bare å snakket. Jeg lukket opp øynene og snudde hodet mitt litt mot deg. Du lå allerede å tittet på meg. Jeg smilte og snudde hodet igjen. Du kysset meg på kinnet. På pannen. På kinnet igjen. Flyttet hånden litt usikker ned på magen og ble liggende å stryke forsiktig.

Jeg tror jeg prøver å si at jeg har det ganske fint om dagen. Tankene vandrer ikke så mye.  Til og med psykologen mente det var bra at jeg var sint på livet, samtidig som jeg var , ER, glad. Jeg bare lever.  Hører på musikk og liker at det har kommet litt snø. Liker at du sier at du vil treffe meg igjen. Tør ikke å tro, men hun og jeg, vi er enige om at det er LOV å håpe.

Og jeg er stolt og glad for de menneskene i livet mitt som drar meg opp. Selv om de ikke har det all verdens lett selv.

Just lie

Cliché number one: No pain, no gain!

Sitter ved bardisken. Ved baren som alltid vil være vår. Og du er der og vi prater om livet og minner og morsomheter. Og jeg liker så godt å prate med deg. Du får meg til å se ting på en annen måte. Og jeg øser ut av meg spørsmål jeg trenger en annen forklaring på enn hva jeg har fått tidligere. Omhvorfor ting er som de er og hvorfor mennesker er som de er. Og du kommer først med noen fleipende kommentarer. Tørr humor. Men så forklarer du overbevisende og jeg blir så utrolig glad og lettet inni meg.

“Bare vær ditt unike, fantastiske deg! Bare vis at du er der og vær deg selv!”

Og de ordene de gjorde dagen min så mye bedre. Så vanvittig mye bedre! Han oppklarte misforståelsene, om hvordan jeg kunne la monsteret brumme litt, om hvordan jeg ikke skal overtolke ting.

Så vi sitter der. Rundt den samme, gamle, slitne baren. Og du minner meg på at vi har hatt denne samtalen før. For mange, mange år siden. Men da var det du som satt med alle spørsmålene og jeg med alle svarene. Og jeg er så glad i deg, nettopp på grunn av hvordan ting fungerer mellom oss.

Og jeg tar på meg jakka. Sommeren er over nå. Og du løfter opp glasset ditt for å ta en siste slurk. Og vi skåler. Du med cola, jeg med te. Og vi skåler for livet

After all, we’re only human

Livet går kanskje ikke på skinner, men på en måte er det på bedringens vei. På en måte. På en annen måte er det så vanvittig skummelt å oppdage ting. Både om seg selv og andre. Fortsette videre uten noen. De som sa de skulle være der, men som falt og aldri kom seg opp igjen. De som skulle komme snart, men som aldri dukket opp. Til helvete med dem uansett.

Om sanningen skal fram

Sannheten er skummel og jeg føler meg fortsatt lost. Men jeg tror jeg er nærmere sannheten enn jeg noen gang har vært. Det er nervepirrende å tenke og oppdage. Det er derfor jeg tenker så kort av gangen. For det dukker bare opp, uten at jeg har noen kontroll på det. Også tenker jeg at jeg kanskje burde skrive det ned. Ta det med i terapien. Fortelle noen om disse tankene. Sjansen er stor for at jeg kan få flere svar da. Men så er det så vanvittig skummelt, for herregud! Hva vil folk tro? At jeg er en freak? At jeg er et monster? Psykopat? Jeg frykter at ikke engang hun vil skjønne og det skremmer livsskiten ut av meg i bunn og grunn.

Jeg valgte deg bort. For begges skyld. For min del å ikke bli såra. Jeg elsker jo å dra meg selv ned i den destruktive greia det er å såre seg selv. Selvskading kan være så mangt! Det trenger ikke å ha noe med rennende blod å gjøre.

Det er ikke som du sa. Det er ikke det som vil ødelegge for meg. Det er min egen forbanna skepsis til mennesker. Og jeg, jeg lar det fortsette. For jeg ønsker det naive. Som i en film. Herregud, det er jo tåpelig hele greia…

Jeg er min egen verste fiende.

And then I woke up

Det hender noen ganger at visse mennesker dukker opp i drømmene mine. Og jeg drømmer at vi kjører bil eller har sinnsykt deilig sex. Noen ganger mater vi ender og andre ganger gir nesten ukjente folk meg klemmer og hvisker i øret mitt at de vil ha meg. Andre ganger vet jeg at jeg har drømt masse og innerst inne kan jeg fortsatt se drømmene, men jeg husker de ikke. Bare vet at du var der. Kan kjenne det på hele kroppen uten å kunne beskrive det med ord. Har jeg hatt en drøm jeg husker, om noen personer som er viktige, men ikke klarer å forstå – det kan ødelegge hele dagen. Ord blir luft, fordi jeg ikke kan forklare følelsen de gir meg.

Å forklare følelser er så ubeskrivelig vanskelig. Fordi jeg må vise meg svak, noe jeg hater. Intenst! Så jeg later som ingenting, selv om skuffelse og bitterhet svir og danner fletter i hodet mitt. Og ikke minst om kvelden. Om kvelden er det verst. Noen ganger kan man klare å fortelle seg selv så utrolig mye stygge ting. Og om kvelden er da man tror mest på det. Man prøver forgjeves å fortrenge den stygge stemmen som forteller deg at alt kommer til å gå til helvete. At kreditorene gnir seg i hendene for hver gang de sender deg en ny regning. At huseieren egentlig bare vil bli kvitt deg. At ingen på NAV overhode har lyst til å hjelpe deg og at selv dine nærmeste venner er lei av både gnålet og oppførselen din. Og mest av alt skulle du ønske at verden går under allerede i morgen. For først da kan du bli fri. Fri fra stress, paranoide tanker og faen. Først da.

Så du drømmer deg bort i hverdagen. Drømmer om en fremtid uten alle disse probleme som omkranser deg og livet ditt. (Men tør ikke å tenke på alt som må gjøres). Drømme klisjèaktig om å løpe gjennom en blomstereng, le seg gjennom varme tropenetter med fine mennesker og kanskje til og med om hvordan bryllupet ditt skal være. I detalj. Og når du sover, så kommer de andre drømmene. En fin blanding av melankoli, virkelighet og dagdrømming.

Så dette er livet mitt. Jeg vil dere skal vite at jeg er både lykkelig og lei meg, og jeg prøver fortsatt å finne ut hvordan det kan være sånn.

He puts a gun to his head and paints the walls with brain

Han satt der med en 9mm. Orket ikke mer. Var lei av alle kravene. Alle spørsmålene. Alle tankene. Jo mer han drakk, jo klarere ble tankene. Jo sikrere ble han på at han kom til å gjøre det. Kanskje. Ingen kunne stoppe han nå. Eller jo, det var en. Men hun brydde seg ikke. Hun ville jo ikke ha ham, så da var det ikke vits å leve. For det var jo ikke det. Eller? Nei, han skulle gjøre det. Måtte bare drikke litt til. Slukke tørsten en siste gang. Tørsten som aldri forsvant ordentlig.

Det var mandag og han hadde brukt de siste pengene sine på øl. To brett hadde han bestilt fra en kamerat. Hadde ikke sagt noe til noen. Satt å tittet på facebook. Profilen hennes. Spilte noen spill. Kommenterte noe bilder. Så gjennom alle bildene folk hadde tagget av han. Mimret tilbake til altfor mange sene kvelder. Kvelder i biler fulle av andre fulle mennesker. Jenter han hadde kysset og dratt i fra mens de sov nakne. Jenta han elsket, som hadde pult kameraten. Bilturer med lange samtaler og ganger han hadde fått seg en på trynet. Det var ingen som likte han uansett. Det var ingen vits med å leve, var det vel? Han visste svaret, men var for sta til å høre på den indre stemmen sin. Den innerste. De stygge tankene overdøvet den lille snille stemmen uansett. Det var ingen vits å fortsette.

Du tør ikke uansett. Du er så jævla feig. Klarer ikke engang å slutte å drikke. Utrolig at du faktisk klarte å få tak i pistolen. Du som er så jævla udugelig. Du er like udugelig som det alle sier. Nei, du er enda verre. Hva er vel vitsen med å leve? Du kommer jo aldri til å gjøre det noe bra uansett. Du kommer aldri til å gjøre noe som helst. Du er en udugelig drukkenbolt. Du er ikke verdt møkka under skosålene til far din en gang. Ikke en gang han gidder å snakke med deg. Et halvt år har gått. Hvorfor skulle han gidde å snakke med en sånn jævel som deg? En som ikke duger til noe som helst. Fy faen, du er så ynkelig der du sitter med pistolen i den ene hånda og øllen i den andre. Du kommer aldri til å tørre det. Æsj!

Han spyttet på gulvet, som for å spytte de stygge stemmene ut en siste gang. Igjen gikk det ikke. De stygge stemmene snakket på rundgang, og etter hvert hadde de snakket sammen og samtidig. Det hadde blitt for mye for han. Og nå hadde det eneste mennesket som hadde vært der, gitt han opp. Det var ingen vei tilbake. Et skudd og alt ville bli fint. Da kunne livet starte på nytt. Han ville få en ny sjanse. Til å gjøre ting bra. Det var alt han ønsket. Å få en ny sjanse.

Nei, du er ikke alene.
Ja, alle føler vi det sånn innimellom.
Nei, det vil ikke alltid føles sånn.
Ja, verden vil være et bedre sted med deg i den.

Den dagen han ble begravet la jeg ikke en blomst på graven hans. Han hadde innherdig bedt meg om å drite en lang faen i blomster.
- Putt et wounderbauntre på grava. Det er alt jeg vil ha med meg, hadde han sagt.

The end is still unwritten

Alle de forskjellige stedene som ting hadde skjedd. Det som skjedde mens jeg følte at hele livet sto i ventemodus. Som at noe måtte lastes ferdig før jeg kunne fortsette spillet.

På et soverom;
- Jeg har et sånn punkt på ryggen. Om du er nær det blir jeg kåt.
- Der?
Tung pust var alt som kunne høres. Fingre som skled nedover magen hans.
Over hverandre. Hun hadde pikken i kjeften og hørte hvordan han digget det.
- Nei, skal vi gi oss, være ordentlige og bare sove da?
- Om det er det du vil så…, svarte han og fortsatte å kile henne på ryggen. Dro henne tettere inntil seg.

Det lille blå huset;
- Det hadde vært digg med en bønne nå ass!
Hun tittet oppgitt og usikkert på en og samme gang. Gutta som liksom var venner. Fy faen, det hele var til å spy av.
- Ta hva faen dere vil dere, jeg klarer meg med denne, sa jenta og løftet ølen høyt, før hun helte nedpå.
- Men du har egentlig lyst på du også? Sånn egentlig? Sånn helt innertst inne?, tittet de mørke øynene tilbake på henne. Han andre satt også å fulgte med på hvordan hun skulle reagere. I hodet hadde hun allerede tatt på seg yttertøyet og var klar til å gå.
- Tenkt så deilig da, jenta. Å røyke sort gull nå. Det ville du vel vært med på? For du har jo lyst. Øynene hans stirret fortsatt rett inn i hennes. Og det var der hun så hvordan han hadde pakket bort alle følelser han noen gang hadde eid. Hvorpå de begynte å forsøke å kødde på hodet hennes. Hun så hvordan de prøvde å utvise makten de trodde de hadde. Hun ville heller skutt seg selv.

På en veranda. Under en nattehimmel fulgt av regn.
Kyssene var først prøvende, så sakte men sikkert ble de litt mer krevende. Paret holdt rundt hverandre for å holde varmen, der de trykket seg inntil veggen for å bli minst mulig bløte. Tungene lekte siste og alt slikt kliskjefylt. De var ikke et par. Hadde aldri vært det, men kyssene var der. Forsvant like fort som de hadde begynt.

20 minutter senere;
- Unnskyld…
- Hmm? For hva?
- For det…
- Mener du for at vi klina?
- Unnskyld for at jeg er den jeg er…

I stuen, under en elendig film;
-Trøtt?
- Litt…
- Bra, for filmen var brått ikke interresant lenger…

I en sleten bil, langt åt helvete i skogen et sted;
Blikkene som møttes, men som han ikke klarte å tolke.
Han lå lenge å tenkte på blikkene fra henne, der han lå i senga med sin kjære. Problemet var bare at de blikkene tilhørte ikke henne.

I en nedsittet sofa;
Hun ante ikke at noen kunne gjøre noe så fantastisk. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg og var livredd for å vekke resten av huset. Slo tankene vekk. Bet seg i leppa for å kvele et skrik. Et digg skrik. Han fortsatte å slikke leppene hennes, tungepulte henne fra en annen verden. Shhhhiiiiiiiit!
- Jeg har aldri sett deg glise så mye noen gang.
- Er det så rart da?
- Hehe… Han tente seg en røyk og gliste tilbake.
- En ting er du iallefall brukenes til, men nå må jeg stikke, sa jenta mens hun stumpet den siste røyken i askebegeret.

 

I don’t wanna care right now

Show me how good you can be. Maybe you get laid.

Dunkende rytmer. Mennesker over alt. Bassen som slo langt inn i hjertet mitt. Pulserte. Fikk meg til å ta et ekstra magedrag. Svelget luft. Svelget inntrykk over alt. Så alt sammen fra utsiden av meg selv. Hvordan jeg danset. Hvordan jeg dro av han skjorta. Hvordan han gladelig lot det skje. Midt inne i folkemengden full av mennesker så inn i sin egen verden. Alle var alltid opptatt med sitt. Ville de få tak i pulveret? Ville pengene strekke til en drink ekstra? Ville noen skjønne hva som opprinnelig var grunnen til alt sammen? Svette, halvnakne kropper som danset tett i tett. Sild i tønne tett. Håret til alle kanter. Svetteperler fra panna. Vannet som sprutet og hvordan resten av klærne klistret seg til kroppen.

Bom, boom, boom!

Opp og ned. Traff tærne til noen ukjente. Fikk en albu i ryggen. Ble holdt fast av sterke armer som beskytter meg. Trekker oss utover av mengden. Det er natt. Ingen sover. Forvrengt rytme i hele kroppen. Kjenner hjertet dunker i samme skala som bassen. Myldrende maurtuer av mennesker. Dronningen, arbeidsmaurene som stadig sliter for å oppnå cred. Hardt arbeid. På vei opp. Mål skal nås. Ingen vei tilbake. Sulten fortrenges. Kun sulten på andres lepper. Fyller munnen med nikotin utenfor mengden. Svetteperlene i panna renner nedover, forbi øyet.

You, you, YOU!

Synker ned i knestående på gresset utenfor. Solen varmer ikke, men kroppen brenner. Trenger, må ha! Øynene glir sakte igjen etter tur. Sanser kun øyeblikket hvor sneipen treffer munnvikene. Stryker hendene gjennom gresset. Mykt og grønt. Grønt og deilig. En filmstripe fyker forbi. Late dager i solen. Glade smil og uhørlig latter. Nesten ukjente hender som beveger seg over kroppen. Hardt. Lar sneipen falle ned i gresset. Orker ikke tenke gjenbruk. Smiler og gir en god faen. Vet uansett ikke hvem. Ikke ennå. Ikke nå.

Fuck, fuck, FUUUUUUUUUUCK!

Løftes opp og legges ned. Lepper får smake sukkertøy. Søtt og godt. Jeg kniser. Noen ler. Musikken dundrer ikke like mye lenger. Kjenner hvordan kroppen tar til seg næringen. Sterkere. Klarte ikke å la være denne gangen heller. Ville bare litt. Alle fargene er borte, og verden farges svart-hvitt. Det lyser et behagelig lys, og kroppen støtter seg opp mot en vegg. Fine veggen. Kjenner hvordan tunge smaker på andre lepper. Det varmer. Hender som griper tak i hodet som tilhører den nesten ukjente. Øyne møtes, og hånden fiker til det nesten ukjente ansiktet. Det ukjente ansiktet gliser. Digger det. Jeg har kontroll. Full kontroll. Har du? For det virker ikke sånn. Hold kjeft! Hånden fyker mot ansiktet igjen. Treffer. Ser du det? Greit, skal jeg gi meg? Aldri! Du skal få vise hva du er god for. Eller er alt i kjeften på deg? De andre sier så. Du kan ikke høre på de andre. Nei vel? Så bevis det. Svetten fyller pannen igjen. Armer blir holdt fast. Kroppen skrever over den nesten ukjente. Varmen stiger og kroppen er i ferd med å kortslutte. Øyne holdes fast av glisende blikk.

Zooom, boom, fuck you!

Gnister fra en sneip forsvinner i luften. Svette kropper løper samlet inn i mengden igjen. Trenger en runde påfyll etter slaget på gresset. Smilet er ikke lenger påklistra. Blikkene holdes et øyeblikk for lenge. Ingen vet. Ingen ser hva som skjer. Bassen når høydepunktet når fingrene slippes til. Hånden klistres fast til den andres kropp. Må ikke mistes. Ikke ennå, ikke nå. Det er faen så bra! Selvfølgelig er det bra. Prima vare også da. Blunker. Kroppen lystrer alltid. Nå kan alt skjer. Og det er nettopp det som fryktes. Ikke lenger redd for smerten fra slaget. Ikke lenger redd for at skattekisten i enden av regnbuen skal være tom. Kroppene som danser. Menneskene som jubler. Stjerneskuddene uler over nattehimmelen. Tankene har sluppet taket. Øyeblikket er her. Og jeg følger etter, inn i ukjent terreng.

Dance, dance, DANCE!

Krasjlander nesten med andre mennesker på ville veier. Dras opp igjen av han. Igjen spruter vannet ut av vannkanonene. Bløtt, kaldt, varmt. Deilig. Uvant, men herlig. Kan ikke gi meg nå. Jeg er en farlig faen, men ikke for deg. Hodet går i spinn. Han headbanger. Stopper opp et øyeblikk. Står helt stille, tror han selv. Hele kroppen min lyser. Lystrer. Vet at det er mer å få her et sted. Og jeg skal ha det. Men ikke ennå. Den tiden er fortsatt ikke inne. Venter utålmodig, men er modig nok til å se hvor sinnsykt det er. Det er en hage full av blomster som skal plukkes først. Ingen skal ta fra meg dette. For første gang, jobber jeg vanvittig mot et mål. Han flerrer av meg toppen , og spillet er i gang.

The Truth!

Prøv å analyser denne, du! Vet du vil, men tror ikke du klarer det. Du tenker et par ganger ekstra. Hva har jeg sagt og hva sier blikket mitt? Det er to forskjellige verdener. Du aner ingenting. Jeg aner mer. Det hele fanges i galskap. Setninger som ikke gir mening, men som du ønsker å forstå. Kun for å føle at du mestrer livet bedre enn andre. Jeg hater deg. Virkelig. Jeg kommer aldri til å bli det du ønsker. Aldri. Jeg nekter, men jeg står for valgene jeg tar. Du tror jeg er på tur, men reisen er hardere enn som så. Du vet ingenting, og jeg elsker det.

Oh yeah!

Toppen er flerret opp. Tennene biter huden til blods. Neglene mine inn i ryggen hans. Slag, smil og stønn. Han og jeg befinner oss i en annen verden. I en verden ingen forstår eller kan se. Vi har allerede overlatt resten til fantasien. Til fremtiden. Jeg kan lukte blod. Tror deg ikke. Du er en faker. En som vil være slik du fremstiller. Lysene glimter over himmelen og jeg vil aldri bli ferdig md å beskrive. Men alt vil være kaos og gjentagelser. Musikken dundrer og jeg vil aldri bli ferdig. Etter å jakte. Etter å nyte. Etter å flykte. For alt er et kaos og jeg elsker og hater det. Men jeg bryr meg ikke. Og blodet kommer snart til å renne, for jeg har store planer om å bite han igjen. I mens fortsetter tiden å rulle og den synger mens den går.