Dette er ikke om deg. Du er en fremmed.

Du sa du var glad i meg.

OMFG!

Du sa det!

Just gonna stand there and watch me burn

Litt deprimert. Aner ikke hvorfor. Har ingen grunn. Har jeg? Nei. Men har vært flink. Kyllingsalat til middag og fått vaska, tatt doen og malet rammen på speilet og limt på stæsjet. Gleder meg til å gi det til dem i bryllupet.

Jeg freaket ut og tok tre røyk på rappen.

Jeg ble stående å se meg i speilet. La merke til at en kvise hadde begynt å komme på høyre side av haka. Så haka. Dobbelthaka. Tenkte på bilder av meg selv for to år siden. Hvordan kroppen har endret seg. Faen. Tenkte å gå en tur, tenkte så mye, men kom ingen vei med noe som helst, og brått var det mørkt.

Vurderte, vurderte å gå en tur likevel. Brått var mørket skummelt igjen. Tankene farte og jeg ble redd for at jeg skal få det sånn jeg hadde det. Vil ikke. Må ikke. Kan ikke. Orker ikke. Vil fortsette gleden jeg har båret på hele sommeren.

Også du av alle da?

Følte meg kvalm. Brått. Trodde jeg skulle slippe unna fyllesyken etter en ukesfyll, men for godt til å være sant. Tok en repareringspils. Kjente at den hjalp. Ble redd igjen. Glad jeg bor i skogen.

Ble skuffa. Redd. Tankefull. Uten ord. Jeg åpner munnen, men alt er stille. Det er for stille. På en skummel måte. Om jeg faktisk kunne klare å åpne det mer. Men jeg har rotet bort nøkkelen. Har lett lenge, men har ikke engang en følelse av hvor den ligger.

Synes du selv at det er trist å tenke på at alt er en løgn?

Ble sittende i sofaen. Trygge sofaen. Vofsen lå å småsov ved siden av meg. Jeg tittet på tærne mine og skrapet bort neglelakkrester. Vofsen våknet og jeg luftet den på plenen. Det var når solen skinte. Noe er feil. Jeg får ikke satt fingeren på det. Endringene som er positive blir gjort om til negative tanker. Hva er feil?

Jeg er en nysgjerrig jævel. Eller… Jeg var. Nå gir jeg mer opp og himler med øynene over alt som skjer. Jeg er sjokkert. Men det er jeg i det minste ikke alene om.

Tror du at det redder dere?

Det er mørkt. Og jeg stumper den siste røyken i et allerede overfylt askebeger. Vofsen titter på meg. Jeg titter på den og stryker over den myke pelsen. Sier at jeg er glad i den. Den lager en godlyd og jeg drar ut det tettskrevne arket av skrivemaskinen.
- Skal vi legge oss?, sier jeg og ser på Vofsen igjen. Den ser på meg med varme, myke øyne. Som om den prøver å si at den er her for meg. Så reiser jeg meg og slår av alle lysene, lar klærne falle på gulvet. Trekker dyna over hodet og kjenner at Vofsen kommer å legger seg ved siden av meg. Jeg blir liggende med lukkede øyne, mens den slikker meg litt på hånda, så koser jeg den bak øret, sånn som den liker så godt.

For hver gang du tenker på det er det mindre å tenke

Sist jeg skrev var jeg langt nede i en hule jeg følte var trygg. Det hender fortsatt at jeg kryper ned i den. Blir inne når solen varmer, spiser før jeg tenker meg om og ikke snakker med noen, men jeg har vist for meg selv at jeg også kan la være å være feig. Jeg er fri fra demoner som har ødelagt hodet mitt, i allefall nesten.
To bjørner i en seng og den minste han sa: “Det er trangt her, rull over” Og de rullet seg rundt og en falt ut, en bjørn i en seng….

Jeg slapp å gå til krig, drev heller lite med skadedyrbekjemping. Det var godt og trist på en gang. Godt å slippe, trist å gi slipp. Men det er sånn det nå en gang er å være menneske.

Jeg savner… Jeg savner ingen, jeg savner noe. Jeg savner sex og jeg innrømmer det rett ut! De fleste gjør det en gang i blant? Jeg savner å kjenne varm kropp inntil min kropp. Jeg savner glupske lepper som presses sammen og jeg savner å kjenne pikk. Det har gått lang tid, jeg har lagt bånd på meg selv. Byen er liten nok, ryktene flyr og uansett om man velger å være med eller ikke vil man alltid ha en liten rolle i livets skuespill. Det er noe jeg ikke orker lenger. Uansett, valget vil alltid være om å kalle en jente med mange sexpartnere hore eller ikke. Å være hore eller ikke være hore? Det er spørsmålet. Misforstå meg rett, du velger selvfølgelig å gi faen eller ikke. Man har alltid et valg, selv når det ikke virker sånn. Men hva er egentlig valget? For det finne nok av udugelige pikker her. Det vet jeg alt om.

Det hender jeg tar en øl en sen fredagskveld. Det hender jeg får lyst til å sende en melding til noen. Tross alt er jeg jo menneskelig. Takk Gud for at jeg har sletta nummerene til en haug idioter. Det hender jeg ligger i senga å fantaserer, om hva at hvis om atter. Det hender jeg ligger i senga å fantaserer om sex, men jeg har ingen inspirasjon uten et ansikt. Eller jo, det har jeg. Jeg har nok av opplevelser å ta av, men jeg trenger noe nytt. Noe nytt og bra!

Jeg ble kåt av å se på overarmene dine. Jeg ble brått obs på de mens vi satt å diskuterte den siste boka til en felles svirrebror. Det var overhode ikke meningen å bli det, men et øyeblikk falt jeg ut av samtalen. Når hadde du fått så fine overarmer? Jeg så musklene og hvordan de strammet under t-skjorta, og jeg visste at det var de jeg skulle bruke i neste fantasi. Jeg la kanskje merke til de fordi jeg savnet å bli holdt rundt? Kanskje fordi jeg ville at de armene skulle kaste meg rundt i senga, holde meg nede, utforske meg eller rett og slett fordi det er evigheter siden sist. Spekulering blir det ikke noe bra ut av.

Faktumet er at jeg savner at noen stryker meg på ryggen når jeg skal sove. Jeg savner å liggen inntil noen på sofaen en søndag. Jeg savner å diskutere seg med deg, men ikke noe annet. Jeg savner å våkne fyllesyk etter en våt natt med dugg på ruta, sammens med deg, men ikke noe annet. Jeg savner å ta en tekopp, høre på sær musikk og danse til den mens du og jeg røyker, men ikke noe annet. Jeg savner samtalene om livet og kjærligheten du og jeg hadde over en flaske vin, men ikke noe annet. Hvordan du fikk tiden til å stoppe, hvordan han smilte og hvordan øynene dine brant mot mine over biljardbordet, rett før biljardbordet ble brukt til herlig sex.

Men jeg savner ikke sviket, dramaet, uærligheten, de desperate forsøkene, drittslengingen, slagene, den psykiske volden jeg bevisst påførte meg selv. Jeg savner ikke lengselen etter deg, noen. Eller hvordan jeg ble en annen i nærheten av deg, at du fikk meg til å fremstå som både dum og svak. Du var en dritt. Du, du og du er dritt. Utedasser, søppelfyllinger, skadedyr, virus og dop. Regn på en solskinnsdag. Overtidsabeid to timer før bryllupet. Unger med kolikk. (Vi har skjønt det nå, SortHonning).

Kjeften! Du er der selv, var der. Vil aldri helt glemme en jævel, fordi du mener selv at han smeltet hjertet ditt, bombet seg vei gjennom murene. Fuck off! Vi klarer oss bedre uten, fordi vi fortjener det! Ikke lenger unyttig dagdrømming, bare pinefull, stygg sannhet og sannheten er ikke alltid gøy. Ta det med ro, det blir vår tur også. Jeg vet det, må tro det. Kan ikke noe annet. Men i mens, i mens kan vi fulle rundt i gjørmen eller trekke oss opp – centimeter for centimeter. Vi kan velge å rulle. Gjøre ting vi egentlig ikke vil. Det er tryggere å være ulykkelig enn å teste livets mange veier. Ulykkeligheten er vi kjent med, men grip heller tak enn å la den dra deg ned i det store, svarte hullet. Gjør det for din egen skyld. Jeg skal stå klar med livbøyen. Jeg vet bare ikke om du kommer til å ta den i mot, og jeg ha bare et kast.

Jeg legger ansvaret i dine hender, Gud. Vis meg veien.

(Herregud, hva driver han med?)

Mur i ferd med å sprekke pga flom

Du var lei av å snakke om deg selv og ville vite noe om meg. Noe du ikke visste. Det var ikke enkelt. På en måte hadde jeg sagt så mye til deg, med så få ord. Når du spurte, klarte jeg knapt å sette sammen bokstaver til ord. Det skremmende var at du hadde skjønt det. Jeg hadde alltid slappet av med deg. Du var en av de som ga totalt blaffen. Du hadde skjønt det, men ikke turt å spørre før nå. Og du spurte meg: Skal vi gjøre dette sammen? Det vil være vanskelig, men da har vi i det minste hverandre der. På en måte ville jeg skrike ja. På en annen måte var jeg livredd for at jeg hvert øyeblikk skulle begynne å gråte.

På legevakten:
- Du burde ikke vært her engang.
- Tja, hvorfor er du her da?
- Fordi jeg måtte hjelpe henne.
- Jeg måtte også hjelpe noen.
- Jo, men du burde tenke på deg selv også…

Seriøst! Er det sååå synlig?

Jeg ligger i sengen å titter i taket. Mye av det jeg har sagt til deg. Mye av det var ment til meg selv, like mye som det var ment til deg.

Det er noe råttent i galaksen. Resten står skrevet i stjernene.

You taste the fear when you’re all alone

Jeg drømte om deg i natt. Jeg drømte at du kom bortover veien som så mange ganger før. Jeg sto utenfor møtestedet vårt. Jeg sto å snakket med noen, men alt jeg så var deg og jeg husker at jeg tenkte: “Faen, der kommer du. Også på en mandag?! Hvorfor drikker du på en mandag? Har du krangla med henne nå igjen?” Og jeg tenkte at jeg ikke måtte se deg og lot deg gå rett forbi og inn. Du så meg ikke. Jeg vet ikke om det var rett og slett fordi du ikke ville se meg eller om det var fordi du faktisk ikke så meg. Fordi jeg sto litt bortgjemt, men likevel sto jeg jo rett ved siden av den grønne døra. Er jeg usynelig?

Det er alt jeg husker av den drømmen før jeg har en annen drøm. Jeg kommer inn i et rom og på sofaen ligger det to små babyer. De er sikkert sultne, tenker jeg. Og bestemmer meg for å gi dem melk fra brystet. Men jeg har jo ikke noe melk der jeg. Og når den ene babyen sutter får jeg vondt helt ned i ryggmargen.

Iallefall… Om jeg ser deg igjen… (Om?! Selvfølgelig kommer jeg til å se deg igjen! Det er ikke akkurat verdens største by vi bor i.) Om jeg ser deg igjen. For hver gang klarer jeg å være litt hardere og ufølsom, før du på en eller anne måte bryter meg ned igjen.

“Han hadde seg med henne i leiligheten min”. Det gjorde i grunn ikke så veldig vondt å høre det heller. Jeg burde jo tenkt det selv. Og når jeg fikk vite det, jeg husker jeg tenkte: “Enda en unnskylding til å ikke like han!” Og i dag er jeg i grunn litt glad. For selv om jeg innimellom faller tilbake og savner, så er jeg på vei. Det tar tid, det gjør det. Jeg bare lurer på om jeg noen gang kommer til å fortelle han hva jeg trodde hadde skjedd. Og om planen min og om han ville blitt lykkelig eller knust.

And you can put that blame on me

Jeg er redd for at om jeg ikke snart finner de riktige ordene forsvinner du. Unnskyld. Det er helt sikkert meg, men litt skyld har de også. Men det er mest min skyld. Det er jo det. Jeg har jo alltid vært skylden. Egentlig burde jeg bare gå å grave med ned med det samme. Jeg burde skamme meg. Tror jeg. Eller burde jeg det? Burde jeg skamme meg over å være skeptisk til mennesker? Å være skeptisk til mennesker etter alt jeg har vært borti. “Nå er han sikkert full igjen” Jeg ser for meg at de hvisker det borte i kroken, men jeg er faktisk ikke full. Jeg fungerer bare slik at jeg får ting lettere frem skiftelig. Og jeg aner ikke hva du egentlig tenker. Unnskyld igjen. Som sagt, det er helt sikkert meg, ikke deg.

Sånn på tampen…

… jeg har hatt en bedre dag i dag

I need to meet my faith face to face, and ask him if I was put here to play playstation games.

Hvorfor kan ikke tingene bare være som de alltid har vært? Det er ikke det samme når jeg ikke lenger kan prate med deg. Vi er kanskje i en forandringsprosess begge to. Jeg ser det samme gamle smilet, men likevel, det er ikke som det en gang var, da det var oss to mot resten av verden. Jeg kan ikke lenger se på deg og du kan heller ikke være her. Ved veikryssets start er du på vei mot høyre, mens jeg er på vei fremover. Og jeg som ønsket å dele veien med deg. Det blir så ensomt uten dere at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men ingen har en tidsmaskin. Om vi bare hadde hatt en tidsmaskin!

Jeg er på vei til å skjønne det nå. Etter den samtalen. Ikke den samtalen jeg ønsket, men der du nektet å innse at du har forandra deg. Hva er det du er så redd for?

Min kjære venn døde den 18.mars 2008 i troen på seg selv og ingen andre. Du var alt man kunne ønske og jeg vil savne deg for alltid. Jeg visste at våre veier ville skilles før eller seinere, men at det skulle skje så fort, det ante jeg ikke. Hvordan kan et slikt menneske forsvinne så fort? Det er så vondt at du aner ikke og jeg sitter her å forbanner meg over at jeg ikke klarer å gråte. (Fader, jeg må være så vanvittig følelsesløs, samtidig som jeg vet så godt at jeg er det totalt motsatte). Kjære deg, at du ikke hadde samvittighet til å si noe? (Så mange spørsmål, men så vanvittig få svar) Men at du ikke kunne si noe slik, bare skjære tvert? Jeg vet du har problemer med å snakke om slike ting. At du ikke snakket med meg. Om at du forsvinner så fort. (Og om det er for godt) Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det. Jeg vil ikke minst klare å tilgi meg selv, for det. Takk for det gode vennskapet vi hadde. Husk at jeg fortsatt bryr meg. Ring meg en dag, om du ønsker det. Husk at jeg er glad i deg. Rest in peace.

Folk faller som fluer for tiden. Føler at folk er på vei. Det gjelder ikke minst dere. Jeg orker ikke å ha så dårlig samvittighet hver gang, for jeg føler ikke at jeg gjør noe feil. For jeg vet ingenting. Snakk til meg!