Jeg har tenkt mye på den fantastiske sexen jeg opplevde for noen måneder tilbake, men jeg ante ikke at du hadde tenkt like mye på det om ikke mer. Du husker detaljer jeg ikke husker, som at du forsvant inn i din egen verden da jeg sugde deg og hvordan jeg klorte deg på ryggen, så du hadde dype merker etterpå. Jeg husker leppene dine, de fantastiske, myke leppene dine, hvordan du beit meg, så jeg hylte av nytelse. At vi ikke vekket hele nabolaget, tenker jeg nå i ettertid.

Hvordan kan du si, mens du er i et forhold at du hater utroskap, men om du skulle vært det, hadde det definitivt vært med meg?! Jeg driter vel i den kjerringa på andre kanten av landet, alt jeg vil er å kjenne den fantastiske følelsen igjen. Og tilbudet står der, tilbudet om å stikke fra byen et par dager, kunne slå av telefonen og bare elske til begge sovner av utmattelse. Du lover ingenting, ikke jeg heller. Det eneste vi lover er at dette skal være mellom oss to.

Jeg blir helt gal. Du kan ikke sitte å si sånt! Eller kan du? Jo, for du veit jeg elska den sexen og jeg veit du nøt den like mye som meg. Og jeg veit at jeg vil ha deg igjen. For pokker, jeg har jo ligget å fantasert om deg, mens andre har vært til stede, når andre har gjort ting og det har ikke målt seg med deg for fem flate!

Deg: men skulle ønske jeg kunne sett deg naken en gang til, og følt det suge fra deg en gang til. Og kjent på de puppene dine For du husker vel at jeg var veldig puppedilla, men ikke som andre mennesker. Jeg er sånn som kan sitte i times vis og bare kose og leke med dem.

Og tro meg, jeg husker det. Jeg husker puppedillaen din, jeg husker råheten og den mykheten etterpå. Jeg kommer aldri til å glemme det. Og utifra hva du sier, kommer du ikke til å glemme det du heller. Du sitter å sier at du vil ha meg på besøk, for når blir neste gang vi får se hverandre? Nå har vi alt krysset en grense. Nei, vi har krysset fler. Vi sitter å kåter hverandre opp på msn. Jeg kjenner at kroppen min skriker etter å ha hendene dine på seg. Jeg dirrer og kjederøyk for å prøve å slappe av. Skal jeg dra? Skal jeg bli hjemme? Jeg drar! Jeg reiser i morgen ettermiddag, etter alle avtaler er gjort. Jeg drar fra byen og forsvinner litt. Inn i en verden der tiden står stille og vi peiser på som kaniner. Vi vil begge to, det er sikkert og visst! For hva er det verste som kan skje? At vi ender med å se film istede? Haha, som om det kommer til å skje… Jeg vet hva du liker, og jeg kommer til å gjøre mitt for å få det!

To gamle mennesker. I et lite, gammelt hus. Ute hadde frosten bitt tak i alt levende. Alt så dødt ut. Mørket senket seg og inne, inne sto en gammel mann over kjelen. Rørte jevnt, satte til litt krydder. Lot kjelen stå å putre litt, mens han gikk inn å sto foran tven. Tittet bort på sin vakre kone.
- Går det bra med deg?, spurte han. Hun tittet opp fra strikketøyet. Begynte å nærme seg slutten på en arm.
- Jada. Går det bra med deg?, spurte hun tilbake.
- Jupp, svarte han og forsvant inn på kjøkkenet.

En stund senere var middagen spist. Han ryddet stille av bordet. Nå var det dags for å se nyhetene. Hun trakk frem strikketøyet fra kurven ved siden av stolen sin. Sukket lydløst mens hun begynte å telle masker. Han satte seg i stolen på den andre siden av stuebordet. Trykket seg frem til riktig kanal. Det var fem minutter til nyhetene begynte. Minuttene sngelet seg avgårde. Sånn de ofte gjør for mennesker som ikke gjør noe særlig. Hun tittet på den kjekke mannen sin.
- Går det bra?, spurte hun prøvende. Han tittet ikke bort fra tven, mens han grep etter tobakken. Stappet pipa full og tente på.
- Ja, skulle det ikke det?
- Joda, svarte den gamle kona og trakk pleddet litt tettere over beina. Nyhetintroen begynte, og stillheten senket seg.

For lenge siden, i en annen verden:

Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt.  Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?

Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.

Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.

Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.

Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.

Vinterens tunge skyer forsvinner fra himmelen, høstens blader på bakken har resirkulert til jord. Sommerens sol har begynt å varme igjen. Det er garantert vår. Kjærestepar spiser hverandre opp i parken. Sandaler tas på.  17-mai er forbi og alle venter spent på å få skattepengene. Det er garantert vår. Den første utepilsen er tatt. Eksamnene har begynt. Fregner popper frem og isen smelter ikke fullt så fort ennå. Det er garantert vår.

Jeg var drittlei av å sitte hjemme å se på alle mulige serier. Jeg var klar for å reise et sted. Derfor løp jeg vekk fra alle og satte meg i bilen og trykket gassen i bånn. Snart.

Det var altfor lenge siden jeg hadde vært på en helvetes fyll. Jeg trengte en sånn og det var deg jeg tenkte på. Selvfølgelig. Jeg slo meg selv i panna og kalte meg selv en idiot. Man vil alltid ha det man ikke kan få. Det er slik vi mennesker er. Dumme individer på leting etter noe mer. Noe mer enn hva? Noe mer enn det vi har. Fuck it.

Som et lite barn vandret du rundt i skyggen. Nå skrek du etter oppmerksomhet, så mye at det var rett og slett for mye. Det mest bortskjemte på lenge. Ikke bortskjemt med penger, men oppmerksomhet. Du klarte alltid å få alle til å gjøre som du ville. Som et barn skrek du noe gikk deg imot. “Hælvetes forpulte negerfitte!”, kunne du skrike og det var dermed det. Ingen orket til slutt å si imot deg. Ingen gadd å bråke med deg. Noen hadde observert det lenge, lot være å diskutere og trakk seg vekk når noe var i gjerdet. Hvordan kunne et menneske falle så langt sammen at det ikke orket å si imot lengre? Kanskje fordi vanlige, normale mennesker ikke orket å forholde seg til skrik og skrål? Ut å lufte, ut å hente, ut å gi, aldri få.

sitat Henrik Ibsen

Egentlig skulle jeg skrive noe skikkelig langt her… Alle skriver jo om savn for tiden. Om at de savner og ikke savner folk i hytt og pine. Jeg henger meg på bølgen og sier: Jeg er enig! Like enig som deg. Jeg savner og savner ikke folk i hytt og pine jeg også. Sånn, er vi ferdige da? Er vi ferdige med å skrive til hverandre?

Tenk om jeg hadde gjort det? Tenk om jeg hadde sagt ja og fem minutter etterpå hadde vi befunnet oss på samme sted og hatt rå sex? Tenk om det hadde vært fantastisk og tenk om det hadde vært skikkelig dritt? Nei, da takker jeg meg heller til samtalen med yndlingsbartenderen i natt. Ingenting er som å trekke for gardinene og sette seg godt til rette ved bardisken og på den andre siden sitter en god venn og du er egentlig litt full og det er ikke ha, for han har stått å servert hele kvelden og hele tiden holdt glasset mitt fult av øl og jeg har svinsa rundt. Vi har sunget til de gamle klassikerene og til svensktopperna. Vi har ledd og vi har mora oss med blotter-samtalen vår og den er veldig intern og vi har ledd av gassmasker og ingen skjønner noen ting. Vi har observert, kanskje han mer enn meg? Jeg har tenkt, men ikke spesielt mye og jeg har endelig funnet ut hva den jenta heter. Og jeg har skaffa meg nummeret til han søte. Vi skal ta en kaffe en dag også skal jeg låne Pelle og Proffen av han. Det tror jeg blir bra. Også skal vi drikke te og ikke kaffe, siden vi er temennesker Men det var kvelden. Nå er det natt og min kjære venn har telt opp kassa og jeg har trukket for gardinene og hjulpet med å tørke border, ringe taxi til overstadig berusede mennesker og satt opp stoler. Nå sitter vi på hver vår side av baren og foran oss står to halvlitere og vi skåler og snakker om alt og ingenting og vi diskuterer kjærligheten opp og ned i mente. Og at vi ikke skjønner oss på menneskeheten, men at vi heller ikke skjønner oss på oss selv. Og vi har ikke snakka så veldig på denne måten før, min venn og jeg. Men vi finner ut at vi synes det var veldig hyggelig og tiden flyr og røykpakka mi er snart tom og det står 6 tomme ølglass på benken når vi låser og går hjem og titter på klokka og den er seks om morgenen. Og begge sover godt, kanskje for første gang på lenge. I hver sin seng og dagen etter ble brukt til pizzaspising, film og to øl.

Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.

Aaaah! Livet er på en side herlig. Jeg har fått ting ut. Iallefall så har det begynt. Og nå skal jeg være akkurat som deg, bare for dette ene blogginnlegget. Jepp, jeg skal falle ned på det fantastisk lave nivået ditt. Jeg skal være “fjortis” som om jeg aldri skulle vært noe annet. Bare denne éne gangen. Jeg skal være usakelig og synes verden er et forjævlig sted. Så kan du sitte å tro dette er deg, men så er det ikke det. Aaahhh!

Lets go!

Jeg liker ikke trynet ditt! Det er så fantastisk herlig å kunne si noe sånt! Jeg blir glad og letta. Nesten så lettet at jeg svever! Langsint? Nei, det har vi da aldri sett, sier du og sitter der drittforbanna for femte uke på rad. Jeg har i grunn mista tellinga. Og du, jeg har begynt å miste respekten for deg. Det er helt og holdent din egen skyld. Alt virka nesten normalt. Plutselig begynner du å fucke opp hele greia igjen.

Ikke syns synd på meg, for det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg vil ikke høre på de drittorda uansett. Jeg har herved gradert fra hovedrolle til birolle i serien. Jeg elsker det. Jeg nyter det. Jeg er hun som sklir lengre og lengre bort, og til slutt har du nesten glemt hvem hun er, før du på nytt ser på serien. Såpeserier. Jeg har et elsk/hat forhold til såpeserier. Så forbanna mye intriger, men jeg orker ikke være 17-18 år igjen. Jeg dro bort for å komme meg unna slike mennesker, så kommer jeg tilbake og knapt et år senere er vi tilbake og jeg har ikke fått lønnsforhøyelse engang! Jeg orker ikke tanken på alle disse problemene.

Jeg kjente en gang ei jente. Ei jente som mente at hun turte å si i fra. Hun turte ikke det. Hun gjemte seg bak masken og plutselig satt hun å kalget over at ingen syntes synd på henne. Alle er så forbanna egositiske. Jepp! Og fy faen, så deilig det er å klare å være det! Aaaah! Jeg har tentk altfor mye på alle andre, men nå er det nok. Iallefall så og si.

Og når alt er borte. Du er borte. Så dukker du opp i drømmene mine! jeg sa jo at du skulle holde deg unna!

Noen gang fått sand i øynene? Jeg skal kaste sand i øynene dine jeg! Jeg sa i fra, jeg hadde håpa (men man må ikke håpe, forvente. Forventningene faller i grus og plutselig sprer dritten seg som ild i tørt gress. Det er din, min og alles skyld. Ikke legg skylda over på noen. Alt jeg sier er at du har forandret deg etter du begynte å henge med han. “Han er ikke min type person” Piss meg i øret!

Jeg kjenner jeg er sterk nå. Jeg beviste det i dag. Jeg hadde nesten ikke dårlig samvittighet og den lille stunden jeg hadde det, fikk jeg folk til å forklare meg hvorfor jeg ikke burde ha det. Get over it!

Vi må ta en prat en dag, du vet det? Men du kommer neppe til å like den.

Du er så mye mer tilstede når du er så langt vekk, men på en annen måte befinner du deg på en annen planet.

En kald øl på puben med den beste atmosfæren. Mørkt. Jeg liker det mørkt. Muskken seiler sin egen sjø. Den eneste som snakker til meg er bartenderen, når jeg skal ha en ny øl. Løfter hånden stille. Viser et tegn.

- En til.

Det er deilig å forsvinne fra verden. Det er deilig å bare være. Det er deilig at at andre lufter hunden. Det er ikke alltid gøy å gå tur. Plukke opp dens fornøde og hilse på andre hundeeierer. For de som har hund er på en måte ett. De er et lag, en gruppe. Den vil jeg ikke være en del av. Ikke i dag.

Jeg lyver. Jeg har ingen hund. Derfor avskyr jeg å lufte den. Det er derfor jeg angrer på at jeg sa ja til å passe den, når de dro. Hvorfor lot dere meg sitte alene med den? Jeg kan ingenting om hunder.
Men jeg kan alt om å sitte alene på en bar, med en kald pils i hånden og følelsen av at alle andre gir fullstendig faen. Jeg kan alt om å føle meg som den jævligste personen og hvordan jeg tror alle andre sier en ting, men mener noe helt annet.

Det er derfor jeg har de vakreste vennene. De som unner meg å slippe å møte mennesker jeg ikke ønsker å være med. Om bare for en kveld. De som man kan prate med i en evighet uten at tid betyr noe. De som ikke aner hvor mye de betyr. De som ikke skjønner hvor mye de betyr. Og at jeg elsker dem. Kanskje er du en av dem.

Jeg skjuler sannheten, altfor ofte, i et skjerf pakket rundt halsen.

Du føler ingenting, sier du?
Vel, jeg føler for mye.
Lyst til å dele?