Trippin’ like crazy

Sov altfor lenge. La meg altfor sent. Begynte dagen med hobbyterapi for god venn. Hadde så mange planer og ingen av de ble gjort.

Frokost og sjokolade. Vann. Definer hvor usunt det er a.

Snart tom for røyk. Føler at for hver dag som går gir lysten til å holde seg oppe litt mer opp. Det er mørkt, men lyst ute. Det er den eneste grunnen til at jeg liker snøen. Den lysner nettene. Kveldene. Ting er alltid verst om kvelden.

Venner ringer for å prate. Setter pris på det. Men det er noe som mangler. Vet ikke helt hva. Klarer å sette ord på det, bare klarer ikke å sette fingeren på det.

Skal snart ut og på besøk. Blir nok godt å komme seg litt ut, selv om jeg mest av alt bare vil bli her. Ta en pille, slik at jeg sovner. Har bare en igjen og den må brukes fornuftig. Den skal tas i morgen. Tidlig på kvelden. Så forsvinner jeg inn i intet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg til tider er redd for å sove. Jeg er kanskje redd for å drømme at noe skal være bra og våkne opp til skuffelse? Dette må diskuteres. Kan gjøre det i kveld. Vi har fine og filosofiske diskusjoner. Men jeg merker at jeg er redd. Hun foreslo et glass alkohol og jeg sa ja til et glass. Redd for at det skal være begynnelsen på ny nedtur. Må passe på. Være hard.

Once upon a time I was fine. That’s a long time ago

Skal vi være sleske?
Neida, det skal vi ikke.
Ikke?
Nei, vi er jo ikke sleske når vi begge vet at det hele er et spill?
Sant nok.
Og dette har vært et spill siden vi satt oss i baren.
Har det?
Har det ikke?
Var det derfor du kom?
Vil du jeg skal være ærlig?
Gjerne.
Først, nei. Så tenkte jeg.
Tenkte hva?
At du spilte? Og da begynte jeg å spille også.
Hvordan så du det?
Tja, jeg har vel blitt spilt så mange ganger før, da. Jeg kan spillereglene nå.
Men når skjønte du at det var alvor?
Når jeg skjønte at det faktisk skjønte at det kom til å bli noe av?
Ja.
Fra vi bestilte de siste ølene. Fra vi skålte da.
Såpass?
Jepp.
Men du har ikke gjort noen fremstøt etter det.
Nei, vi har jo hatt det gøy.
Det er sant. Det har vært gøy og ikke minst befriende å sitte å gaule høyt til gamle låter.
Mhm, jeg har kost meg som bare det. Men nå skal jeg legge meg.
Det kan være lurt.
Ganske lurt faktisk. Klokka er jo seks om morgenen.
Mhm.
Så, skal du sove på sofaen eller oppe i senga?
Hehe, der kom fremstøtet?
Nei, jeg er bare hyggelig. Sofaen er god. Senga er bedre. Senga er faktisk ganske fantastisk.
Du mener det?
Jepp.
Hmm, kan jo bli med deg opp å se på den.
Gjør det.

Aaaaaaaah!
Fy faen, det var digg!
*sukker fornøyd*
Fy faen…
Senga var god, ikke sant?
Jævlig god.
Var det jeg sa jo.
Og du hadde rett. Definitivt.

Du vet ikke om noe å røyke på?
Nei, er evigheter siden sist ass…
Det er det beste. Å gjøre etter sex.
Du er vel den som har mest erfaring på det.
Det har jeg aldri prøvd.
Bør testes en gang.
Med på den!

Just one look into those heavenly pair of take-me-eyes

Herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg er fortsatt jenta som fryser. Svetter. Kjenner sure oppstøt i halsen etter en altfor lang våkennatt og altfor mange røyk. Drikker vann for å få bort skurringen i halsen. Kunne tenkt meg en kald øl istede. Har ikke fler igjen. Er uansett tom for penger. Panteflaskene ble brukt til en siste røykpakke. Kan ikke lenger få rullings av han. Kan ikke lenger skåle og le en sen sommernatt. Det er sen høst nå. Ute renner våte dråper nedover vinduet. Verden gråter sammen med meg. Varmen står på i leiligheten og det er glovarmt et øyeblikk og iskaldt i neste. Svetten under armene er en skam. Jeg orker ikke å ta meg en dusj. Orker ikke å måtte reise meg fra sofaen. Vil aller mest bare krype inntil deg å visne hen i armkroken din. Kjenne deg stryke meg på armen. Men det kommer aldri til å skje igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve at du kom inn døra igjen. Kjippet av deg skoene. Sa noen ord og slang deg på sofaen hvor jeg allerede satt. At du sa at du hadde fiksa oss noe. At vi var trygge nå. Også ville du legge deg med hodet på låret mitt. Titte litt fjernt ut i rommet, før du tittet opp på meg med vide øyne. Så kunne vi bare sittet å snakket om verden og hvor teit den er og ikke minst om kjærligheten til alt og alle.

Vi kunne jo vært sammen da?, husker jeg du spurte. Jeg drar så vidt på smilebåndet når jeg tenker på at du sa ordene. Og jeg tenker at hvis om, tenk om jeg hadde svart noe helt annet på det enn hva jeg gjorde. Kanskje da hadde vi ligget inntil hverandre i senga å sovet nå. Mens du holdt rundt meg, slik du alltid gjorde når vi sov sammen.

Du setter deg opp i sofaen. Tar opp posen og plasserer tingene fremfor meg. Vi titter på hverandre å smiler. Det er ikke kaldt i leiligheten. Det er sommer, men fortsatt natt.

Nettene var våre. Da var det deg og meg mot verden. Gang på gang viste verdens oss fingeren, men vi brydde oss ikke og bare viste fingeren tilbake. Vi delte noen trekk. Slumret med øynene. Spesielt du. Du og sovehjertet ditt. Mens hodet ditt igjen lå støttet opp på låret mitt. Og du tok hånden min å la den på magen din, slik at du kunne stryke meg på armen. Leke med fingrene mine.

Jeg savner deg. Ingen vet hvor mye. Og tårene fyller øynene mine mens jeg skriver. Jeg kjenner det, fordi jeg får alltid vondt i hodet når tårene er på vei. Det er som om det er en mekanisme som trer i kraft for å holde de på plass. At de ikke skal vippe over kanten.

Jeg skjønner det egentlig fortsatt ikke. At vi ikke en gang til skal ligge helt inntil hverandre og le høyt. At jeg ikke en gang til skal kjenne varmen fra kroppen din. At du ikke en gang til skal bite meg. At du aldri igjen skal komme tilbake når jeg minst forventer det. Og det føles så sårt at det var sånn det skulle ende.

Bye, bye, bye baby, baby, baby goodbye
I didn’t know that it could end up this way
I always thought you would stay

In my fantasies you are there torturing me until I beg for mercy

Det var så fint å snakke med deg igjen. Å snakke som vi alltid har gjort, uten den mørke skyen som hang over oss. Tusen ganger spurte du og tusen ganger svarte jeg. Fantastisk er jeg. Du var enig i det. Men da må jeg spørre, hva faen er problemet om jeg er fantastisk?

Fuck it. Bokstavelig talt fuck it. It’s like one, two, three, fuck it!

Vi kastet klærne og hjertene våre til side. I mens glemte fuglene å nynne den fine melodien sin. Vi søg oss til hverandre som to barn som ikke haddde spist godteri på et år. Du trykket meg ned i senga. Rev av meg de siste flikene av klær. Klin edrue. Med så mye smerte. Du vil for alltid ha arr på ryggen etter den røffe behandlingen fra neglene mine. Bitemerkene fra deg vil være borte om noen dager. Først vil de bli blå, så grønne, så gule. Deretter forsvinner de lydløst. Trykket svette kropper inntil hverandre. Hender ned mellom lår som gladelig gir plass. Fingre rundt, blir varme, så våte. En hånd som tar tak rundt pikken. Tungen din mellom leppene mine. Leppene mine rundt pikken din. Slutter å fokuserer og forsvinner nesten inn i et sort hull av nytelse.

Slapp, men langt ifra ferdig. Oss begge altså. Ikke noe vekk meg i morgen her nei. Vi stoppet aldri, vi bare fortsatte. Fortsatte. Fortsatte. Inn i en verden ingen så eller ante noe som helst. Det er sånn jeg liker å tro det er.

Jeg ville ha deg igjen. Og igjen møtte tungen din leppene mine. Igjen klorte jeg skuldrene dine. Igjen hørte jeg hvordan du slurpet i deg saftene. Og du elsket det. Jeg elsket det og i det jeg ikke ante at man kunne nå nye høyder, så jeg enda et fjell og jeg visste at med deg, med hjelp fra deg, ville jeg bestige det. Nå. Fort. Å gode Gud!

Var slappere og mer gira enn på lenge. Ville bare ha litt til. Sniffet det i meg. Luktene. Begjæret. Rusen. Svetta. Dyttet deg bakover og brått lå vi på feil side av senga. Jeg forsvant mellom beina dine. Gapte over. Og snart hørte jeg du ynket deg. At du tagg om at jeg skulle stoppe, så du kunne knulle meg. Ikke faen. Skrevde over deg. Gled nedpå. Du grep om brystene mine. Harde tak. Kjente hvor vondt godt det gjorde. Hender som møttes og du dyttet meg over på siden. Fikk meg av deg. Snur meg rundt som på komando. Du stopper opp. Lar hånden rive lett i håret mitt før den sklir nedover ryggen min, stopper opp ved rumpa. Smeller til.

Rumpa svir etter den røffe behandlingen din og du stryker forsiktig over den. Jeg kan tenke meg du gliser fandenivolsk. Give me more. Og jeg digger torturen.

Det er måten jeg får ut faenskapet på. Nå er klærne våre et rot. Heldigvis er ikke hodet det lenger.

- Skal vi kjøre på en gang til eller?, du gliser og stumper røyken. Jeg bare smiler med lukkede øyne. Kjenner hvor sliten jeg er.

Funny when you’re dead how people start listenin

Skulle ikke drikke. Skulle ikke. Jeg lover. Jeg lover hellig! Jeg lovte ingen, utenom deg. Du visste det ikke. Du kunne lese det. Du får nok aldri vite det. Og ikke du heller. Resten vet det når de leser dette.

Det var en forjævlig uke. En forjævlig uke. En forjævlig blåmandag jeg overhode ikke fortjente. Vondt i hele kroppen og det var ikke takket være helga. Du, kjære deg, vet hva det gjaldt. Og jeg kunne ikke sagt det på en annen måte. Du er den eneste jeg klarer å forklare litt til. Litt til uten å skrive det som tafatte ord på en elendig blogg. En som jeg ikke trenger å si det sånn at du må analysere det. Du aner ikke engang.

Vi ble enige. Enige på en måte jeg egentlig ikke vil godta, men det er greit. Greit for en stund. Greit til jeg har det forjævlig igjen og da, da er jeg så redd. Alle de stygge tankene kommer og monsteret gnager på kjøttet, fettet, mitt. Og det er da jeg igjen er så livredd for at du skal forsvinne. Det er bare fordi jeg har blitt forlatt så altfor mange ganger. Jeg prøver konstant å tro at du kommer til å være der, men det er så vanskelig. Prøv å forstå.

De dro for å pule. Ut av huset. Ut blandt mørket. Ut hvor det ikke var noen som kunne se det. Selv om alle de menneskene som satt i sofaen visste det. At det var det som kom til å skje.

Vi klipper gresset. Later som det ikke har noe å si så lenge vi bare klipper og klipper. Om my fucking Gooooooood! Klipper gresset vel og lenge. Er så lei av det akkurat nå. Kan ikke bare gresset gå? Gresset, ugresset.

This sucks more than anything that has ever sucked before

Hodet mitt er et forferdelig sted akkurat nå. Pusten prøver å ta det rolig. Prøver å slappe av. Prøver Mindfuckingfullness. Ingenting funker. Jeg puster fortere og prøver å slappe av. Jeg vet at jeg må slappe av. Jeg føler meg rusa. Jeg har ikke tatt noe som helst. Kanskje for mye te? Hun kan jo for faen ikke puttet noe i teen min? Paranoide tanker svirrer og jeg innser at det er ikke meg mot monsteret, men at det er jeg som ER monsteret. Prøver å skrive av meg følelsene, men klarer ikke å beskrive det. SNAKK TIL MEG DA!!! Hvorfor snakker du ikke til meg? Jeg er redd for å spørre. Livredd for at jeg har gjort noe som har fucka opp alt. Det er jo meg det er noe galt med. HVORFOR SNAKKER DU IKKE TIL MEG???!?! Jeg er redd.

Jeg er livredd for alt akkurat nå. Ingenting føles bra. Ikke en gang at fantastiske henne dropper planer for å komme å være sammen med meg. Jeg vil drikke meg ned. Rømme inn i en drømmeløs søvn som ikke kan finnes. Og jeg er så redd! Jeg skjelver inni meg. Løfter hånden for å se om det faktisk er noe som skjer, men det er ingenting. Men følelsen er der. Pusten øker og jeg skjelver og jeg føler tårer presse seg på. Og det er vemmelig og ekkel og jeg blir sint fordi jeg så gjerne vil ha ut de pokkers ordene jeg har inni meg, men det funker ikke. Jeg kan bare skravle igjen og igjen. DET VAR JO VI SOM ER SÅ FLINKE TIL Å BABLE! Men du snakker ikke til meg. Du kunne gått gjennom meg som om jeg var usynlig. Som et medlem som har meldt seg ut av sekten. Det er bare du som kunne skjønt akkurat den. Det var så fint i går og natten med mange forvirrende tanker, men jeg sovnet og var glad og tenkte positivt og nå er alt skakkjørt. Det føles som om jeg har levd i en drøm som ble til et mareritt. Og jeg vet ikke om jeg sov eller var våken. Om jeg gjorde noe eller ikke. Jeg vet ingenting og jeg vet ikke engang om jeg puster. Jeg stopper opp, fortsatt med fingrene på tastaturet og vet ikke engang om jeg har holdt pusten. Puster et par rolige pust og kjenner hvordan det føles og jeg vil kaste opp. Jeg vil få alt dette forferdelig ekle vekk og bort. Jeg vil skrike, men ingenting kommer ut og jeg føler meg som en belastning. Jeg er der. Det finnes bare en sammenheng i alt dette bablingen og det er frykt. Jeg kunne klusset over alt dette jeg skriver. Dette babblet og skrevet med store bokstaver FRYKT!

Jeg hiver etter pusten. Gisper. Vil ikke. Orker ikke. Puster roligere nå. Lurer fortsatt på HVA SOM HAR SKJEDD! Skjønner ingenting. Og lar kald øl skli ned. Puster tungt. Hiver etter pusten. prøver å trekke inn mest mulig på en gang. Dette er sååååå ødeleggende. Faen. Og jeg skjønner ingenting. Virkelig ikke. Skjønner ikke hvorfor jeg er så redd. Så lei meg. Hvorfor du ikke snakker til meg. Har jeg gjort noe ville jeg trodd at du var mann nok til å si det. Men det kan ikke være noe som har skjedd. Du bare bestemte deg for å ikke sende meg noen meldinger mer. Du bare fant ut at det ikke var noe som helst vits å fortsette. Sånn brått og så uendelig brutalt. Hva faen er vel åpenhet og kommunikasjon?

Også var alt bare oppe i hodet mitt og jeg kan igjen ta meg sammen. Tørke tårene, slappe av. Pusten blir normal. Jeg er trøtt, men kan smile igjen.

Behind every successful woman is HERSELF

Jeg aner en viss bekymring og jeg satte pris på å bli spurt om det gikk bra. Det var bare monsteret som overtok kroppen min noen dager. Men det er merkelig hva solskinn kan gjøre for meg. Jeg elsker solen og jeg håper det forbanna regnet snart tar slutt.

Jeg vet at det går fremover. At dette er noe jeg kan klare. Og det er godt å komme inn på puben uten å ha lyst på en øl eller fem. At jeg kan skli inn på en av barkrakkene, smile mot hyggeligste bartenderen og si; “Vet du hva? Jeg har fortsatt stemmen din i hodet. De ordene” og han er ikke god til å ta imot komplimenter og svarer sarkastisk “Vel, de fleste som har stemmen min i hodet har ikke noe god dag” også ler vi begge to. Og jeg prøver å forklare for han på nytt at ordene hans har hjulpet meg og jeg ser at han setter pris på å høre det, selv om han ikke sier så mye.
Vi har vært gjennom det begge to og selv om han ligger foran meg vet jeg at jeg er på vei selv. At jeg skal få det like bra. Jeg fortjener det.

Jeg vet at det er bra når jeg blir spurt om å være med å ta noen trekk og sier nei. “Nei, da sitter jeg heller hjemme alene å hører på musikk og leser ei bok”. Og jeg vet at selvfølgelig kunne jeg tatt et trekk eller tre. Blitt potte skev og hatt det gøy, men det blir liksom ikke like gøy som før. Og på en måte savner jeg det litt, men jeg vet at for at jeg skal ha det bra, så funker det ikke å fortsette.

Og jeg vet at alt ikke er rosenrødt ennå. At det er flere kamper som gjenstår. Som jeg må komme meg igjennom. Dette med sexen. Dette med disse problemene. Dette med kroppen min. Dette med alle de forbanna pengene som er et helvete.

Men jeg vet også at jeg er på vei til å slutte å analysere alt i beste eller verste mening. At jeg ikke er like ille som før. Jeg kutter også ut mennesker som drar meg ned. Jeg vet jo hvem som er bra for meg. Ja, til tider tar jeg meg i å savne stunder med fest, fyll, heftig sex, slasking i parken, lange dager med mønsjing og røykfylte rom. Og det er lov å savne det! Så lenge det er savn for en liten stund og ikke noe tilbakefall!

Länge leve längesen
Som jag minns det var det lätt
Även när jag trillade omkull
Länge leve du min vän
Du som alltid följt mig hem
Nykter eller alldeles för full
Veronica Maggio

Sick and tired of fighting all the crap inside

Frykt. Du hører det på hele ordet. Vemmelig. Frykten for å endte opp ensom for alltid. Frykten for å aldri være bra nok. Frykten for å aldri klare å slutte med destruktiviteten. Frykten for å skremme bort enhver som nærmer seg. Frykten for å aldri å klare å begynne med det du har aller mest lyst til. Frykt for å hive seg ut i det ukjente. Frykt for at du kommer til å dumme deg ut.

Så du stenger deg inne med alle tankene om hva om, hvis, om, atter. Og du vet ikke at atter ikke engang er et ordentlig ord på liksom. Og du blir forvirret og enda mer redd og det føles til tider som om frykten er monsteret ditt. At det spiser deg opp snart. At snart vil det bare være noen små smuler av deg, liggende på bordet. Men inne er det trygt. Det er trygt bak skjermen, bak den høye murveggen du har brukt flere år på å mure opp rundt deg. Og hvert år trekker du en enda tyngre maske over hodet og foran ansiktet.

Inne i hodet snakker monsteret til deg, men man kan kun høre en stemme. Din egen. Som forteller deg hvor dum du er, hvor verdiløs du er, at ingen noen gang kan finne på å falle for deg, herregud, du ser jo helt jævelig ut! Er det virkelig mulig, på liksom? Og du dytter til monsteret. Snart kan man se for seg en fight i panna di. Du på en side, monsteret på den andre. Først et dytt, så et kraftigere. Og for du vet ordet av det, så slåss dere som idioter. Skambanker hverandre. For du er så lei av å høre på stemmen.

Og egentlig vil du bare ha det chill. Kose litt på en eller annen. Kanskje ta noen øl. Sitte under et pledd å stirre ut i luften, men ikke være alene. Så man kontakter langeren. Fordi han kanskje kan gi deg noe som får deg til å bli følelsesløs for en stund. Og mens du vurderer frem og tilbake sitter du å nirøyker. Skur opp volumet på musikken. Kjenner hvordan tankene kverner og bassen brummer i kroppen. Og kroppen skjelver litt. Og frykten kommer og går.

Men faen, du biter tennene sammen. Skal klare ettervirkningnene denne gangen også. Skuffelsen når langeren har lovt å skaffe mer, men ikke svarer. Og du orker ikke å høre den sangen en gang til, for da roper monsteret. Minner deg på ting som har skjedd. Som du ikke orker å tenke på. Nekter deg selv å tenke, svelger et par sovepiller og håper de skal ha rask effekt.

Some sort of ….. something

Det er deilig å kjenne at monsteret blir mindre, selv om jeg konstant går rundt å venter på enda en spøyte med gift. Hører innimellom monsteret rumle og jeg blir ltt ukonsentrert. Faller ut og inn av tankerekker og samtaler med andre. Venter…

Det er som om monsteret ligger på lur, klart til å kaste seg ut av meg. Klar til å ta over kroppen min når jeg minst forventer det. Jeg bare venter på at det skal bli pirret frem. Bare når han la armen på skuldra mi fikk det til å brenne. Bare det å se på ryggen hans foran meg i menneskemengden gjorde at jeg ikke var med mine fulle fem. Å se langeren stå der å late som at vi ikke kjente hverandre. Og greit var kanskje det, for jeg tror vi begge hadde sett det i øynene på hverandre. Monstrene som lå å ventet på at solen skulle gå ned og la mørket omfavne oss.

Jeg finner det hele patetisk egentlig. Å mens jeg drømmer, havner jeg under bilene.Jeg blir slått med pinner av barna. Og jeg vet at jeg kommer til å dø. Jeg blir sakte kvalt av den grusomme lukta. Og alt føles så absurd i drømmene.

Vi får se hvordan helga blir. Akkurat nå finnes jeg ikke i humør. Jeg vil bare sitte i sola, sånn som det var tidligere i sommer. Jeg vil ikke kjenne monsteret skrape på innsiden av kroppen min. Måtte gispe etter luft når det igjen er over meg.Jeg vil bare sitte å være. Og kanskje grille.

“I set my standars high. Actaully, I do a lot of things high”

Det var natt og det dunket på døren. Jeg med håret til alle kanter og med joggebukse på. Herlig sexy. Døden hadde trampet gjennom gården og tiden sto et øyeblikk stille.

I virkeligheten er vi alle sjenerte jævler. På nettet er vi kåte griser.
- Pupper?
- Runker du igjen nå?
- Ja
- Deilig

Alt rundt meg forsvant og jeg kjente hvordan monsteret fikk mat. Det stakk i kroppen og jeg gispet etter luft. Et øyeblikk senere var jeg tilbake til normalt, men så foret du monsteret på nytt. Jeg kan ikke huske sist monsteret fikk så mye mat. Før så har det vært så enkelt å overse og glemme. Tankene har bare streifet meg så vidt, men så var det som om du satte en nål rett i blodårene mine. Skjøt inn, fulle av gift og jeg elsket det. Følelsen av å ikke tenke på noe. Alle de triste tankene forsvant og det var bare to levende sjeler. To monstre som gispet etter luft, med fingre som strøk oppetter veggene, kroppene. Som klorte seg frem. Jeg bet meg i leppa og ynket meg.

Det farlige begjæret tok overhånd. Bygget seg opp til en kollosal eksplosjon som vært øyeblikk kom til å smelle. Som kom til å lyse opp himmelen i mange år. Som kom til å få folk noe å snakke om i lang lang tid.

Og i kveld fikk jeg ikke tak i langeren. Og jeg kjenner at jeg er på overtid. Kjenner hvordan forventningene er der, og at jeg nå kanskje må takle en ny nedtur. Og det liker jeg ikke tanken på. Men monsteret tok tak i meg istad. Overtok hjernen min noen øyeblikk. Avtalte shopping i morgen, med en annen. Og nå, når monsteret har krøpet sammen nederst i magen, tar tankene overhånd. Og jeg ser det, at jeg er følelsesmessig ødelagt. Men jeg gir meg ikke! Jeg skal kjempe mot monsteret, denne dragen som har grep om kroppen min. Morgendagen er ødelagt og jeg kjenner at paranoiaen kommer over meg.

Men jeg sier det