Så vet du det. Takler ikke mer. Takler det virkelig ikke!

Jeg prøvde å love meg selv… Innbille meg selv at nå, NÅ var jeg nesten over deg. At jeg ikke ville savne deg mer. Iallefall ikke like mye. Så ser jeg deg to dager på rad. Faen! Der du sitter som en krøpling i rullestolen. Der du ser like gammel ut som du faktisk er og ikke tre år yngre, slik jeg først trodde. Der du fortsatt ser like ødelagt ut. Jeg så deg og klarte å unngå å hilse på deg, til tross for at jeg titta hundreogørten ganger i din retning og du tittet selv. Ikke like ofte, for dama måtte ikke se noe. Du fikk øyekontakt med engelen min og dere hilse. Jeg så ikke bort da. Men plutselig rullet du vekk fra bordet dere satt ved og bort over. Du tittet. Jeg kjente hele blikket ditt. Nettopp fordi jeg traff blikket ditt med øynene. Og når du oppdaga at jeg titta smilte du stort og vinka, før du rullet tilbake. Faen… Jeg savner deg så jævlig at det gjør vondt. Jeg vil ikke se deg, samtidig som det er alt jeg vil. Jeg vil bare ikke få så forbanna vondt etterpå! Jeg vil se deg, men likevel ikke, uansett hvor mye kropppen og hodet mitt vil. Jeg vil at det er meg du holder rundt om natten. Ikke henne. Jeg vil at ikke ligge alene hver kveld og tenke på hvorsan du strøk meg over hoftene før du la hånden din rundt meg. Jeg vil ikke ligge å tenke på hvor god armen din var å sove på og hvordn jeg våknet glovarm av svette, sammenfiltret av armer og bein. Jeg vil våkne av at du rører på deg og smiler når du ser meg. Slik som sist. Jeg vil våkne av at du grynter og snur deg rundt og at du trekker meg inntil deg. Jeg vil våkne av at det er du som ligger der, ikke av at jeg ligger å klemmer på dyna. Jeg vil våkne og se at virkeligheten er like god og vakker som drømmene.

“Accidental Babies”

What about me?
What about me?

Et del ting i teksten over passer skremmende godt. Blandt annet om vi bytter ut “him” med “her” og om vi ser bortifra at du alt har skaffa deg et lite foster inni magen hennes. Jeg vet bare at jeg lurer mer og mer på om mamma faktisk hadde rett. At du sjekka det hele litt ut. Sannsyneligvis vil jeg aldri få deg på tomansshånd igjen. Hvorfor i helvete kommer jeg meg ikke videre?

Jeg fornekter det for dere. For dere bare ler. Jeg innrømmer det ved å skrive dette. Jeg lengter meg sykt etter han. Jeg kan si at føniksfuglen er knus og ikke vil stige opp av flammene på en stund ennå. Hvordan skal den kunne gjøre det, når jeg ikke klarer å se personen uten å være helt ødelagt etterpå? Jeg savner han så forbanna mye og dere av alle burde skjønne det! Er det uvant at jeg er like ødelgat som dere? Faen… Jeg sier for mye. Nå skal jeg holde kjeft.

- Det blir for dumt, vet du det?, sa hun til han og regnet med at han uansett ikke ville snakke med henne igjen, siden han ikke var langsint. Han hadde sikkert begynt å leve det fantastiske livet sitt, med alle de positive menneskene som konstant sparket han i ræva så all negativiteten falt ut av han. Hun var på vei til å finne pistolen. Hun hadde lovet å sende han til helvete med ei kule. Og i det pistolen ble avfyrt, sa det bang og hjernemassen ble trykket utover veggene. Blodet fløt i strie strømmer.

Ingen visste noe som helst. Hysj!

- La oss ta en siste øl! La oss skåle og la oss minnes de få men gode minnene! Nei, jeg skal kose meg med enøl helt uten deg. Du skulle jo ikke like det. Gudene vet hvorfor. Stemmer! Det luktet vondt. Du skulle være ordentlig du. Så ta å pul henne da vel?! For han var jo også en slik. Ta deg en røyk og hold kjeft før jeg spyr opp innvollene mine.  Jenta stakk fingeren i halsen og spydde alt hun maktet for å få bort spyttet hans fra munnen, før hun fortsatte.
- I gravølet ditt skal jeg være den første som ler!, skrek hun oppspilt. Det hadde klikket for henne nå, der hun sto med ølen i hånden og holdt tale i begravelsen hans. Hun prøvde å ta seg sammen, men klarte ikke å holde fliret unna.
- Som sagt, jeg skal være der første til å ler når du faller. Jeg skal være den første til å rulle rundt på bakken og holde meg på magen på grunn av krampene som latteren frembringer.

Først to timer senere tørker hun tårene, stemmen er hes etter usanselig latterkrampe. Hun tar de to siste slurkene av ølen sin, titter på minnetavlen, før hun legger en råtten kaktus på graven hans. I det hun snur seg for å gå avgårde skinner solen. Hun er fri! Og hun hopper lykkelig avgårde gjennom en eng fylt med markblomster.

Slitsomt! Jeg vil være glad, smile og bare løpe rundt å gjøre masse gøy, men så er jeg i elendig humør uten noen spesielt grunn. Og når folk spør, svarer jeg at jeg har det helt greit. Hvorfor? Fordi jeg ikke klarer å forklare hvorfor jeg er sånn. Iallefall ikke muntlig. Jeg klarer ikke å si det jeg egentlig vil si. Iallefall ikke til mennesker. Og det plager meg, det også. Også er jeg dødsparanoid. Jeg har opplevd så mye dritt med folk opp gjennom årene at jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Jeg tenker at folk sier ting bare for å være hyggelig. Vi sier til hverandre at det bare er å si ifra om det er noe. Bare å ringe om man trenger å snakke. Men det er ingen som gjør det, egentlig. Og jeg ser at folk ikke har det bra, men jeg orker ikke å hjelpe folk som ikke vil bli hjulpet. Og jeg vil bli hjulpe selv, men klarer det ikke. Jeg prøver alt jeg kan å stole på mennesker, men midt oppi det har alle innerst inne nok med seg selv.

Og hver gang jeg går rundt her
Minner om deg
Hver gang jeg går rundt her
Minner om deg og jeg 

Henger fast i tid og sted
Har gjort det før
Ingen tvil om det
Hva er det vi gjør
Har gjort det før
Har følt det før
Jeg har følt det før
- Postgirobygget "Hver gang jeg går rundt her"

Fy fader, jeg er så skuffa over deg at det halve er nok. Du sitter å snakker så mye bullshit at du aner ikke. Og om noe av det er sant, så er du en jævla løgner. (og jeg er ikke bedre. Jeg vet det.) Men nå handler det ikke om meg, det handler om deg. Du veit du bare kan si det? Men du er fanken i meg så feig som de venna dine sier. Ja, jeg er forbanna, så har du en fantastisk dag bør du stoppe å lese… Iallefall… Deg, du! Men du aner ikke at det er deg det gjelder, gjør du vel? Du aner ikke at det er du som er problemet. Jeg har prøvd å unngå det i tankene mine lenge. Jeg har prøvd å skjule ting for meg selv lenge. Men etter nå… Jeg klarer ikke mer. Jeg trodde vi var ferdig. At du hadde sagt unnskyld, men jeg tror ikke jeg er istand til å tilgi noe mer. Jeg vet at jeg bare ødelegger meg selv. Og jeg vet du også syns det. Riktignok en annen du. Du veit hvem du er