The end is still unwritten

Alle de forskjellige stedene som ting hadde skjedd. Det som skjedde mens jeg følte at hele livet sto i ventemodus. Som at noe måtte lastes ferdig før jeg kunne fortsette spillet.

På et soverom;
- Jeg har et sånn punkt på ryggen. Om du er nær det blir jeg kåt.
- Der?
Tung pust var alt som kunne høres. Fingre som skled nedover magen hans.
Over hverandre. Hun hadde pikken i kjeften og hørte hvordan han digget det.
- Nei, skal vi gi oss, være ordentlige og bare sove da?
- Om det er det du vil så…, svarte han og fortsatte å kile henne på ryggen. Dro henne tettere inntil seg.

Det lille blå huset;
- Det hadde vært digg med en bønne nå ass!
Hun tittet oppgitt og usikkert på en og samme gang. Gutta som liksom var venner. Fy faen, det hele var til å spy av.
- Ta hva faen dere vil dere, jeg klarer meg med denne, sa jenta og løftet ølen høyt, før hun helte nedpå.
- Men du har egentlig lyst på du også? Sånn egentlig? Sånn helt innertst inne?, tittet de mørke øynene tilbake på henne. Han andre satt også å fulgte med på hvordan hun skulle reagere. I hodet hadde hun allerede tatt på seg yttertøyet og var klar til å gå.
- Tenkt så deilig da, jenta. Å røyke sort gull nå. Det ville du vel vært med på? For du har jo lyst. Øynene hans stirret fortsatt rett inn i hennes. Og det var der hun så hvordan han hadde pakket bort alle følelser han noen gang hadde eid. Hvorpå de begynte å forsøke å kødde på hodet hennes. Hun så hvordan de prøvde å utvise makten de trodde de hadde. Hun ville heller skutt seg selv.

På en veranda. Under en nattehimmel fulgt av regn.
Kyssene var først prøvende, så sakte men sikkert ble de litt mer krevende. Paret holdt rundt hverandre for å holde varmen, der de trykket seg inntil veggen for å bli minst mulig bløte. Tungene lekte siste og alt slikt kliskjefylt. De var ikke et par. Hadde aldri vært det, men kyssene var der. Forsvant like fort som de hadde begynt.

20 minutter senere;
- Unnskyld…
- Hmm? For hva?
- For det…
- Mener du for at vi klina?
- Unnskyld for at jeg er den jeg er…

I stuen, under en elendig film;
-Trøtt?
- Litt…
- Bra, for filmen var brått ikke interresant lenger…

I en sleten bil, langt åt helvete i skogen et sted;
Blikkene som møttes, men som han ikke klarte å tolke.
Han lå lenge å tenkte på blikkene fra henne, der han lå i senga med sin kjære. Problemet var bare at de blikkene tilhørte ikke henne.

I en nedsittet sofa;
Hun ante ikke at noen kunne gjøre noe så fantastisk. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg og var livredd for å vekke resten av huset. Slo tankene vekk. Bet seg i leppa for å kvele et skrik. Et digg skrik. Han fortsatte å slikke leppene hennes, tungepulte henne fra en annen verden. Shhhhiiiiiiiit!
- Jeg har aldri sett deg glise så mye noen gang.
- Er det så rart da?
- Hehe… Han tente seg en røyk og gliste tilbake.
- En ting er du iallefall brukenes til, men nå må jeg stikke, sa jenta mens hun stumpet den siste røyken i askebegeret.

 

We are all trying to find the pill to numb the pain

Fortsettelse på forrige;

Jeg husker ikke så mye, bortsett fra at Andreas masserer meg, at vi danser og at Petter forsvinner en tur ut for å hente et brett med øl. Det dukker også opp noen kamerater av han. Lurer på om Petter har noe, men drar når vi sier at han er ute en tur. Vi danser mer og mer, hopper opp og ned. Berøringene blir langdommere, mer intime. Når jeg gnir meg inntil Andreas kjenner jeg at han er stiv.

Av en eller annen grunn løper vi ut i regnet. Det fosser ned, og klærne klistrer seg til kroppene våre. Andreas faller ned på gressplenen og jeg blir dratt med i fallet. Så kysser vi, før vi løper inn i leiligheten igjen. Vrenger av oss klærne. Klemmer oss inntil hverandre for å få varme og nærhet

Det dunker på døra. Vi skvetter fra hverandre. Andreas trekker dyna over den nakne kroppen sin, men jeg prøver å dra ned skjørtet mitt ned og rette litt på klærne. Regner med at det er en kompis til som skulle komme på nach. Folk hadde ringt for lenge siden i håp om nach, frem og tilbake i hele kvelden.

Det dunket igjen. Hardere og mer bestemt.
- Kommer!, ropte jeg og prøvde forgjevest å rette på hårsveisen mens jeg gikk mot døren. På utsiden sto det to uniformerte mennesker.
- På tide å dempe lyden kanskje?, sa den ene.
- Det er jo ikke første gangen, er det vel? Neste gang tar vi med oss anlegget deres, sa den andre.
Alt jeg tenkte var at faen, de må ikke komme inn! Jeg ante ikke hva som kunne ligge på bordet. Heldigvis slapp jeg med en advarsel denne gangen.

Etter å ha lukket døren etter dem gikk jeg ut i stua der Petter hadde kommet tilbake og  slokna. Kanskje like greit. Vi hadde ikke vært direkte lydløse inne på soverommet. Dessuten om det var han som hadde åpna døra når politiet dunket på, hadde de garantert gått inn i leiligheten. Man kan si det sånn at de kjenner hverandre godt…

Det er noe på vei.

Even if I did I don’t know if I would quit

Det gjorde ikke vondt når blodet rant nedover. Et spor. To spor. Blodet gnidd utover på lakenet. Det gjorde ikke vondt før du renset det. Det var da det svei.

Du er djevelen i forkledning og jeg er på vei bort, så hold deg der du er. Jeg er på vei ned i mørket og ingen kommer til å gå veien med meg. Uansett om folk ser meg forsvinne gradevis. Jeg viser fingeren til Tiden og ber han stå å vente på noen andre. Noen som kanskje er sterkere og mer robuste enn meg. Jeg venter ikke på noe lenger. Håpet er straks borte. Håpet om at noen skal stoppe meg, ta meg igjen og løfte meg opp. Noen som drar meg opp fra det lydtette hullet jeg har falt ned i. Der ingen hører at jeg skriker. Ikke engang jeg hører at jeg skriker, nettopp av den enkle grunn at jeg ikke skriker. Jeg er en lydløs og tåreløs idiot. Jeg er hun bak den sorte kappen, med det fargerike skjerfet. Jeg er han som prater med alle, som er klassens klovn og overhode ikke er redd for å drite seg ut. Jeg holder taler, sitter i styrer og er på tv. Jeg er han heite bartenderen bak baren og blondinen som danser på bordet for å få oppmerksomhet fra gutta. Jeg er alkoholikeren i hjørnet. Jeg er den blide kassadamen eller mannen som har fikset bilen din. Jeg er den som alltid går to skritt foran deg eller blir sittende igjen til slutt. Jeg er sommerfuglen, regnet og vinden.

Men innimellom kan jeg sitte der med det tomme blikket, mens verden rundt meg er som en storm, der jeg er en stein som stormen er for tungt til å rikke på.

 

Want to but I can’t help it (or…)
I love the way it feels (or…)
It’s got me stuck between
my fantasy and what is real
I need it when I want it
I want it when I don’t
Tell myself I’d stop everyday,
knowing that I won’t

I am barely touching you

Har du noen gang hatt deg med en person og mens du lå der og dere kysset lidenskapelig, gikk det opp for deg at dette er bare fake? Og du klarte ikke å slappe av lenger, for det dukka opp en annen i tankene dine. Og du prøvde så godt du kunne å late som om det var han andre som kyssa deg. Han du hadde i tankene?

Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli’, du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for “jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet” i forrige innlegg!

Confusing what is real

Jeg er så kosesyk for tiden at det er helt vilt! Og mens ande går rundt å er nødne som bare pokker, er alt jeg vil ha litt kos. En arm rundt meg, kanskje litt stryking og et par kyss. … kanskje av deg. Og jammen fikk jeg ikke sjokk i går. Det var så bra å bare høre fra deg igjen! Men jeg vet ikke, jeg tror jeg er på vei til å komme over deg. For det er ingen vits i å gå rundt å være betatt av en man ikke kan få og selv om en fyr sa at man ikke må ta et nei for et nei, og man må jobbe for det man vil ha, så tror jeg ikke det er verdt det. For du er og blir en sjarmerende drittsekk frem til du klarer å sette deg fri fra deg selv.

I dag er det slaskedag. Godbuksa er på leiligheten sånn nogen lunde ryddet, sitter å venter på at en kompis skal komme å se film. Jeg hadde egentlig tenkt å bare sitte her i hele dag. Sitte i sofaen, med et pledd og kanskje en kopp kakao og tenne stearinslys når mørket senker seg. Regnet strømmer nedover rutene. Det har regnet i hele dag. Det passer meg perfekt i grunn. Selv om jeg har mest lyst til å ligge i parken å merke varmen over hele meg. Jeg får jo ikke varme noe annet sted.

SÅ får folk tro hva de vil. Jeg skal ikke noe mer enn det…

…. tror jeg.

Music

If love is music
- so play

Let the whole world
be a musical

Let us all play instruments
- please, let us play

Maybe, we one day
will find the right sound

Blå dager, fulle av blåmerker

Denne dagen er ikke den beste jeg har opplevd, for å si det sånn.

Hvorfor nekter noen mennesker å innse skyld? Jeg hadde rett og nå må jeg begynne å lytte mer til magefølelsen og den lille personen som sitter på skulderen min og sier ting. Jeg burde aldri vært på rett sted til feil tid. Jeg burde ha spist og jeg burde drukket mindre alkohol. Jenter er kjent for å grine i fylla. Jeg gråter aldri foran mennesker. Jeg gjør ikke det. Jeg har ikke engang grått i en begravelse! Selv ikke til noen som sto meg så altfor nært. Uansett hvor mye jeg enn prøvde. Det funka ikke. Beklager det.

Jeg gråter for meg selv. En sjelden gang. Og da må jeg som regel tvinge meg til det. Ved å tenke på triste ting, høre trist musikk og rett og slett ha det ganske så ikke bra.

I går gråt jeg foran noen av de som betyr mest for meg. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, jeg vet bare at jeg ga faen akkurat der og da. Ting har gått for langt og det er så mye som skulle vært gjort om. Nesten så jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Jeg skal prøve på nytt. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Det er bare det at jeg har opplevd så enorme mengder søppel før. Derfor er det vanskelig å slutte. Unnskyld at jeg har såra. Ting er gjort og de kan ikke gjøres om, men jeg beklager. Kan dere tilgi?

Hva får meg til å ikke få dårlig samvittighet når det gjelder de nærmeste, men lar det disse komplett idiotiske menneske gjør, gå inn på meg som faen. Det var derfor jeg slo. Og det var så enormt befriende. Jeg ville slått igjen. Uten tvil. Jeg har mer på deg, men jeg føler meg for god til å gå rundt å slenge mer dritt, selv om jeg vet du kommer til å gjøre det. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan. Prøv å stol på meg i det minste. Jeg prøver på nytt.

I don’t wanna run away, I don’t wanna be alone

Det er så utrolig hvor dumme enkelte mennesker er. Det finnes en hel flokk høner jeg kan lure trill rundt. Jeg holder på å lage en Oscar-tale allerede. For jeg mener at jeg absolutt i løpet av livet burde få en Oscar-statuett for “Beste kvinnelige skuespiller” eller kanskje “Beste manusforfatter”? Om noen skjønner. Og det kan det hende du gjør, om du vet hva jeg snakker om, men det vet du mest sannsyneligvis ikke.

Men nei. Eller ja. Det kommer helt an på hvordan du ser på det og hva spørsmålet egentlig er.

Jeg burde slutte, for det ender jo bare med at jeg blir alene. Helt alene. Sånn gal katte-dame. Og når jeg er død, vil jeg først bli funnet et par måneder etter og da ligger det en haug av kattakadavre rundt i huset, og noen er spist på. Og ingen går inn i det lille røde huset mitt, med en vill og overvokst hage uten å ha en slags maske, kun for å sperre lukta ute. Og en av de nye politikonstablene vil måtte kaste opp og bommer på en knust blomsterpotte med avflassa maling. De aller fleste kattene vil ha problemer med å overleve, sånn bortsett fra en liten jævel. Yndlingskatten min. Den skal hete Pjusken og være svart, men ha et par hvite flekker. En i ansiktet og to hvite poter. Og det vil stå om saken i lokalavisa (så følg med) eller kanskje til og med i en av de store landsdekkende avisene. og det vil bli skrevet om alle disse eldre som bor alene og aldri får noe besøk og en eller annen komplett idiotisk politiker vil kommentere det og si noe sånt som at det kanskje burde være en straff mot å ikke besøke mennesker over 65 år som bor alene. For hele saken er i grunn ganske forjævelig. Like forjævelig som det lukter når naboen åpnet døren inn til huset mitt for første gangen på seks måneder og finner det stinkende liket av en gammel og skrukkete katte-dame, som alle i nabolaget snakket om. Og som barna var redde for, fordi hun alltid tittet stygt på dem og skrek at de ikke skulle røre kattene hennes, de få gangene hun var utenfor døren. I den overgrodde hagen, der hun aldri fikk sol, men kun regn.

Om ikke verden hadde vært slik den er

Slik at du og jeg kunne hoppet bortover en blomstereng, mens solen skinte og sommerfuglene fløy inn i den svale sommerkvelden. Eller at det regna og vi var så intenst opptatte av å kysse hverandre at vi ikke merket at vi var blitt gjennombløte. Fordi begge fikk en sånn deilig følelse i kroppen som brant litt når de myke leppene våre møttes. Og vi ga faen og ble stående og regnet rant i strie strømmer først gjennom håret, så nedover pannen, vippet utenm øyet, videre nedover kinnene (slik at det så ut som det var en avskjed), før det kom små dråper på haken min, mens dine dråper ikke ville synes like godt, på grunn av det lille skjegget ditt. Og når vi la merke til regnet ville vi trekke oss ørlite fra hverandre og jeg ville stirre inn i de fantastisk vakre øynene dine og følt at jeg var naken. For når du så inn i øynene mine, så du meg. Du så alt. Kjærligheten. Smerten. Bekymringene. Gleden. Du så alt.

Og til slutt ville vi merke hvordan regnet fosset ned som om noen hadde satt på dusjen og holdt dusjkrana over oss. Så vi tok grep hveranres hender. Nesten likt. Og løp alt vi maktet og orket hjem til en av oss. Der ville vi kastet av oss klærne og det ville ligge en og annen bylt med klær, fint fordelt gjennom hele stedet. Men vi ville ikke bry oss, for vi var så nære hverandre som ingen mennesker kunne blitt.