The most painful goodbyes is the ones that are never explained.

Det føles som om du er borte. Og jeg er usikker på om det er hjertet eller hjernen som skriker høyest etter deg. Monsteret sier at du er opptatt med noe bedre. Noe jeg ikke kan gi deg. Samtidig sier hodet at det er greit. Eller er det hjertet? Egentlig vet jeg ingenting og på en måte føles det greit. Det gjør ikke så vondt. Jeg har opplevd hardere tap. Vondere. Jeg har vært i krigen før.

Bare ikke kom om noen dager, uker, måneder å si at ingenting har skjedd. Bare ikke lat som om alt er som før. Ikke vær så jævla fantastisk morsom, festlig, skjønn og sjarmerende. Ikke gi meg flere håp når jeg nå faktisk prøver å ikke føle. Jeg kjenner det kan bygge seg opp tårer, men jeg vet ikke om det kommer til å komme noen. Det kom noen tårer i går og det var fint. Deilig. Takk du.

Om jeg nå bestemmer meg for å virkelig prøve. Om jeg virkelig skal klare dette kan jeg ikke tillate at du brått bare dukker opp igjen. Du får ikke lov til å fortsette på denne måten. Og jeg har på en måte alle spørsmålene i hodet. Men samtidig sier noe meg at jeg ikke trenger å vite. Ikke trenger å såre meg selv noe mer.

Nå vil jeg bare ligge inntil en. Ikke deg. Jeg trenger en klem. En som kan stryke meg lett over ryggen og si at det er greit. At ting ordner seg og at jeg er på vei.

Her skeleton will lie in the chamber forever

Sto opp. Fikk ikke sove og var sulten. Burde ikke gjort det. Prøvde til og med å bli liggende med en sovende vofs ved side av meg. Lukket øynene. Det var for mange mennesker i hodet mitt. Tenk om, hvis om atter. Dette kommer til å bli usammenhengende og rotete. Jeg skulle jo bare..

Jeg er lei meg, men føler jeg er for høyt oppe til å gråte. Jeg vil ha han tilbake, men det er en dødsdømt tanke. Ironisk.

Spiste lompe med servelat og majones. De to første var gode. De fire neste var ekle. Spiste de for det. Kastet en lompe til vofsen. Fuck.

Jeg skulle ønske jeg hadde dems beslutsomhet. At jeg bestemte meg, la bort tanker og bare jobbet hardt, hardt mot målet. Men jeg klarer det ikke. Det er det som gjør meg så svak.

Ikke engang tumblr er gøy klokken fem om morgenen. Har vært, men er ikke.

Kunne tatt en pille. Vil ikke bruke den. Ikke nå. Ikke på denne tiden. Nå hadde det nesten vært bedre med makk. Så hadde jeg vært våken. Kanskje gjort noe fornuftig i det ufornuftige. Vil legge meg i et badekar å la kroppen kjenne varme. Flyte. Det hadde vært deilig. Vondt i kroppen.

Får prøve igjen vel. Prøver. Går det ikke nå, gir jeg opp.

Jeg tror ikke du kommer i morgen. Merker at jeg ikke klarer å tro på noen av dem. Sånne har løyet litt for mange ganger. Det er hans skyld. Det insektet!

Jeg kommer til å bli som henne… Min største frykt.

I have a hard time, want to cry, but can’t.

Gledet meg til å komme hjem, ta meg et langt bad. Ute regnet det som faen. Jeg skulle dusje for å føle meg fresh når jeg skulle til deg. Skulle ta på meg parfymen du likte så godt, slik at du kunne snuse på meg og si at jeg luktet godt. Også ville jeg knise litt sånn søtt. Eller noe. Jeg skulle vaske håret som begynte å bli fett. Jeg skulle barbere leggene og fitta slik at jeg følte meg litt mer sexy. Jeg skulle ta på meg det sorte lille hverdagsskjørtet og de nye støvlettene før jeg tok bussen til deg. Hadde gledet meg til å se deg igjen. Tenkte at da kunne jeg slippe tankene og jeg kunne ligge inntil deg i sengen. Kjenne den varme kroppen din inntil min. Få fine kyss på kinnet og i pannen. Prate og stille spørsmål igjen. Bare ha det fint.

Men så er det ikke sikkert det blir noe av likevel, fordi du kanskje må jobbe. Og jeg tenker at jeg ikke gidder å dusje likevel. Ingen grunn til å stresse, for det blir sikkert ikke noe av likevel. Bare bortkasta. Det er det den gamle meg ville gjort. Jeg kjenner suget etter å kunne drukne sorgene. Savnet etter å be en annen han bort, drikke øl og knulle. Slik vi alltid gjorde, for da flyktet vi i det minste sammen med noen, flyktet sammen vekk fra sannheten og virkeligheten noen timer.

Den nye meg skal gå å ta et langt bad. For min egen del. Fordi jeg har lyst til å føle meg fresh uansett om jeg blir alene i kveld. Jeg skal shave meg på beina og vaske håret. Smøre inn kroppen i den nye bodybutteren jeg fikk av ei venninne til jul. Bare fordi jeg vil lukte godt uansett. Jeg er kanskje ikke verdens gladeste akkurat nå, men et bad vil kanskje hjelpe uansett. Og det kan jo hende at det blir noe av, jeg bare vet ikke ennå. Han vet ikke ennå.

Det er som du sa, kjære. Vi er litt for kostbare begge to. Litt for redde for å si det vi føler.

I can’t believe it’s been a year since I didn’t become a better person

Nytt år, nye muligheter? Right.

Jeg har hatt en edru nyttårsaften for første gang på ti år. Jeg har knapt tenkt på alkohol, enda mindre på andre ting. Jeg har noe på gang igjen, og om det går rette veien er bare å vente å se. Det er fortsatt dager hvor jeg overanalyserer og tenker som faen. Øyeblikk der jeg puster tungt for å samle meg, slik at jeg ikke skal la tårene vippe over kanten.

Jeg startet året med noe nytt. Et nyttårskyss. Ikke et random knull slik som i fjor.

Jeg har en enkel bønn til 2012:
Hver så snill å vær god mot meg. Ikke få meg til å gråte så mye eller å streve så mye som jeg gjorde i fjor. Ikke la meg måtte gå gjennom flere slike helvetes uker. Bare la meg få et år med lykke, glede og håp. Ingen depresjoner, ingen tårer. Bare et smil på leppene.

Og jeg vil takke 2011:
Takk for at du viste meg hvem som virkelig er venner. Takk for at du lærte meg hvor sterk jeg er. Takk for året, takk for alle feilene jeg har lært av, takk for forandringene. Takk for alle de nye menneskene jeg har blitt kjent med. Dette har vært et bedritent år på mange måter, men uten 2011 ville jeg ikke vært den personen jeg er nå.

Og sånn helt på slutten; jeg savner deg. Jeg savner besøkene dine og et øyeblikk, i det sangen din spilte, falt en tåre og jeg snudde meg ut mot vinduet. Måtte bare se om du kanskje sto der, selv om jeg visste at du ikke kom til å stå der. Jeg savner deg mer enn folk egentlig er klar over, på en absurd måte. Det er så synd at du ikke er her mer. Du hadde likt han

Men nå skal vi vel for fanken i meg ikke deppe! Godt nytt år alle sammen!

Er du med å ser fremover eller mer?

Jeg har tenkt så mye siden helga. Eller, nå juger jeg. Jeg har ikke tenkt all verden, men jeg har tenkt at nå er du et avsluttet kapittel. Det tok lenger enn jeg trodde, men jeg likte illusjonen av deg og meg. Mente vi var toppers sammen, men vi er jo ikke det. Jeg kunne sagt at du er en dritt, men du er jo ikke det heller. Isåfall er jeg like ille som deg.

En gang i tiden tok jeg farvel med hjemmet ditt. Uten at du visste det. Jeg har aldri vært der igjen.  Det kan godt hende jeg kommer dit igjen, men jeg tviler.

Så tuslet vi side om side, mens jeg gikk med verdens fineste lille hund foran meg i bånd. Og snøen falt ned. Det var mørkt og stjerneklart. Det hele føltes ut som en illusjon. Du gikk å fortalte ting om livet ditt, mens jeg bare lyttet. Sa noen ord der det passet seg. Det var fint.

Når jeg leste  de ordene. Det var da jeg innså at du er borte for godt.  Jeg klarer ikke å tilgi deg selv hvor mye jeg enn ønsker det.  Beklager.

Inne i sengen ligger hunden midt i senga og vi blir liggende å kose med henne begge to. Hun likte deg og jeg så det som et godt tegn. Etterhvert lå vi tettere og hunden la seg ved føttene mine isteden. Som om hun skjønte at det var greit å slippe deg til. Du lot hånden din forsiktig holde på hofta mi, over dyna. Vi lå bare å snakket. Jeg lukket opp øynene og snudde hodet mitt litt mot deg. Du lå allerede å tittet på meg. Jeg smilte og snudde hodet igjen. Du kysset meg på kinnet. På pannen. På kinnet igjen. Flyttet hånden litt usikker ned på magen og ble liggende å stryke forsiktig.

Jeg tror jeg prøver å si at jeg har det ganske fint om dagen. Tankene vandrer ikke så mye.  Til og med psykologen mente det var bra at jeg var sint på livet, samtidig som jeg var , ER, glad. Jeg bare lever.  Hører på musikk og liker at det har kommet litt snø. Liker at du sier at du vil treffe meg igjen. Tør ikke å tro, men hun og jeg, vi er enige om at det er LOV å håpe.

Og jeg er stolt og glad for de menneskene i livet mitt som drar meg opp. Selv om de ikke har det all verdens lett selv.

Just one look into those heavenly pair of take-me-eyes

Herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg er fortsatt jenta som fryser. Svetter. Kjenner sure oppstøt i halsen etter en altfor lang våkennatt og altfor mange røyk. Drikker vann for å få bort skurringen i halsen. Kunne tenkt meg en kald øl istede. Har ikke fler igjen. Er uansett tom for penger. Panteflaskene ble brukt til en siste røykpakke. Kan ikke lenger få rullings av han. Kan ikke lenger skåle og le en sen sommernatt. Det er sen høst nå. Ute renner våte dråper nedover vinduet. Verden gråter sammen med meg. Varmen står på i leiligheten og det er glovarmt et øyeblikk og iskaldt i neste. Svetten under armene er en skam. Jeg orker ikke å ta meg en dusj. Orker ikke å måtte reise meg fra sofaen. Vil aller mest bare krype inntil deg å visne hen i armkroken din. Kjenne deg stryke meg på armen. Men det kommer aldri til å skje igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve at du kom inn døra igjen. Kjippet av deg skoene. Sa noen ord og slang deg på sofaen hvor jeg allerede satt. At du sa at du hadde fiksa oss noe. At vi var trygge nå. Også ville du legge deg med hodet på låret mitt. Titte litt fjernt ut i rommet, før du tittet opp på meg med vide øyne. Så kunne vi bare sittet å snakket om verden og hvor teit den er og ikke minst om kjærligheten til alt og alle.

Vi kunne jo vært sammen da?, husker jeg du spurte. Jeg drar så vidt på smilebåndet når jeg tenker på at du sa ordene. Og jeg tenker at hvis om, tenk om jeg hadde svart noe helt annet på det enn hva jeg gjorde. Kanskje da hadde vi ligget inntil hverandre i senga å sovet nå. Mens du holdt rundt meg, slik du alltid gjorde når vi sov sammen.

Du setter deg opp i sofaen. Tar opp posen og plasserer tingene fremfor meg. Vi titter på hverandre å smiler. Det er ikke kaldt i leiligheten. Det er sommer, men fortsatt natt.

Nettene var våre. Da var det deg og meg mot verden. Gang på gang viste verdens oss fingeren, men vi brydde oss ikke og bare viste fingeren tilbake. Vi delte noen trekk. Slumret med øynene. Spesielt du. Du og sovehjertet ditt. Mens hodet ditt igjen lå støttet opp på låret mitt. Og du tok hånden min å la den på magen din, slik at du kunne stryke meg på armen. Leke med fingrene mine.

Jeg savner deg. Ingen vet hvor mye. Og tårene fyller øynene mine mens jeg skriver. Jeg kjenner det, fordi jeg får alltid vondt i hodet når tårene er på vei. Det er som om det er en mekanisme som trer i kraft for å holde de på plass. At de ikke skal vippe over kanten.

Jeg skjønner det egentlig fortsatt ikke. At vi ikke en gang til skal ligge helt inntil hverandre og le høyt. At jeg ikke en gang til skal kjenne varmen fra kroppen din. At du ikke en gang til skal bite meg. At du aldri igjen skal komme tilbake når jeg minst forventer det. Og det føles så sårt at det var sånn det skulle ende.

Bye, bye, bye baby, baby, baby goodbye
I didn’t know that it could end up this way
I always thought you would stay

Behind every successful woman is HERSELF

Jeg aner en viss bekymring og jeg satte pris på å bli spurt om det gikk bra. Det var bare monsteret som overtok kroppen min noen dager. Men det er merkelig hva solskinn kan gjøre for meg. Jeg elsker solen og jeg håper det forbanna regnet snart tar slutt.

Jeg vet at det går fremover. At dette er noe jeg kan klare. Og det er godt å komme inn på puben uten å ha lyst på en øl eller fem. At jeg kan skli inn på en av barkrakkene, smile mot hyggeligste bartenderen og si; “Vet du hva? Jeg har fortsatt stemmen din i hodet. De ordene” og han er ikke god til å ta imot komplimenter og svarer sarkastisk “Vel, de fleste som har stemmen min i hodet har ikke noe god dag” også ler vi begge to. Og jeg prøver å forklare for han på nytt at ordene hans har hjulpet meg og jeg ser at han setter pris på å høre det, selv om han ikke sier så mye.
Vi har vært gjennom det begge to og selv om han ligger foran meg vet jeg at jeg er på vei selv. At jeg skal få det like bra. Jeg fortjener det.

Jeg vet at det er bra når jeg blir spurt om å være med å ta noen trekk og sier nei. “Nei, da sitter jeg heller hjemme alene å hører på musikk og leser ei bok”. Og jeg vet at selvfølgelig kunne jeg tatt et trekk eller tre. Blitt potte skev og hatt det gøy, men det blir liksom ikke like gøy som før. Og på en måte savner jeg det litt, men jeg vet at for at jeg skal ha det bra, så funker det ikke å fortsette.

Og jeg vet at alt ikke er rosenrødt ennå. At det er flere kamper som gjenstår. Som jeg må komme meg igjennom. Dette med sexen. Dette med disse problemene. Dette med kroppen min. Dette med alle de forbanna pengene som er et helvete.

Men jeg vet også at jeg er på vei til å slutte å analysere alt i beste eller verste mening. At jeg ikke er like ille som før. Jeg kutter også ut mennesker som drar meg ned. Jeg vet jo hvem som er bra for meg. Ja, til tider tar jeg meg i å savne stunder med fest, fyll, heftig sex, slasking i parken, lange dager med mønsjing og røykfylte rom. Og det er lov å savne det! Så lenge det er savn for en liten stund og ikke noe tilbakefall!

Länge leve längesen
Som jag minns det var det lätt
Även när jag trillade omkull
Länge leve du min vän
Du som alltid följt mig hem
Nykter eller alldeles för full
Veronica Maggio

Need a second to breath

Jeg tok meg selv i å savne deg. I et ørlite senkund. Kanskje ikke et sekund engang. Tankene mine hopper så fort at det ikke alltid er mulig å forklare ting. Det er derfor jeg skriver. Fordi jeg ikke alltid klarer å forklare ting, selv ikke for dem jeg vet orker å lytte på alt tullet i hodet mitt. Eller… Ikke alt tullet. Det finnes en hel haug jeg ikke forteller noe om. Eller… Det er i grunn ikke så mye, men noe.

Jeg tror jeg kommer til å knulle han en dag. Knulle vettet av han. Jeg har aldri i verden tenkt tanken engang. Ikke før han nevnte det selv. Jeg sa nei den gangen. Hadde jeg sagt nei i dag? Jeg vet ikke.
- Det er synd den ekstrasenga ikke står der den sto før. Da skulle vi ha møttes der, sa du og blunka til meg. Jeg likte ikke den blunkinga. Det var som om du trodde at jeg ville ha deg. Egentlig vil jeg ikke det. Herregud, nei. Men jeg vil det litt likevel. Fordi det er forbudt frukt. Herregud! Det er jo det som tenner meg. Og jeg slipper å forholde meg til meg selv.

- Du, jeg tror du hadde fått i deg noe på fredag. Det er første gang han har sett meg sånn. Mannen min som ikke på noen måte er mannen min. Jeg ville ikke tatt i han med jerntang en gang. Han kan dette gamet, spilt det i for mange år. Jeg forventet ikke at han skulle huske noe dagen etterpå. Dagen etter, når vi satt å drakk. Han vin, fordi han prøvde å bli trøtt, jeg hjemmebrygget blåbærsaft. Han husket det. Det hadde ikke vært meg på fylla, sa han. Det hadde vært en ukjent meg. Jeg hadde pratet som en foss, ikke klart å sitte i ro og øynene hadde vært digre. Han hadde kjent det blikket. Han spurte om jeg hadde sovet. Joda, men jeg sov veldig lett, hadde jeg svart. Han bare nikket og tittet på meg. Der satt han våken på femte døgnet, kun foret på pepper. 14 år siden første gangen. Han visste alt som var å vite om det. Han nevnte at det var mulig jeg hadde fått i meg pepper, kanskje cola. Faktum er at noen blanda et eller annet i noe jeg drakk.

En røyk til, så er det i seng. Altfor sent. Å holde et løfte til andre, går bra. Å holde et løfte til meg selv funker ikke. Selvkontroll? Hva betyr det ordet igjen?

For hver gang du tenker på det er det mindre å tenke

Sist jeg skrev var jeg langt nede i en hule jeg følte var trygg. Det hender fortsatt at jeg kryper ned i den. Blir inne når solen varmer, spiser før jeg tenker meg om og ikke snakker med noen, men jeg har vist for meg selv at jeg også kan la være å være feig. Jeg er fri fra demoner som har ødelagt hodet mitt, i allefall nesten.
To bjørner i en seng og den minste han sa: “Det er trangt her, rull over” Og de rullet seg rundt og en falt ut, en bjørn i en seng….

Jeg slapp å gå til krig, drev heller lite med skadedyrbekjemping. Det var godt og trist på en gang. Godt å slippe, trist å gi slipp. Men det er sånn det nå en gang er å være menneske.

Jeg savner… Jeg savner ingen, jeg savner noe. Jeg savner sex og jeg innrømmer det rett ut! De fleste gjør det en gang i blant? Jeg savner å kjenne varm kropp inntil min kropp. Jeg savner glupske lepper som presses sammen og jeg savner å kjenne pikk. Det har gått lang tid, jeg har lagt bånd på meg selv. Byen er liten nok, ryktene flyr og uansett om man velger å være med eller ikke vil man alltid ha en liten rolle i livets skuespill. Det er noe jeg ikke orker lenger. Uansett, valget vil alltid være om å kalle en jente med mange sexpartnere hore eller ikke. Å være hore eller ikke være hore? Det er spørsmålet. Misforstå meg rett, du velger selvfølgelig å gi faen eller ikke. Man har alltid et valg, selv når det ikke virker sånn. Men hva er egentlig valget? For det finne nok av udugelige pikker her. Det vet jeg alt om.

Det hender jeg tar en øl en sen fredagskveld. Det hender jeg får lyst til å sende en melding til noen. Tross alt er jeg jo menneskelig. Takk Gud for at jeg har sletta nummerene til en haug idioter. Det hender jeg ligger i senga å fantaserer, om hva at hvis om atter. Det hender jeg ligger i senga å fantaserer om sex, men jeg har ingen inspirasjon uten et ansikt. Eller jo, det har jeg. Jeg har nok av opplevelser å ta av, men jeg trenger noe nytt. Noe nytt og bra!

Jeg ble kåt av å se på overarmene dine. Jeg ble brått obs på de mens vi satt å diskuterte den siste boka til en felles svirrebror. Det var overhode ikke meningen å bli det, men et øyeblikk falt jeg ut av samtalen. Når hadde du fått så fine overarmer? Jeg så musklene og hvordan de strammet under t-skjorta, og jeg visste at det var de jeg skulle bruke i neste fantasi. Jeg la kanskje merke til de fordi jeg savnet å bli holdt rundt? Kanskje fordi jeg ville at de armene skulle kaste meg rundt i senga, holde meg nede, utforske meg eller rett og slett fordi det er evigheter siden sist. Spekulering blir det ikke noe bra ut av.

Faktumet er at jeg savner at noen stryker meg på ryggen når jeg skal sove. Jeg savner å liggen inntil noen på sofaen en søndag. Jeg savner å diskutere seg med deg, men ikke noe annet. Jeg savner å våkne fyllesyk etter en våt natt med dugg på ruta, sammens med deg, men ikke noe annet. Jeg savner å ta en tekopp, høre på sær musikk og danse til den mens du og jeg røyker, men ikke noe annet. Jeg savner samtalene om livet og kjærligheten du og jeg hadde over en flaske vin, men ikke noe annet. Hvordan du fikk tiden til å stoppe, hvordan han smilte og hvordan øynene dine brant mot mine over biljardbordet, rett før biljardbordet ble brukt til herlig sex.

Men jeg savner ikke sviket, dramaet, uærligheten, de desperate forsøkene, drittslengingen, slagene, den psykiske volden jeg bevisst påførte meg selv. Jeg savner ikke lengselen etter deg, noen. Eller hvordan jeg ble en annen i nærheten av deg, at du fikk meg til å fremstå som både dum og svak. Du var en dritt. Du, du og du er dritt. Utedasser, søppelfyllinger, skadedyr, virus og dop. Regn på en solskinnsdag. Overtidsabeid to timer før bryllupet. Unger med kolikk. (Vi har skjønt det nå, SortHonning).

Kjeften! Du er der selv, var der. Vil aldri helt glemme en jævel, fordi du mener selv at han smeltet hjertet ditt, bombet seg vei gjennom murene. Fuck off! Vi klarer oss bedre uten, fordi vi fortjener det! Ikke lenger unyttig dagdrømming, bare pinefull, stygg sannhet og sannheten er ikke alltid gøy. Ta det med ro, det blir vår tur også. Jeg vet det, må tro det. Kan ikke noe annet. Men i mens, i mens kan vi fulle rundt i gjørmen eller trekke oss opp – centimeter for centimeter. Vi kan velge å rulle. Gjøre ting vi egentlig ikke vil. Det er tryggere å være ulykkelig enn å teste livets mange veier. Ulykkeligheten er vi kjent med, men grip heller tak enn å la den dra deg ned i det store, svarte hullet. Gjør det for din egen skyld. Jeg skal stå klar med livbøyen. Jeg vet bare ikke om du kommer til å ta den i mot, og jeg ha bare et kast.

Jeg legger ansvaret i dine hender, Gud. Vis meg veien.

(Herregud, hva driver han med?)

Oh, they do what they do, just to get through, there in the night

Hun sto der hun alltid sto, når det kom en skygge gående over den åpne plassen. Hun sto bak en busk å tittet utover, mimret over en tapt tid. En epoke som hadde lukket seg og som overhode ikke fikk lov til å åpne seg igjen. Ikke på gløtt engang. Skikkelsen kom subbene over plassen med to hunder i bånd. På avstand var alt hun så en diger, rød jakke og vide, grå joggebukser. Det var ikke til å ta feil av. Kroppen hennes merket det før det gikk opp for hodet hvem det var.

See the guy along the road, who can he be?

Kroppen begynte å dirre, hun merket det ikke engang selv, før greinene fra busken raspet på hånden. Hun sto musestille. Betraktet skikkelsen som gikk den vante runden. Hva gjorde han oppe så sent? Hvorfor var han ikke inne? Tusen tanker fløy rundt i hodet hennes. Utenom én. En tanke hun nektet å slippe inn. Den tanken om hvor ødelagt hun hadde vært. Hvor langt nede hun hadde vært. Det var ét minne hun hadde store planer om å overse.

A heart will break, there in the night

Han stoppet opp et øyeblikk. Tittet rundt seg, for å se om noen fulgte med på han. Følte at noen overvåket han der han labbet etter hunden. Over gressplen, orket ikke følge grusveien. Med hodet fullt av deprimerende tanker, ble han stående å stirre uti luften. Det var da han hørte en lyd fra buskaset ti meter foran seg. Var det noen der? Han prøvde å se etter, men så ingenting. Det var for mørkt til å se noe og dessuten, hvilket normalt menneske sto i buskaset en søndagsnatt? Nei, det var sikkert et dyr. Vinden kunne det ikke ha vært. Det var jo ingen vind.

Så han henne? Hun sto musestille etter å ha tråkket på en kvist. Lyden hadde vært som å høre en rute knuse langsomt. Hun kunne ikke gå nå. Måtte bare stå å se på han. Få tankene over på hvor mye han ikke var verdt noe. Hun brukte alt hun hadde av overbevisningskraft, selv om det ikke funket. Faen! Hun bannet innvendig. Hun prøvde å nekte seg selv å tenke alle de gode tankene om han, prøvde å heller tenke på alt som ga henne glede. Men det nyttet ikke for øyeblikket. En tanke dukket opp i hodet hennes; hun var virkelig flink til å få seg selv knust.

Wait awhile he’ll turn around

Han gikk litt nærmere buskene. Prøvde igjen å se om det var noen der. Han følte på seg at de var noen der, selv om han ikke fikk det til å stemme. Hundene reagerte jo ikke engang. Han fiklet frem en røyk i fra lomma. Holdt begge hundebåndene i en hånd, mens han brukte den andre til å tenne røyken. Hundene trakk han vekk fra buskene igjen og han trasket etter. Tok et siste blikk på buskene, før han satte seg på en kald benk. Han orket ikke å gå inn igjen. Måtte la tankene få fritt spillerom en liten stund. Måtte få lov til å være seg selv.

And on a street in the heart of town, the lady in black she turns around

Idet han snudde seg og lot hundene trekke han avgårde mot en benk, falt den første tåren hennes. Hadde han tittet lenger, visste hun ikke hva hun skulle gjort. Hun kunne jo ikke akkurat hoppe frem og skrike hei heller. Nei, nå måtte hun gå. Tuslet sakte avgårde. Fortsatt bak buskene og bort til bilen.