Hun sto der hun alltid sto, når det kom en skygge gående over den åpne plassen. Hun sto bak en busk å tittet utover, mimret over en tapt tid. En epoke som hadde lukket seg og som overhode ikke fikk lov til å åpne seg igjen. Ikke på gløtt engang. Skikkelsen kom subbene over plassen med to hunder i bånd. På avstand var alt hun så en diger, rød jakke og vide, grå joggebukser. Det var ikke til å ta feil av. Kroppen hennes merket det før det gikk opp for hodet hvem det var.

See the guy along the road, who can he be?

Kroppen begynte å dirre, hun merket det ikke engang selv, før greinene fra busken raspet på hånden. Hun sto musestille. Betraktet skikkelsen som gikk den vante runden. Hva gjorde han oppe så sent? Hvorfor var han ikke inne? Tusen tanker fløy rundt i hodet hennes. Utenom én. En tanke hun nektet å slippe inn. Den tanken om hvor ødelagt hun hadde vært. Hvor langt nede hun hadde vært. Det var ét minne hun hadde store planer om å overse.

A heart will break, there in the night

Han stoppet opp et øyeblikk. Tittet rundt seg, for å se om noen fulgte med på han. Følte at noen overvåket han der han labbet etter hunden. Over gressplen, orket ikke følge grusveien. Med hodet fullt av deprimerende tanker, ble han stående å stirre uti luften. Det var da han hørte en lyd fra buskaset ti meter foran seg. Var det noen der? Han prøvde å se etter, men så ingenting. Det var for mørkt til å se noe og dessuten, hvilket normalt menneske sto i buskaset en søndagsnatt? Nei, det var sikkert et dyr. Vinden kunne det ikke ha vært. Det var jo ingen vind.

Så han henne? Hun sto musestille etter å ha tråkket på en kvist. Lyden hadde vært som å høre en rute knuse langsomt. Hun kunne ikke gå nå. Måtte bare stå å se på han. Få tankene over på hvor mye han ikke var verdt noe. Hun brukte alt hun hadde av overbevisningskraft, selv om det ikke funket. Faen! Hun bannet innvendig. Hun prøvde å nekte seg selv å tenke alle de gode tankene om han, prøvde å heller tenke på alt som ga henne glede. Men det nyttet ikke for øyeblikket. En tanke dukket opp i hodet hennes; hun var virkelig flink til å få seg selv knust.

Wait awhile he’ll turn around

Han gikk litt nærmere buskene. Prøvde igjen å se om det var noen der. Han følte på seg at de var noen der, selv om han ikke fikk det til å stemme. Hundene reagerte jo ikke engang. Han fiklet frem en røyk i fra lomma. Holdt begge hundebåndene i en hånd, mens han brukte den andre til å tenne røyken. Hundene trakk han vekk fra buskene igjen og han trasket etter. Tok et siste blikk på buskene, før han satte seg på en kald benk. Han orket ikke å gå inn igjen. Måtte la tankene få fritt spillerom en liten stund. Måtte få lov til å være seg selv.

And on a street in the heart of town, the lady in black she turns around

Idet han snudde seg og lot hundene trekke han avgårde mot en benk, falt den første tåren hennes. Hadde han tittet lenger, visste hun ikke hva hun skulle gjort. Hun kunne jo ikke akkurat hoppe frem og skrike hei heller. Nei, nå måtte hun gå. Tuslet sakte avgårde. Fortsatt bak buskene og bort til bilen.

sitat Henrik Ibsen

Egentlig skulle jeg skrive noe skikkelig langt her… Alle skriver jo om savn for tiden. Om at de savner og ikke savner folk i hytt og pine. Jeg henger meg på bølgen og sier: Jeg er enig! Like enig som deg. Jeg savner og savner ikke folk i hytt og pine jeg også. Sånn, er vi ferdige da? Er vi ferdige med å skrive til hverandre?

Jeg savner deg ikke like mye lenger. Noen ganger føler jeg at jeg ikke savner deg overhode. Og på en måte kjennes det så utrolig deilig ut. Jeg vil gi noen en klem, bare fordi jeg ikke savner deg så mye. Men når folk begynner å prate og jeg ikke orker å høre på det de har å si, da drømmer jeg med bort. Det er da jeg tenker på deg. Det er da jeg begynner å tenke på om jeg fortsatt ser deg like klart foran meg. Men jo lenger borte du blir, jo lenger tid du blir borte, jo mer dukker du opp i drømmene mine. Det skjer hver eneste forbanna gang. Nå har du dukke opp hver natt… I drømmene mine… Hver natt i snart ei uke… Og det burde holde. Muligens bare fordi jeg tenker på deg, bare fordi jeg har sett deg. Jeg vet at om du hadde kontakta meg, så hadde jeg fortsatt hoppet. Sannsyneligvis er det bare på grunn av sexen. Jeg skal innrømme det og jeg tilgir deg for første gangen, men andre gangen… MMMM!

Jeg innbiller meg fortsatt at du blir sur om du leser dette. Og jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, måten jeg tenker på.. For jeg er forbanna glad i deg. Det er du som kommer når ting er vanskelig.. Og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg… Men hver gang jeg har lyst til å forklare ting, så kommer det feil ut, så høres jeg sint ut kanskje? Jeg vet ikke.. Men jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, for det er så ille når du forsvinner. Det er deg jeg savner mest av alle, når de forsvinner. Det er deg jeg føler meg aller mest meg selv sammens med. Uansett hva jeg gjør, så godtar du meg. Uansett hvor mange feil jeg gjør. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg fortjener å ha en venn som deg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forklare ting for deg… Jeg er muligens bare himla redd for å fremstå som svak. Men du har sett meg mer svak enn noen andre. Det er du som kom for to uker siden. Det er du som ringte meg, og selv om jeg muligens hadde fornekta det, tror jeg fortsatt at du hadde kommet. Du ser om jeg har en bra dag eller ikke. Og jeg tenker på det du sa på bussen og jeg husker det og du er den jeg alltid har dårlig samvittighet til. Jeg får ikke til å forklare det, uansett hvor mye jeg prøver, men du er den som kjenner meg… På godt og vondt og jeg vil ikke at du skal analysere masse…. Jeg vil at du skal forstå hvor mye du betyr for meg!

Noen ganger, noen ganger litt for ofte.. Jeg vet ikke hvor jeg har deg. Jeg er redd for at du er som alle andre. At du baksnakker på samme måte som jeg tror alle andre gjør. For jeg vet ikke om alle baksnakker, jeg vet ikke, men jeg er så vant til det og jeg vet ikke hva jeg skal tro og ikke tro.. Og jeg aner ikke… Jeg aner ikke om du jatter med eller hva du gjør, men jeg VET at det er noe med deg. Jeg vet ikke om du forstår at det er deg jeg snakker til for øyeblikket.

Unnskyld… Unnskyld…. Men om jeg snakker usant. Om det er noe sant i det tankene mine innimellom sier, så si det. Si det før jeg legger meg helt flat. For hvordan skulle jeg fortjene en sånn venn i det hele tatt?!

Hva vil du jeg skal gjøre? Kysse føttene dine? For det gjør jeg ikke uansett! Og det hadde ikke du gjort heller… Eller hadde du gjort det i fjor?

 
*bli gal av sine egne tanker*

Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.

Jeg føler…. Jeg føler jeg har mista deg så jævlig. Og jeg savner deg. Jeg angrer nesten. Nei, jeg angrer faktisk. Og jeg angrer så sykt mye at du ikke aner. Det er min egen skyld at jeg mista deg. Det var jeg som tok første skrittet. Når hun er den første som sendte melding. Og du sendte ikke en melding i det hele tatt. Jeg vet ikke, jeg kunne kanskje fortalt deg det. Jeg vet ikke. Det var noe eget med deg. Jeg følte du forsto, men nei. Ikke nå lenger. Ikke på en stund lenger. Jeg føler folk sitter å synes jeg er latterlig fordi jeg drikker.

Og jeg tenker på deg hver dag der jeg sitter i bilen, på vei ut for å levere. Jeg tenker at denne gangen, DENNE ganger er det du som kommer ut av døre for å ta i mot, men hver gang tar jeg feil. Jeg har begynt å vende meg til det nå. Jeg sitter å tenker, de siste femhundre meterene, at det er ikke deg. At jeg kommer til å ta feil. Men jeg vil ha en siste klem. En siste klem fortjener jeg. En siste klem der du forklarer alt. For noe er det å forklare, er det ikke?

Jeg kan ikke lenger sitte å vente på deg. Da føler jeg heller for å henge med deg. Naiv? Det er jeg som har vært faen så naiv. Jeg trodde… Jeg skjønner ikke at jeg var så forbanna dum i det hele tatt. Jeg trodde alt endelig var i ferd med å ordne seg. Jeg burde skjønt det for en måned tilbake, om ikke mer. Jeg prøver, men vettu hva? Jeg orker det ikke lenger. Jeg orker ikke å havne på det nivået jeg var før jeg flytta vekk. Jeg orker ikke å gå rundt å være dødsparanoid. Og jeg gidder ikke gå rundt å være falsk. Jeg kunne sagt det, men orka ikke la frokosten gå til helvete, men mulig du skjønte noe. Jeg vet ikke.

Og jeg syns synd på deg, men ikke på samme måte som andre gjør.

Aner du i det hele tatt at dette er til deg? Og ja, jeg er som alle andre, men jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skal skjerpe meg nå. Iallefall prøve. Det er bedre å prøve å feile, man lærer jo stadig av erfaringer. Men man lærer som regel av de dårlige erfaringene og jeg føler jeg alt har altfor mange DÅRLIGE erfaringer. Jeg har venner som er enige og jeg er evig glad i han for det. Du er og blir den BESTE! <3

Fjortis? Se til helvete å se på folk! Yay! Jaaa!

Du skjønner hva jeg mener du… Men hold kjeft!