The most painful goodbyes is the ones that are never explained.

Det føles som om du er borte. Og jeg er usikker på om det er hjertet eller hjernen som skriker høyest etter deg. Monsteret sier at du er opptatt med noe bedre. Noe jeg ikke kan gi deg. Samtidig sier hodet at det er greit. Eller er det hjertet? Egentlig vet jeg ingenting og på en måte føles det greit. Det gjør ikke så vondt. Jeg har opplevd hardere tap. Vondere. Jeg har vært i krigen før.

Bare ikke kom om noen dager, uker, måneder å si at ingenting har skjedd. Bare ikke lat som om alt er som før. Ikke vær så jævla fantastisk morsom, festlig, skjønn og sjarmerende. Ikke gi meg flere håp når jeg nå faktisk prøver å ikke føle. Jeg kjenner det kan bygge seg opp tårer, men jeg vet ikke om det kommer til å komme noen. Det kom noen tårer i går og det var fint. Deilig. Takk du.

Om jeg nå bestemmer meg for å virkelig prøve. Om jeg virkelig skal klare dette kan jeg ikke tillate at du brått bare dukker opp igjen. Du får ikke lov til å fortsette på denne måten. Og jeg har på en måte alle spørsmålene i hodet. Men samtidig sier noe meg at jeg ikke trenger å vite. Ikke trenger å såre meg selv noe mer.

Nå vil jeg bare ligge inntil en. Ikke deg. Jeg trenger en klem. En som kan stryke meg lett over ryggen og si at det er greit. At ting ordner seg og at jeg er på vei.

This will all make perfect sense someday I’ll be okay

All krøp inn i hulene sine. De trodde det kanskje ikke, men hun krøp inn i den største av de.

Just when I had you off my head
Your voice comes thrashing wildly through my quiet bed
Why you wanna break my heart again
Why am I gonna let you try
When all we ever do is say goodbye

Men nå er det slutt på at visse folk skal ta plass i hodet mitt, når de smetter ut og inn av livet mitt akkurat når de føler for å gjøre det. Derfor leser man på mobilen, mens man trykker… “Slett kontakt” Titter litt på ordene, før jeg trykker. Farvel. Og neste gang gir jeg fullstendig faen. Jeg har alt klart det en gang, bare spør ………

Oh, they do what they do, just to get through, there in the night

Hun sto der hun alltid sto, når det kom en skygge gående over den åpne plassen. Hun sto bak en busk å tittet utover, mimret over en tapt tid. En epoke som hadde lukket seg og som overhode ikke fikk lov til å åpne seg igjen. Ikke på gløtt engang. Skikkelsen kom subbene over plassen med to hunder i bånd. På avstand var alt hun så en diger, rød jakke og vide, grå joggebukser. Det var ikke til å ta feil av. Kroppen hennes merket det før det gikk opp for hodet hvem det var.

See the guy along the road, who can he be?

Kroppen begynte å dirre, hun merket det ikke engang selv, før greinene fra busken raspet på hånden. Hun sto musestille. Betraktet skikkelsen som gikk den vante runden. Hva gjorde han oppe så sent? Hvorfor var han ikke inne? Tusen tanker fløy rundt i hodet hennes. Utenom én. En tanke hun nektet å slippe inn. Den tanken om hvor ødelagt hun hadde vært. Hvor langt nede hun hadde vært. Det var ét minne hun hadde store planer om å overse.

A heart will break, there in the night

Han stoppet opp et øyeblikk. Tittet rundt seg, for å se om noen fulgte med på han. Følte at noen overvåket han der han labbet etter hunden. Over gressplen, orket ikke følge grusveien. Med hodet fullt av deprimerende tanker, ble han stående å stirre uti luften. Det var da han hørte en lyd fra buskaset ti meter foran seg. Var det noen der? Han prøvde å se etter, men så ingenting. Det var for mørkt til å se noe og dessuten, hvilket normalt menneske sto i buskaset en søndagsnatt? Nei, det var sikkert et dyr. Vinden kunne det ikke ha vært. Det var jo ingen vind.

Så han henne? Hun sto musestille etter å ha tråkket på en kvist. Lyden hadde vært som å høre en rute knuse langsomt. Hun kunne ikke gå nå. Måtte bare stå å se på han. Få tankene over på hvor mye han ikke var verdt noe. Hun brukte alt hun hadde av overbevisningskraft, selv om det ikke funket. Faen! Hun bannet innvendig. Hun prøvde å nekte seg selv å tenke alle de gode tankene om han, prøvde å heller tenke på alt som ga henne glede. Men det nyttet ikke for øyeblikket. En tanke dukket opp i hodet hennes; hun var virkelig flink til å få seg selv knust.

Wait awhile he’ll turn around

Han gikk litt nærmere buskene. Prøvde igjen å se om det var noen der. Han følte på seg at de var noen der, selv om han ikke fikk det til å stemme. Hundene reagerte jo ikke engang. Han fiklet frem en røyk i fra lomma. Holdt begge hundebåndene i en hånd, mens han brukte den andre til å tenne røyken. Hundene trakk han vekk fra buskene igjen og han trasket etter. Tok et siste blikk på buskene, før han satte seg på en kald benk. Han orket ikke å gå inn igjen. Måtte la tankene få fritt spillerom en liten stund. Måtte få lov til å være seg selv.

And on a street in the heart of town, the lady in black she turns around

Idet han snudde seg og lot hundene trekke han avgårde mot en benk, falt den første tåren hennes. Hadde han tittet lenger, visste hun ikke hva hun skulle gjort. Hun kunne jo ikke akkurat hoppe frem og skrike hei heller. Nei, nå måtte hun gå. Tuslet sakte avgårde. Fortsatt bak buskene og bort til bilen.

Oh, nobody know why somebody are born with empty wholes like twisted souls

Tenk om jeg hadde gjort det? Tenk om jeg hadde sagt ja og fem minutter etterpå hadde vi befunnet oss på samme sted og hatt rå sex? Tenk om det hadde vært fantastisk og tenk om det hadde vært skikkelig dritt? Nei, da takker jeg meg heller til samtalen med yndlingsbartenderen i natt. Ingenting er som å trekke for gardinene og sette seg godt til rette ved bardisken og på den andre siden sitter en god venn og du er egentlig litt full og det er ikke ha, for han har stått å servert hele kvelden og hele tiden holdt glasset mitt fult av øl og jeg har svinsa rundt. Vi har sunget til de gamle klassikerene og til svensktopperna. Vi har ledd og vi har mora oss med blotter-samtalen vår og den er veldig intern og vi har ledd av gassmasker og ingen skjønner noen ting. Vi har observert, kanskje han mer enn meg? Jeg har tenkt, men ikke spesielt mye og jeg har endelig funnet ut hva den jenta heter. Og jeg har skaffa meg nummeret til han søte. Vi skal ta en kaffe en dag også skal jeg låne Pelle og Proffen av han. Det tror jeg blir bra. Også skal vi drikke te og ikke kaffe, siden vi er temennesker Men det var kvelden. Nå er det natt og min kjære venn har telt opp kassa og jeg har trukket for gardinene og hjulpet med å tørke border, ringe taxi til overstadig berusede mennesker og satt opp stoler. Nå sitter vi på hver vår side av baren og foran oss står to halvlitere og vi skåler og snakker om alt og ingenting og vi diskuterer kjærligheten opp og ned i mente. Og at vi ikke skjønner oss på menneskeheten, men at vi heller ikke skjønner oss på oss selv. Og vi har ikke snakka så veldig på denne måten før, min venn og jeg. Men vi finner ut at vi synes det var veldig hyggelig og tiden flyr og røykpakka mi er snart tom og det står 6 tomme ølglass på benken når vi låser og går hjem og titter på klokka og den er seks om morgenen. Og begge sover godt, kanskje for første gang på lenge. I hver sin seng og dagen etter ble brukt til pizzaspising, film og to øl.

I didn’t mean to do you harm

Jeg savner deg ikke like mye lenger. Noen ganger føler jeg at jeg ikke savner deg overhode. Og på en måte kjennes det så utrolig deilig ut. Jeg vil gi noen en klem, bare fordi jeg ikke savner deg så mye. Men når folk begynner å prate og jeg ikke orker å høre på det de har å si, da drømmer jeg med bort. Det er da jeg tenker på deg. Det er da jeg begynner å tenke på om jeg fortsatt ser deg like klart foran meg. Men jo lenger borte du blir, jo lenger tid du blir borte, jo mer dukker du opp i drømmene mine. Det skjer hver eneste forbanna gang. Nå har du dukke opp hver natt… I drømmene mine… Hver natt i snart ei uke… Og det burde holde. Muligens bare fordi jeg tenker på deg, bare fordi jeg har sett deg. Jeg vet at om du hadde kontakta meg, så hadde jeg fortsatt hoppet. Sannsyneligvis er det bare på grunn av sexen. Jeg skal innrømme det og jeg tilgir deg for første gangen, men andre gangen… MMMM!

Jeg innbiller meg fortsatt at du blir sur om du leser dette. Og jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, måten jeg tenker på.. For jeg er forbanna glad i deg. Det er du som kommer når ting er vanskelig.. Og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg… Men hver gang jeg har lyst til å forklare ting, så kommer det feil ut, så høres jeg sint ut kanskje? Jeg vet ikke.. Men jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, for det er så ille når du forsvinner. Det er deg jeg savner mest av alle, når de forsvinner. Det er deg jeg føler meg aller mest meg selv sammens med. Uansett hva jeg gjør, så godtar du meg. Uansett hvor mange feil jeg gjør. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg fortjener å ha en venn som deg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forklare ting for deg… Jeg er muligens bare himla redd for å fremstå som svak. Men du har sett meg mer svak enn noen andre. Det er du som kom for to uker siden. Det er du som ringte meg, og selv om jeg muligens hadde fornekta det, tror jeg fortsatt at du hadde kommet. Du ser om jeg har en bra dag eller ikke. Og jeg tenker på det du sa på bussen og jeg husker det og du er den jeg alltid har dårlig samvittighet til. Jeg får ikke til å forklare det, uansett hvor mye jeg prøver, men du er den som kjenner meg… På godt og vondt og jeg vil ikke at du skal analysere masse…. Jeg vil at du skal forstå hvor mye du betyr for meg!

Noen ganger, noen ganger litt for ofte.. Jeg vet ikke hvor jeg har deg. Jeg er redd for at du er som alle andre. At du baksnakker på samme måte som jeg tror alle andre gjør. For jeg vet ikke om alle baksnakker, jeg vet ikke, men jeg er så vant til det og jeg vet ikke hva jeg skal tro og ikke tro.. Og jeg aner ikke… Jeg aner ikke om du jatter med eller hva du gjør, men jeg VET at det er noe med deg. Jeg vet ikke om du forstår at det er deg jeg snakker til for øyeblikket.

Unnskyld… Unnskyld…. Men om jeg snakker usant. Om det er noe sant i det tankene mine innimellom sier, så si det. Si det før jeg legger meg helt flat. For hvordan skulle jeg fortjene en sånn venn i det hele tatt?!

Hva vil du jeg skal gjøre? Kysse føttene dine? For det gjør jeg ikke uansett! Og det hadde ikke du gjort heller… Eller hadde du gjort det i fjor?

 
*bli gal av sine egne tanker*

I don’t care what they say.. I miss you…

Jeg prøvde å love meg selv… Innbille meg selv at nå, NÅ var jeg nesten over deg. At jeg ikke ville savne deg mer. Iallefall ikke like mye. Så ser jeg deg to dager på rad. Faen! Der du sitter som en krøpling i rullestolen. Der du ser like gammel ut som du faktisk er og ikke tre år yngre, slik jeg først trodde. Der du fortsatt ser like ødelagt ut. Jeg så deg og klarte å unngå å hilse på deg, til tross for at jeg titta hundreogørten ganger i din retning og du tittet selv. Ikke like ofte, for dama måtte ikke se noe. Du fikk øyekontakt med engelen min og dere hilse. Jeg så ikke bort da. Men plutselig rullet du vekk fra bordet dere satt ved og bort over. Du tittet. Jeg kjente hele blikket ditt. Nettopp fordi jeg traff blikket ditt med øynene. Og når du oppdaga at jeg titta smilte du stort og vinka, før du rullet tilbake. Faen… Jeg savner deg så jævlig at det gjør vondt. Jeg vil ikke se deg, samtidig som det er alt jeg vil. Jeg vil bare ikke få så forbanna vondt etterpå! Jeg vil se deg, men likevel ikke, uansett hvor mye kropppen og hodet mitt vil. Jeg vil at det er meg du holder rundt om natten. Ikke henne. Jeg vil at ikke ligge alene hver kveld og tenke på hvorsan du strøk meg over hoftene før du la hånden din rundt meg. Jeg vil ikke ligge å tenke på hvor god armen din var å sove på og hvordn jeg våknet glovarm av svette, sammenfiltret av armer og bein. Jeg vil våkne av at du rører på deg og smiler når du ser meg. Slik som sist. Jeg vil våkne av at du grynter og snur deg rundt og at du trekker meg inntil deg. Jeg vil våkne av at det er du som ligger der, ikke av at jeg ligger å klemmer på dyna. Jeg vil våkne og se at virkeligheten er like god og vakker som drømmene.

“Accidental Babies”

Well I held you like a lover
Happy hands and your elbow in the appropriate place

And we ignored our others, happy plans
For that delicate look upon your face

Our bodies moved and hardened
Hurting parts of your garden
With no room for a pardon
In a place where no one knows what we have done

Do you come
Together ever with him?
And is he dark enough?
Enough to see your light?
And do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
And is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildly free?
What about me?

Well you held me like a lover
Sweaty hands
And my foot in the appropriate place

And we use cushions to cover
Happy glands
In the mild issue of our disgrace

Our minds pressed and guarded
While our flesh disregarded
The lack of space for the light-hearted
In the boom that beats our drum

Well I know I make you cry
And I know sometimes you wanna die
But do you really feel alive without me?
If so, be free
If not, leave him for me
Before one of us has accidental babies
For we are in love

Do you come
Together ever with him?
Is he dark enough?
Enough to see your light?
Do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
And is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildly free?

What about me?
What about me?

Et del ting i teksten over passer skremmende godt. Blandt annet om vi bytter ut “him” med “her” og om vi ser bortifra at du alt har skaffa deg et lite foster inni magen hennes. Jeg vet bare at jeg lurer mer og mer på om mamma faktisk hadde rett. At du sjekka det hele litt ut. Sannsyneligvis vil jeg aldri få deg på tomansshånd igjen. Hvorfor i helvete kommer jeg meg ikke videre?

Jeg fornekter det for dere. For dere bare ler. Jeg innrømmer det ved å skrive dette. Jeg lengter meg sykt etter han. Jeg kan si at føniksfuglen er knus og ikke vil stige opp av flammene på en stund ennå. Hvordan skal den kunne gjøre det, når jeg ikke klarer å se personen uten å være helt ødelagt etterpå? Jeg savner han så forbanna mye og dere av alle burde skjønne det! Er det uvant at jeg er like ødelgat som dere? Faen… Jeg sier for mye. Nå skal jeg holde kjeft.

I just want that extra smile from you

Jeg innbiller meg at neste gang vi sees, gir jeg faen. Jeg vet ennå ikke om det kommer til å stemme.

Jeg gruer meg til torsdag. Da skal jeg til legen. Da skal jeg fortelle alt. Fortelle at jeg trenger noen utenom å snakke med. Jeg skal fortelle at jeg faktisk ikke har det så forbanna bra og jeg skal fortelle hva jeg gjorde her om dagen. Jeg skal blottlegge meg for henne og jeg er dritredd. Jeg skal fortelle at jeg er redd for fremtiden og for livet og tiden. Jeg aner ikke om hun kommer til å skjønne det, men jeg vet at jeg er nødt til å gjøre det. For jeg kan ikke lenger sitte med alt inni meg. Jeg må få det ut, men jeg klarer ikke å si ting til de rundt meg. Jeg er redd for at de skal le av meg. For det hender du ler av meg og blir jeg stille, så bør du tenke deg om. Jeg vet at jeg må komme meg videre fra Herr Sjarm, men det hjelper ikke når dere bare forteller meg hvilken drittsekk han er. Jeg kan si masse jeg også. Jeg kunne tatt igjen. Jeg kunne slengt noen kommentarer, men da er det bedre med fleip. Jeg er den norske versjonen av Chandler i Friends. Han som fleiper bort alle bekymringene.

edit:
jeg så Herr Sjarm og mest sannsyneligvis hørte han stemmen min før jeg så han. Jeg kom valsende inn i butikken med en felles venn og der sto han. Herr Sjarm møtte øynene mine og jeg fikk litt sjokk. Visste ikke helt hva jeg skulle si annet enn: “Oi, der var du!” Vi ble stående å snakke, fleipe litt, men noe manglet. Herr Sjarm så nesten ikke på meg. Og henne, hun med den store magen. Som garantert er minst tre måneder på vei. Nå fikk jeg sett henne ordentlig, men jeg klarte nesten ikke å se på henne. Bare magen hennes. Den voksende magen. Den som bærer Herr Sjarm sitt barn. Det var som å møte en venn. Iallefall nesten. Lurer på hvorfor du ikke presenterte oss for hora.

Som den alkoholikeren alle sier at jeg er, nå skal det nytes herlig bursdagsvin! Med min elskede engel som jeg alltid ler sammen med!

Well, I miss you too

Kom, bare kom! Jeg trenger deg nå. Jeg vil ligge inntil deg og bare være. La oss glemme alt annet. Jeg trenger noen til å tørke vekk tårene mine. Noen til å bare holde rundt meg, og si at alt kommer til å gå bra. Til slutt.

Det skjedde ikke i kveld.  Og det er jo like greit, din fjompenisse. Du er verdt like mye som sneipen jeg tråkker på når jeg stumper røyken.

Hold kjeft, sin jævla hykler! Du støtter meg ikke uansett!

Bry meg? Hvordan i helvete kan jeg bry meg når du holder kjeft og jeg holder kjeft og du bare er teit og jeg ikke skjønner hva du mener og sender uklare signaler.

Jeg møtte iallefall et par tusen klemmer, gratis øl, drinker, shot og idet hele tatt. Herlige mennesker! Uansett hvor vondt det gjør.

Kan ikke et par vakre se min vei snart.

Jeg ville ha deg i kveld. Jeg skulle holdt kjeft og pratet på en og samme tid. Vi kunne fortsatt leken vår. la oss bygge opp og ned murer, som om vi aldri skulle gjort annet. Ta meg!

Nei, nett er dumt når du kommer ca driting hjem fra nachspill.

I love you <3

Confusing what is real

Jeg er så kosesyk for tiden at det er helt vilt! Og mens ande går rundt å er nødne som bare pokker, er alt jeg vil ha litt kos. En arm rundt meg, kanskje litt stryking og et par kyss. … kanskje av deg. Og jammen fikk jeg ikke sjokk i går. Det var så bra å bare høre fra deg igjen! Men jeg vet ikke, jeg tror jeg er på vei til å komme over deg. For det er ingen vits i å gå rundt å være betatt av en man ikke kan få og selv om en fyr sa at man ikke må ta et nei for et nei, og man må jobbe for det man vil ha, så tror jeg ikke det er verdt det. For du er og blir en sjarmerende drittsekk frem til du klarer å sette deg fri fra deg selv.

I dag er det slaskedag. Godbuksa er på leiligheten sånn nogen lunde ryddet, sitter å venter på at en kompis skal komme å se film. Jeg hadde egentlig tenkt å bare sitte her i hele dag. Sitte i sofaen, med et pledd og kanskje en kopp kakao og tenne stearinslys når mørket senker seg. Regnet strømmer nedover rutene. Det har regnet i hele dag. Det passer meg perfekt i grunn. Selv om jeg har mest lyst til å ligge i parken å merke varmen over hele meg. Jeg får jo ikke varme noe annet sted.

SÅ får folk tro hva de vil. Jeg skal ikke noe mer enn det…

…. tror jeg.

Music

If love is music
- so play

Let the whole world
be a musical

Let us all play instruments
- please, let us play

Maybe, we one day
will find the right sound

And in this world of loneliness, I see your face

Det er ikke ofte man er her lenger. Kanskje fordi skrivekløen har gitt seg? Nei, den har jo ikke det. Hmm… Kanskje det er fordi jeg egentlig har det litegranne bra i bunn og grunn. Det er bare disse menneskene som forvirrer meg. Og om folk vil leke Hotel Cæsar får de gjøre det uten meg heretter. Jeg liker ikke den leken og for øyeblikket klarer jeg ikke å like deg heller. Jeg tror det er din feil. Eller… Min feil er det jo at jeg ikke liker deg, men jeg prøver. Vi lo jo masse sammen for ikke lenge siden. Jeg tror det bare er måten alt skjedde på. Du gjorde noe av det samme selv. Æsj!

Og slutt å klem på meg og kall meg “jenta di” og “baby” og fortell at du er glad i meg, når jeg ikke aner om det kun er fylla som snakker. Ikke kyss meg på halsen, da kommer jeg til å bli sprø til slutt. Ikke hold rundt meg når du sover. Du aner ikke hva som går gjennom hodet mitt. Du skjønner ikke en dritt, gjør du vel?

Halvannen uke gikk det plutselig, før jeg igjen hørte fra deg. En tekstmelding: “Jeg har skjerpa meg”. Det var du som begynte igjen. For jeg hadde jo aldri gitt meg. Iallefall ikke helt. Men jeg hadde gitt opp deg. Nesten. Jeg var på vei, jeg var på god vei til å få andre tanker i hodet. Jeg hade bestemt meg, jeg skulle ting. Jeg skal fortsatt ting, du har ikke klart å komme like godt under huden på meg denne gangen, til tross for at du har gitt mer.

Jeg fikk sjokk når jeg fikk den klemmen. Og ikke minst når du sa de ordene. Du klemte ikke henne. Hvorfor ikke? Fordi du bare vil pule henne? Fordi både du og jeg VEIT at du kan få nesten hvem du vil. Du er en jævel, men samtidig farlig sjarmerende.

Og det er to tanker som dukker opp i hodet mitt:
1. Er dette en test igjen, slik hun sa det kunne være? “Mamma” sa også det.
2. Hva faen er det du driver med?

Så får vi se når vi sees igjen, min venn.