For lenge siden, i en annen verden:

Jeg hadde skumle tanker i hodet. Jeg tenkte på deg, på meg og oss alle. Hele hurven. Vi var en gjeng bergogdalbaner som kjempet den samme kampen og midt inni der var de stygge tankene. De stygge, grusomme tankene om deg. Det hjalp meg ikke å trekke meg unna, unngå deg. Du var der fortsatt, pratet og smilte det forbanna smilet ditt.  Det var din skyld at jeg skulket. Du skjønte ikke en dritt, gjorde du vel?

Nei, du gjorde ikke det. Skjønte ikke hvorfor jeg var i dårlig humør, du møtte blikket mitt da en tåre nesten veltet over øyekanten. Jeg blunket febrilsk og tittet bort. Kunne ikke la deg se at jeg gråt. Du ville ikke forstå, måtte ikke forstå at det var deg det dreide seg om.

Du smilte når jeg så deg. Skjønte du det? Så du egentlig hvor lykkelig og ulykkelig jeg var på en og samme tid? Vi er som regel flinke til det. Å lese den andre. Jeg bedre enn deg, men innimellom skremmer du meg. Hvordan vi begge vet at vi skal møtes, hvordan kropper dras mot hverandre.

Og oppi dette sto altså jeg. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, kunne gjøre. For kunne jeg egentlig gjøre noe? Sånn sett bort i fra å finne en måte å tenke på? Jeg måtte bort. Det var derfor jeg valgte å reise. Alene. Fuck verden, for verden fucker det til for meg! Eller er det jeg selv? Jeg ELSKER å knuse meg selv. Det er en syk sannhet, men dog den største sannheten.

Og du kunne vært hvem som helst. En han, en hun, en katt, et troll.

Ah, deilig å ha fri når man jobber så mye som jeg gjør! Eneste jeg har gjort i dag er å ligge på sofaen å slappa av, med en liten vofse neders ved beina. Våknet av at han sto å slikket meg på armen tidligere i dag. Ellers har jeg sett halve sesong en av Oz, siden noen hadde plassert den i feil cover til en film jeg har lånt av fetteren min. Jeg har luftet Pjusken ute i gården og spist altfor meget pizza og bare slappet av. Har nesten ikke tenkt en gang. Den eneste planen jeg hadde i dag var å ikke gå noe som helst lenger enn jeg var nødt.

Leiligheten er bare rot og jeg skulle gjort så mye for å fikse til jul. Jeg hadde nesten planer om å begynne når du ringer meg og spør om jeg ikke kan komme på Siste. Du vil smilet litt, sier du, for å prøve å overtale meg. Du sier at du fikser drikke og alt sammen, ikke noe stress. Jeg lar meg overtale. Eller, jeg bestemmer meg for å ta sjansen.Det er ikke verre enn å gå om det blir utrivelig.

Gå opp på stamkneipa, ta en kopp te, le litt og tusle hjem, for så å legge seg inntil Pjusken, men jeg stryker han på magen.

Mens jeg står foran speilet og prøver å fikse det bustete håret mitt, tenker jeg på i går. Hvordan kvelden utviklet seg og at det hadde vært kos om du var der og at det var deg og meg som delte en flaske rødvin mens vi hadde en av de samtalene vi alltid har. En av disse samtalene som det faktisk er noe verdi i. Ikke en av de samtalene jeg har hørt tusenvis av ganger før.

Jeg prøvde å love meg selv… Innbille meg selv at nå, NÅ var jeg nesten over deg. At jeg ikke ville savne deg mer. Iallefall ikke like mye. Så ser jeg deg to dager på rad. Faen! Der du sitter som en krøpling i rullestolen. Der du ser like gammel ut som du faktisk er og ikke tre år yngre, slik jeg først trodde. Der du fortsatt ser like ødelagt ut. Jeg så deg og klarte å unngå å hilse på deg, til tross for at jeg titta hundreogørten ganger i din retning og du tittet selv. Ikke like ofte, for dama måtte ikke se noe. Du fikk øyekontakt med engelen min og dere hilse. Jeg så ikke bort da. Men plutselig rullet du vekk fra bordet dere satt ved og bort over. Du tittet. Jeg kjente hele blikket ditt. Nettopp fordi jeg traff blikket ditt med øynene. Og når du oppdaga at jeg titta smilte du stort og vinka, før du rullet tilbake. Faen… Jeg savner deg så jævlig at det gjør vondt. Jeg vil ikke se deg, samtidig som det er alt jeg vil. Jeg vil bare ikke få så forbanna vondt etterpå! Jeg vil se deg, men likevel ikke, uansett hvor mye kropppen og hodet mitt vil. Jeg vil at det er meg du holder rundt om natten. Ikke henne. Jeg vil at ikke ligge alene hver kveld og tenke på hvorsan du strøk meg over hoftene før du la hånden din rundt meg. Jeg vil ikke ligge å tenke på hvor god armen din var å sove på og hvordn jeg våknet glovarm av svette, sammenfiltret av armer og bein. Jeg vil våkne av at du rører på deg og smiler når du ser meg. Slik som sist. Jeg vil våkne av at du grynter og snur deg rundt og at du trekker meg inntil deg. Jeg vil våkne av at det er du som ligger der, ikke av at jeg ligger å klemmer på dyna. Jeg vil våkne og se at virkeligheten er like god og vakker som drømmene.

“Accidental Babies”

What about me?
What about me?

Et del ting i teksten over passer skremmende godt. Blandt annet om vi bytter ut “him” med “her” og om vi ser bortifra at du alt har skaffa deg et lite foster inni magen hennes. Jeg vet bare at jeg lurer mer og mer på om mamma faktisk hadde rett. At du sjekka det hele litt ut. Sannsyneligvis vil jeg aldri få deg på tomansshånd igjen. Hvorfor i helvete kommer jeg meg ikke videre?

Jeg fornekter det for dere. For dere bare ler. Jeg innrømmer det ved å skrive dette. Jeg lengter meg sykt etter han. Jeg kan si at føniksfuglen er knus og ikke vil stige opp av flammene på en stund ennå. Hvordan skal den kunne gjøre det, når jeg ikke klarer å se personen uten å være helt ødelagt etterpå? Jeg savner han så forbanna mye og dere av alle burde skjønne det! Er det uvant at jeg er like ødelgat som dere? Faen… Jeg sier for mye. Nå skal jeg holde kjeft.

Jeg vil gjerne høre forklaringen din, før jeg sender deg til helvete med ei kule.

Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der….

Slitsomt! Jeg vil være glad, smile og bare løpe rundt å gjøre masse gøy, men så er jeg i elendig humør uten noen spesielt grunn. Og når folk spør, svarer jeg at jeg har det helt greit. Hvorfor? Fordi jeg ikke klarer å forklare hvorfor jeg er sånn. Iallefall ikke muntlig. Jeg klarer ikke å si det jeg egentlig vil si. Iallefall ikke til mennesker. Og det plager meg, det også. Også er jeg dødsparanoid. Jeg har opplevd så mye dritt med folk opp gjennom årene at jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Jeg tenker at folk sier ting bare for å være hyggelig. Vi sier til hverandre at det bare er å si ifra om det er noe. Bare å ringe om man trenger å snakke. Men det er ingen som gjør det, egentlig. Og jeg ser at folk ikke har det bra, men jeg orker ikke å hjelpe folk som ikke vil bli hjulpet. Og jeg vil bli hjulpe selv, men klarer det ikke. Jeg prøver alt jeg kan å stole på mennesker, men midt oppi det har alle innerst inne nok med seg selv.

Og hver gang jeg går rundt her
Minner om deg
Hver gang jeg går rundt her
Minner om deg og jeg 

Henger fast i tid og sted
Har gjort det før
Ingen tvil om det
Hva er det vi gjør
Har gjort det før
Har følt det før
Jeg har følt det før
- Postgirobygget "Hver gang jeg går rundt her"

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk

Hvorfor kan ikke tingene bare være som de alltid har vært? Det er ikke det samme når jeg ikke lenger kan prate med deg. Vi er kanskje i en forandringsprosess begge to. Jeg ser det samme gamle smilet, men likevel, det er ikke som det en gang var, da det var oss to mot resten av verden. Jeg kan ikke lenger se på deg og du kan heller ikke være her. Ved veikryssets start er du på vei mot høyre, mens jeg er på vei fremover. Og jeg som ønsket å dele veien med deg. Det blir så ensomt uten dere at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men ingen har en tidsmaskin. Om vi bare hadde hatt en tidsmaskin!

Jeg er på vei til å skjønne det nå. Etter den samtalen. Ikke den samtalen jeg ønsket, men der du nektet å innse at du har forandra deg. Hva er det du er så redd for?

Min kjære venn døde den 18.mars 2008 i troen på seg selv og ingen andre. Du var alt man kunne ønske og jeg vil savne deg for alltid. Jeg visste at våre veier ville skilles før eller seinere, men at det skulle skje så fort, det ante jeg ikke. Hvordan kan et slikt menneske forsvinne så fort? Det er så vondt at du aner ikke og jeg sitter her å forbanner meg over at jeg ikke klarer å gråte. (Fader, jeg må være så vanvittig følelsesløs, samtidig som jeg vet så godt at jeg er det totalt motsatte). Kjære deg, at du ikke hadde samvittighet til å si noe? (Så mange spørsmål, men så vanvittig få svar) Men at du ikke kunne si noe slik, bare skjære tvert? Jeg vet du har problemer med å snakke om slike ting. At du ikke snakket med meg. Om at du forsvinner så fort. (Og om det er for godt) Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det. Jeg vil ikke minst klare å tilgi meg selv, for det. Takk for det gode vennskapet vi hadde. Husk at jeg fortsatt bryr meg. Ring meg en dag, om du ønsker det. Husk at jeg er glad i deg. Rest in peace.

Folk faller som fluer for tiden. Føler at folk er på vei. Det gjelder ikke minst dere. Jeg orker ikke å ha så dårlig samvittighet hver gang, for jeg føler ikke at jeg gjør noe feil. For jeg vet ingenting. Snakk til meg!

Jeg så frem til denne kvelden. Leiligheten var ryddet, jeg var nydusjet. Filmen var leid. Den vi hade plukket ut sammen, etter mye fjasing. Potetgullet ble tømt over i en bolle, telysen tent og taklyset slått av. Favorittcden min sto på repeat.

*klikk* Melding!

Fra deg. Jeg smilte for meg selv der jeg sto å gredde det nesten tørre håret.

“Hei søta. Du… Jeg beklager, men det har oppstått en situasjon. Jeg kan ikke komme. Igjen, beklager”

Smilet mitt forsvant, og ble borte resten av kvelden.

En situasjon, du lissom… Jeg vet ikke hva jeg skal tro jeg..

Jeg endte med å knaske i meg hele bollen med potetgull, så Bridget Jones. Fikk tårer i øynene og åpnet rødvinen som var perfekt temperert. Til og med hun fant den rette… Røyka en pakke røyk og la meg tidlig. Småfull, innrøyka og ensom.