You like sleep. I like sleep. Let’s do it together.

Kjenner varm hud inntil seg. Ligger på armen å nesten sover. Lytter til pusten. Hører en klokke tikke i det fjerne. To par bein flettet inn i hverandre. Hånden min på magen hans. Han sover, men beveger seg. Snur seg på siden. Legger hodet mot hodet mitt. En hånd legger seg på ryggen min, stryker nedover og ned på låret, så opp igjen. Blir liggende stille. Tung sove-pust. Jeg får ikke sove ordentlig, men øynene er lukket og tankene farer til huset i skogen.

Våkner til hender som stryker meg over brystene. Fingre som leker med brystvortene etter tur. Legger meg over på ryggen og beveger lårene ørlite fra hverandre. Slumrer nesten, men bare nesten. Kjenner hendene som stryker nedover kroppen og ned mellom beina. Han lar en finger skli innenfor, i varmen. Og jeg slipper ut et lite sukk. Skjønner at jeg er våken, men sier ikke noe. Bare fortsetter, mykt, bestemt, skifter takt. Pulsen min stiger og jeg stønner han hardt inn i øret. Han ser på meg. Nyter det.

Ut av det blå ligger han over meg. Øynene møtes. Jeg som aldri pleier å ha blikk-kontakt, møter blikket hans. Han smiler. Ikke gliser, men smiler. Han holder blikket mitt lenge, og hendene mine flytter seg til ryggen hans. Ned til rumpa. Kroppen min følger takten hans. Rolig, så raskere. Roligere, raskere. Deilig.

Etterpå kysser han meg. Smiler igjen. Det litt søte og uskyldige smilet sitt. Tilbyr meg armen sin til å ligge på. Så sovner vi litt før jeg våkner og vil ha mer. Denne gangen er det jeg som vekker han.

Your loss, baby!

Takk for at jeg kan stryke deg av lista over vurderbare pikker å knulle når nøden er størst.

Godt å vite at jeg ikke lenger trenger å tenke at jeg kanskje vurderte å gi deg en sjanse til å bevise noe. Du beviste det jo allerede nå.

“Jeg savner kosestundene jeg”
“Javel?”
“Ja, vi har jo alltid hatt noe spesielt”
“Har vi?”
“Skal jeg være med deg hjem?”
“Vel… For å si det rett ut. Vi kan godt stryke litt på hverandre. Kysse litt. Men that’s it”
“Jammen jeg blir jo så klåfingra når jeg er full”
“Men da sier jeg i fra jeg vettu”
“Seriøst? Har du slutta helt?”
“Ja, jeg har jo sagt i hele kveld at jeg ikke er hun jeg var før”
“Ja, men…”
“Men er ikke et svar. Taxien drar nå”
“Jeg kommer senere”
“Jeg legger meg for å sove når jeg kommer hjem. Kommer ikke til å ta telefonen. Ikke til å svare på meldinger. Ikke til å låse opp døra. Det er now or never”
“Da blir jeg her”
“Oki. Whatever. Takk for beviset”
“Beviset?”
“Ja, at du mener at jeg kun er en fitte. Takk og god tur til helvete!”

Endelig vet jeg at jeg klarer det. Og selv monsteret ga faen! Greit, må innrømme at jeg gjerne skulle hatt noen å kost med. Men for fuck sake.. Ikke hvem som helst. Jeg er lei av PIKKER!

Trippin’ like crazy

Sov altfor lenge. La meg altfor sent. Begynte dagen med hobbyterapi for god venn. Hadde så mange planer og ingen av de ble gjort.

Frokost og sjokolade. Vann. Definer hvor usunt det er a.

Snart tom for røyk. Føler at for hver dag som går gir lysten til å holde seg oppe litt mer opp. Det er mørkt, men lyst ute. Det er den eneste grunnen til at jeg liker snøen. Den lysner nettene. Kveldene. Ting er alltid verst om kvelden.

Venner ringer for å prate. Setter pris på det. Men det er noe som mangler. Vet ikke helt hva. Klarer å sette ord på det, bare klarer ikke å sette fingeren på det.

Skal snart ut og på besøk. Blir nok godt å komme seg litt ut, selv om jeg mest av alt bare vil bli her. Ta en pille, slik at jeg sovner. Har bare en igjen og den må brukes fornuftig. Den skal tas i morgen. Tidlig på kvelden. Så forsvinner jeg inn i intet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg til tider er redd for å sove. Jeg er kanskje redd for å drømme at noe skal være bra og våkne opp til skuffelse? Dette må diskuteres. Kan gjøre det i kveld. Vi har fine og filosofiske diskusjoner. Men jeg merker at jeg er redd. Hun foreslo et glass alkohol og jeg sa ja til et glass. Redd for at det skal være begynnelsen på ny nedtur. Må passe på. Være hard.

This is what I gonna do to get over you:

1. Ha masse masse sex – CHECK!

2. Ruse meg  – CHECK!

3. Drikke meg altfor full og sovne – CHECK!

4. Be deg dra til helvete! -

   

Please, come to me so we can smell the flowers together

Ekkel drømmetilstand. Jeg ser ikke klart, føler meg uvel. Det er tydeligvis en fest. Borte i en båt ligger ei å sover. Mannen hennes er ute å triller babyen. Borte vekk. Vet ikke om jeg står, sitter eller ligger. Føles som om jeg flyter. Alt er litt blurry og gjennomsiktig på en og samme gang. Jeg merker at jeg tydeligvis har sex med noen, og jeg skjønner fort hvem det er. Merker det ikke fordi det er godt, for når jeg er nær noen kjennes det ut som jeg tar på en sky.

Du og jeg ligger under en teppepose som du har pakket rundt oss
- Kommer du eller?, er det noen som spør deg. Du setter deg opp, og jeg blir liggende sammenkrøllet som en ball. Som et lite lam som ennå ikke klarer å bevege seg så mye.
- Nei, jeg blir her jeg. Hun har det ikke helt bra, svarer du. Jeg tenker at det er koselig at du blir. Da vet jeg at du bryr deg i det minste.

Kameratene dine drar en etter en. Ut døra og nedover trappene. Hører beboerne i etasjen under bråker og skriker. Høres ut som det er slåssing på gang. Ting blir kastet og sinte stemmer roper og skriker. Kanskje har de havnet i bråk med kameratene dine. Jeg bryr meg ikke. Orker ikke. Tenker at de får skylde seg selv.

Vi ligger ved siden av hverandre, og du titter opp i taket. Ingen av oss sier noe. Jeg begynner å komme til meg selv. Klarer å bevege meg, men fortsatt er ting rundt oss gjennomsiktig tåke. Fortsatt er det ingen som sier noe. Hun som ligger i båten sover fortsatt. Jeg går rundt i rommet, inn på kjøkkenet og tilbake. Sier ingenting, men føler meg fortsatt litt ør. Lurer på hvorfor vi hadde sex. Hvordan du ikke merket at jeg ikke var til stede. Kjenner jeg blir en smule sint, men mest lei meg.

Til slutt reiser du deg opp fra gulvet, der du har sittet å sett på meg. Som om du har ventet på at jeg skal si noe. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt. Husker ikke nå. Du sier at du går. At det ikke er noe grunn til å være her noe mer. Før jeg får sukk for meg, tripper du ned trappene og ut. Jeg ser deg i vinduet og bestemmer meg for å gå etter deg.

Ute ser jeg at du er på vei inn i nabohuset. Du går å snakker med hun eldre dama som bor i første etasje. Jeg hører at du sier at du vil dø. At du er lei alt og bare vil gå å ta livet ditt. Jeg løper etter deg, mens du er på vei opp i andre etasje. Du låser deg inn i leiligheten som du tydeligvis bor i. Jeg følger etter. Vil ikke at du skal forsvinne. Det som møter oss i det første rommet er en tjukk tåke av røyk. Damp. Jeg husker at det gjorde vondt i nesa, for det var tydeligvis aldri blitt luftet. Noen må ha sittet å dampet røyk som faen. Lenger inn ser jeg at det står et spisestuebord. Jeg ser ikke menneskene som sitter rundt, men jeg vet iallefall at den ene er Konspirasjonstullingen. Jeg vil ikke være der, men skjønner at det er nytteløst å få deg med ut, selv om jeg har lyst til å forsøke alt jeg kan.

Mobilen min ringer og det er bestis som forteller at hun har fått en scooter av pappan sin. Og selv om jeg ikke er der, vet jeg at hun står i gården sin og at scooteren står på en tilhenger.

Klarte ikke å glemme, og det plager meg så inn i helvete! Men har roet meg ned i det minste

We opened a cold case love

- Ta en siste røyk, så går vi å legger oss?
- Høres ut som en idé.
Begge trekker på seg jakkene og tråkker i skoene. Festen er over, men ingen av oss er fulle. Jeg er muligens en smule mer bedugget enn deg, men ingen kan se det. Alle har enten dratt hjem eller ligger å sover i første etasje. Musikken spiller fortsatt. Din musikk, men jeg liker den. Ute står vi å snakker om å sjekke opp mennesker på byen. Hvordan noen desperat kaster seg over deg. Viser med alt av oppførsel at man vil ha den andre parten. Jeg står å tenker at jeg vil knulle deg. Sier det ikke, og aner ikke om du vet det.
Vi går å legger oss i hver vår senger. Ligger å prater om alt og ingenting. Jeg sier frimodig at jeg ikke er våken. At jeg trenger noe som får meg trøtt. Tester deg, slik jeg gjør med alle. Du mumler et svar.
- Hva sa du?
- Nei, bare glem det.
- Herregud, kom igjen da! Vi er jo bare venner.
- Greit… Jeg sa at jeg sikkert kunne fått deg trøtt jeg, sier du og blir litt flau i stemmen.
- Hehe, du mener det?
- Men jeg vil ikke være utro mot dama…
- Nei, men det skal du ikke heller. Det er bra det.

Den forrige jeg knulla hadde iallefall ingenting i mot å være utro mot dama si. Verken den første eller andre gangen den nattan…. Jeg liker deg.

- Nei, skal vi ta en siste røyk før vi legger oss eller?
- Jepp, også må vi bare finne den derre låta til Erik og Kris. Du vet den derre….
- Ølbriller?, spør jeg og tenner røyken.
- Jepp!, sier du og leter videre nedover musikklista på Spotify, finner sangen og setter den på.

I’m fat, I’m singel, I’m ready to mingel!

Selvfølgelig har vi sex. Selvfølgelig er vi mer enn litt bedugget. Selvfølgelig nevner du ikke henne med et ord. Vi har sex til vi finner ut at vi er for fulle og har fjasa i over en time. Du har slikka meg etter alle kunstens regler, men jeg kommer ikke. Jeg har runka og sugd deg til armen og tunga verker, men du kommer heller ikke. Vi har vært i de fleste stillingene vi pleier å teste, men enten er jeg rett og slett for våt eller så er du rett og slett for slapp. Jeg har vondt i kneet og begge er trøtte. Jeg ruller av deg, mens du strekker deg etter røykpakka. Setter deg opp langs veggen og ruller en rullings.
- Ruller du en til meg også eller?
- Tok du ikke med deg røyken din a?
- Nei, men jeg har askebeger her da.
- Lungt!, sier du og rekker meg rullingsen.

Så røyket vi, så la vi oss og jeg ble liggende å høre lenge på hvordan du pustet, før jeg bestemmte meg for å drømme meg vekk fra virkeligheten og møte mørket som uansett omga oss.

Don’t think the way they do

En dag våknet jeg opp og så at at ingenting var som det skulle. Jeg tok deg på løgn etter løgn. Klærne lå over alt. Blomstene var døde. Du var ikke lenger deg selv. Hunden logret ikke lenger. Oppvasken var ikke tatt på flere uker. Gardinene hang feil vei og tven sto på. Reprise fra en serie som gikk når vi var små. Det var tomt for dopapir og jeg var fyllesjuk. 

Jeg begynte å rydde. Sorterte oppvasken, først bestikk, glass og kopper, så tellerknene, så kjelene. Stekepannen til slutt. Jeg skiftet gardiner og farget meg selv rosa. Hunden løp etter halen sin. Hadde våknet til liv. Gikk til butikken å handlet nye blomster (og dopapir). Kastet de gamle i komposthaugen bak huset. Solen begynte å skinne svakt bak skylaget. Jeg sa hva jeg mente. Begynte å lese igjen. Kastet råtten mat som snart var på vei ut av kjøleskapet selv.

Til slutt satt jeg i solen som nå lyste opp hele byen, med en karaffel med limonade og en bok jeg aldri hadde lest. En bok om å tørre å si ifra. Å ikke la seg plukke på. Man kan ikke forvente å forandre andre, om man ikke endrer seg selv. Jeg er i en mellomfase, mellom meg selv og en ny og hittils ukjent meg. Det er godt og jeg gleder meg til ferden videre. Noe må må slutte med, for å kunne fortsette. Det er godt og vondt, men mest godt.

Jeg gjør ting jeg liker. Jeg liker å rydde eller bare sitte å leke med hunden. Kaste ball å se den løpe etter den. Lære den å gi labb og våkne av at den prøver å vekke meg med å hoppe opp i senga når klokka ringer en morgen altfor tidlig. Jeg nyter og er til en viss grad klar over hva som kanskje må ofres.

Det er natt igjen og jeg sier til hunden min: “Nå er det nattan, hund. Skal vi gå å legge oss?” Så slår jeg av lysene etter hvert som jeg folater rommene, kaster av meg klærne i haugen med skittentøy som jeg skal sette på før jobb i morgen. Kort dag, så den er ferdig i det jeg kommer hjem. Takk for i dag. Det har vært en fin dag.

Memories made in the coldest winter

En kveld dunket en gammel venn på døren min. En gammel venn som egentlig ikke var en venn, men tvertimot en slask som smøg seg inn på en sårbar person og gjorde henne mer sårbar enn hun trodde var mulig. En slask som hun trodde hun elsket, men som hun nå innser at hun aldri gjorde. Hun elsket heller det å ødelegge seg selv på den tiden. Den tiden er forbi. Jeg vet at jeg er verdt noe mer.

En gammel venn, full av fanteri sto brått på døren min. En gammel venn som var klar for å finne på noe. Vi visste begge to hva han egentlig mente med det. Jeg ba han inn. Sulteforet på nærhet? Nei, man må tørre å være alene også. Jeg liker det. Det er ikke så skummelt som folk skal ha det til. Ikke når du har en valp å ta vare på og som kryper inntil deg om du ser litt trist ut. Min gamle venn tok seg med det samme til rette i sofaen. Slik han alltid har gjort. Men det han ikke visste var at denne gangen var det ikke han som satt med regelboka. Det er en ny tid – på tide med nye regler også.

Etter en lang tid med mimring, latter og diskusjon fant jeg det for gått å gå å legge meg. Jeg ventet bare på første trekk fra han. Jeg hadde allerede spilt mitt første ved å henvise han til å bli på sofaen. Det var ikke enkelt å få han til å bli der, men han ble, før han ropte inn:
- Sorthonning! Jeg vil sove sammen med deg!, og jeg hørte tassende skritt ute i gangen. Før jeg visste ordet av det lå han nesten over meg i senga, men jeg klarte å få han ut i stua igjen. Desverre kom han tilbake og jeg begynte å bli lei. Sa at han kunne ligge i senga om han lå stille og holdt kjeft. På sin side. Han la seg stille ned, krøp inntil meg og tok rundt meg. Hånden hans forsvant nedover magen min, strøk over hoftene, inn under trusa. Jeg nølte et øyeblikk. Kjente den harde kukken hans mot ryggen min. Skulle jeg? Det var en stund siden sist…? Jeg dro hånden hans vekk og snudde meg mot han. Vi lå nesetipp til nesetipp. Hånden hans strøk meg over ryggen, nedover mot rumpa igjen. Jeg kjente dunsten av alkohol.
- Jeg har mensen, Herr. Sjarm.
Det virka ikke som han brydde seg.
- Herr Sjarm, jeg har ganske mye mensen, så det kommer ikke til å skje noe. Jeg flyttet hånden hans opp på ryggen igjen og snudde meg med ryggen til han. Hånden hans nedover magen og inn under genseren jeg hadde på. Nærmet seg brystene, forsiktig. Litt lenger og jeg visste han ville kjenne de stive brystvortene mine. Rommet var kaldt, så det var greit å ligge inntil et annet menneske. Han tok prøvende tak i brystet mitt. Masserte.
- Du, skjerp deg a? Du klarer ikke å få meg tent lengre. Det er det bare en eller to som klarer, og du er ikke en av dem. Du kan heller kile meg på ryggen. Så jeg snudde meg over på magen og han ble liggende å stryke meg på ryggen til han sovnet. Selv sovnet jeg kanskje tju minutter, kanskje fem. Jeg så ikke på klokka, men gløttet på øynene innimellom mens jeg lå å tenke ut dette blogginnlegget.

Så var tiden morgen og jeg skulle på jobb. Jeg smøg meg over han, der han lå å sov. Han var ikke engang søt når han sov lenger. Jeg kledde på meg og prøvde å vekke han, og fikk han til slutt opp. Vi tok bussen tilbake til byen, sammen. Og vi sto å varmet hverandre mens vi ventet på bussen. Det er jo grøssende kaldt ute. Det er vel første gang han noen gang har holdt rundt meg i offentligheten, uten å være noen som helst form for beruset.  Det siste vi gjorde var å gi hverandre en klem. Det var da jeg hørte ordene lavt inn i håret mitt.
- Ikke glem meg, baby.

Jeg kommer ikke til å glemme deg, Herr Sjarm, men å komme over deg, det har jeg iallefall klart. Folk kan si jeg er sterk person med mye viljestyke, men det handler bare om å tenke på hva man faktisk fortjener og jeg fortjener ikke dritt fra en trassig halvvoksen mann. Jeg kommer ikke til å glemme denne natten med det første. Den natten da jeg så hele minnet om han, utenfor og inn. Hvor ødelagt jeg var, hvor mange dråper blod jeg felte for han, for oss. Det var aldri noe oss, og heldigvis kommer det aldri til å bli oss. Jeg er glad og stolt over meg selv. Jeg har bevist at selv om ting kan ta tid, så kommer man seg gjennom det. Og jeg skal ikke si at det ikke er vanskelig. Men jeg håper og tror at min Mr. Big er ute av hjertet mitt. Jeg tok hjertet mitt tilbake, og det er så godt som nytt.

Kjærligheten er som et flakslodd. Gevisnsten er der ute og venter på deg. Du må bare prøve deg nok ganger.

And if you let me inside, maybe I won’t run

Hun burde tenkt tanken allerede mens hun lå i senga å venta på at han skulle komme å legge seg. Lå å leste en bok som vanlig. Det hadde blitt mange av de i det siste. Og egentlig hadde hun tenkt tanken for lenge siden. Det blir ikke noe i dag heller… Hun sto til slutt opp, sukket, dro på seg en kjole som lå slengt ved senga og gikk ut i stua. Der satt han med noen brødskiver å tygget.
- Jeg lå å venta på deg jeg, kjære?, sa hun og satte seg ned å tente en røyk. Var ikke sikker på om han kunne se at hun var oppgitt. Hun visste at han var flink til å se sånne ting.
- Å?
Hun nikket.
- Jeg er ikke så trøtt jeg, skjønner du… Han begynte på den neste brødskiva og spurte om hun ville ha den siste. Hun ristet på hodet. Hun prøvde alltid å nekte seg selv mat når hun var smålei seg. Å fortsette å spise nå ville få henne til å ese mer ut. Selv om hun visste at hun kom til å ende med å ta den. Det var jo tross alt bare i jælva bødskive. Han tygget ferdigå fiklet frem en røyk. De ble sittende i stillhet å røyke, mens de glodde på tven. Noe de hadde gjort altfor mye denne høsten.

- Nei, skal en prøve å legge seg a? Det var han som brøt stillheten først.
- Ja, hadde jo vært koselig å sove sammen den siste natten, svarte hun med tanke på at han mest hadde sovet på dagene den siste tiden. De gikk inn i senga og hun øynet håp. Hun visste ikke hvorfor, men en liten glød av håp hadde hun. Han gikk på badet og hun hørte han pusset tennene. Hun begynte å kjærtegne seg selv, ville aller mest bare kaste seg over han. Kjente hvordan det ble varmere der nede mellom lårene.

Han krøp opp i senga og tullet dyna rundt seg. La armen vant ut så hun kunne sove på den. Hun lot handen sin gli innunder dyna hans. Lot den hvile nederst på ryggen, nesten nær den tykke strikken på boxeren hans. Kjærtegnet han forsiktig, likevel bestemt. Han kysset hennepå nesa og sa han var glad i henne, før han kvakk til.
- Det klør!
Hun trakk seg litt unna, men lot fort hånden hennes gli tilbake.

- Vet du hva?, sa hun og kysset han på brystet.
- Nei, hva?
- Jeg har skikkelig lyst på deg.
- Det har jeg visst lenge. Slapp av, du skal få i morra…

Hun trakk seg unna. Det var ikke noe vits i å fortsette. Og når han spurte hvorfor hun snudde seg, skyldte hun på at skulderen hennes gjorde vondt, selv om det overhode ikke var tilfelle. De ble liggende i stillhet og hun sukket. Så sukket han.
- Er det noe?, spurte hun.
- Neida, svarte han så likegyldig han bare klarte, uten å høres et grann ekte ut.
- Du kan jo si det da, om det er noe…. sa hun stille. Han svarte ikke, så til slutt gikk hun ut i stuen for andre gang den natten og tok en frustrasjonsrøyk.

Tell me that your sweet love hasn’t died

Enda en natt hadde hun krøpet ut av senga etter han hadde sovnet. Hun orket ikke å lese. Klarte ikke å følge setningene i boka lenger. Boka hun hadde fått av han. En spennende krimbok. Hun var ikke veldig fascinert av krim. Hun hadde krøpet ut av senga og dro lydløst på seg klærne, lukket døren stille opp og gikk ut i stua. Tente seg en røyk og tårene trillet.

Hun pleide aldri å gråte. Den siste tiden hadde hun grått mer enn på to år. Hun følte at hun ikke fikk til noen ting. At hun ødela for seg selv. For det måtte jo være henne det var noe feil med. Hun tenkte så mye i hodet, men klarte ikke å forklare det når hun prøvde. Hun følte at hun ikke ble forstått. Og han skjønte virkelig ikke noe. Begge følte at de ikke var bra nok, men begge misforsto hverandre. Det måtte jo være sånn det var?! Eller? Hun viste hvordan den stygge stemmen i hodet ødela henne. Fortalte henne at hun ikke fortjente dette. At alt det stygge hun noen gang hadde gjort, hadde gjort så hun ikke fortjente å ha det bra.

I går hadde hun trodd at det var enden. Når han gikk fra henne i parken, med en siste setning. “Sorry for at jeg er til…” Hun hadde grått igjen og blitt sittende en evighet, over en time, før han hadde etterlyst henne. “Hvor er du, kjære? *kyssepå*” Når hun kom hjem var det ikke mye dans på rosene. Resten av kvelden var rar og dagen etter hadde ikke vært noe bedre, sett bortifra når de hadde besøk.

De hadde hatt besøk av en venninne, snakket shit, sett på tv og baket kake. Ledd, snakket og hatt det stort sett bra. Ti minutter etter venninnen dro senket stillheten seg over hybelen de delte. Hybelen de snart skulle flytte ut i fra. Kanskje det ville hjelpe å flytte? Kanskje de ikke ville gå hverandre på nervene like mye? Kanskje de bare hadde vært for mye sammen den siste tiden? Han hadde ymtet frempå å dra å besøke slekta si. Komme seg bort noen dager, alene. Hun var livredd. Redd for at om han dro nå ville det være for godt.

Men hun visste at dette ikke kunne forsette. Men hun følte seg for svak til å orke å gjøre noe med det. Ting fikk gå som de skulle. Det som skjer, er det jo en grunn til. Hun ønsket bare å finne en grunn. Et bevis, men hun ante ikke hvor hun skulle begynne å lete.

Hun stumpet røyken, tørket tårene og gikk inn i sengen igjen. Lot klærne falle til hun sto naken foran senga. Følte alt bare hang og slang.