En kveld dunket en gammel venn på døren min. En gammel venn som egentlig ikke var en venn, men tvertimot en slask som smøg seg inn på en sårbar person og gjorde henne mer sårbar enn hun trodde var mulig. En slask som hun trodde hun elsket, men som hun nå innser at hun aldri gjorde. Hun elsket heller det å ødelegge seg selv på den tiden. Den tiden er forbi. Jeg vet at jeg er verdt noe mer.

En gammel venn, full av fanteri sto brått på døren min. En gammel venn som var klar for å finne på noe. Vi visste begge to hva han egentlig mente med det. Jeg ba han inn. Sulteforet på nærhet? Nei, man må tørre å være alene også. Jeg liker det. Det er ikke så skummelt som folk skal ha det til. Ikke når du har en valp å ta vare på og som kryper inntil deg om du ser litt trist ut. Min gamle venn tok seg med det samme til rette i sofaen. Slik han alltid har gjort. Men det han ikke visste var at denne gangen var det ikke han som satt med regelboka. Det er en ny tid – på tide med nye regler også.

Etter en lang tid med mimring, latter og diskusjon fant jeg det for gått å gå å legge meg. Jeg ventet bare på første trekk fra han. Jeg hadde allerede spilt mitt første ved å henvise han til å bli på sofaen. Det var ikke enkelt å få han til å bli der, men han ble, før han ropte inn:
- Sorthonning! Jeg vil sove sammen med deg!, og jeg hørte tassende skritt ute i gangen. Før jeg visste ordet av det lå han nesten over meg i senga, men jeg klarte å få han ut i stua igjen. Desverre kom han tilbake og jeg begynte å bli lei. Sa at han kunne ligge i senga om han lå stille og holdt kjeft. På sin side. Han la seg stille ned, krøp inntil meg og tok rundt meg. Hånden hans forsvant nedover magen min, strøk over hoftene, inn under trusa. Jeg nølte et øyeblikk. Kjente den harde kukken hans mot ryggen min. Skulle jeg? Det var en stund siden sist…? Jeg dro hånden hans vekk og snudde meg mot han. Vi lå nesetipp til nesetipp. Hånden hans strøk meg over ryggen, nedover mot rumpa igjen. Jeg kjente dunsten av alkohol.
- Jeg har mensen, Herr. Sjarm.
Det virka ikke som han brydde seg.
- Herr Sjarm, jeg har ganske mye mensen, så det kommer ikke til å skje noe. Jeg flyttet hånden hans opp på ryggen igjen og snudde meg med ryggen til han. Hånden hans nedover magen og inn under genseren jeg hadde på. Nærmet seg brystene, forsiktig. Litt lenger og jeg visste han ville kjenne de stive brystvortene mine. Rommet var kaldt, så det var greit å ligge inntil et annet menneske. Han tok prøvende tak i brystet mitt. Masserte.
- Du, skjerp deg a? Du klarer ikke å få meg tent lengre. Det er det bare en eller to som klarer, og du er ikke en av dem. Du kan heller kile meg på ryggen. Så jeg snudde meg over på magen og han ble liggende å stryke meg på ryggen til han sovnet. Selv sovnet jeg kanskje tju minutter, kanskje fem. Jeg så ikke på klokka, men gløttet på øynene innimellom mens jeg lå å tenke ut dette blogginnlegget.

Så var tiden morgen og jeg skulle på jobb. Jeg smøg meg over han, der han lå å sov. Han var ikke engang søt når han sov lenger. Jeg kledde på meg og prøvde å vekke han, og fikk han til slutt opp. Vi tok bussen tilbake til byen, sammen. Og vi sto å varmet hverandre mens vi ventet på bussen. Det er jo grøssende kaldt ute. Det er vel første gang han noen gang har holdt rundt meg i offentligheten, uten å være noen som helst form for beruset.  Det siste vi gjorde var å gi hverandre en klem. Det var da jeg hørte ordene lavt inn i håret mitt.
- Ikke glem meg, baby.

Jeg kommer ikke til å glemme deg, Herr Sjarm, men å komme over deg, det har jeg iallefall klart. Folk kan si jeg er sterk person med mye viljestyke, men det handler bare om å tenke på hva man faktisk fortjener og jeg fortjener ikke dritt fra en trassig halvvoksen mann. Jeg kommer ikke til å glemme denne natten med det første. Den natten da jeg så hele minnet om han, utenfor og inn. Hvor ødelagt jeg var, hvor mange dråper blod jeg felte for han, for oss. Det var aldri noe oss, og heldigvis kommer det aldri til å bli oss. Jeg er glad og stolt over meg selv. Jeg har bevist at selv om ting kan ta tid, så kommer man seg gjennom det. Og jeg skal ikke si at det ikke er vanskelig. Men jeg håper og tror at min Mr. Big er ute av hjertet mitt. Jeg tok hjertet mitt tilbake, og det er så godt som nytt.

Kjærligheten er som et flakslodd. Gevisnsten er der ute og venter på deg. Du må bare prøve deg nok ganger.

Hun burde tenkt tanken allerede mens hun lå i senga å venta på at han skulle komme å legge seg. Lå å leste en bok som vanlig. Det hadde blitt mange av de i det siste. Og egentlig hadde hun tenkt tanken for lenge siden. Det blir ikke noe i dag heller… Hun sto til slutt opp, sukket, dro på seg en kjole som lå slengt ved senga og gikk ut i stua. Der satt han med noen brødskiver å tygget.
- Jeg lå å venta på deg jeg, kjære?, sa hun og satte seg ned å tente en røyk. Var ikke sikker på om han kunne se at hun var oppgitt. Hun visste at han var flink til å se sånne ting.
- Å?
Hun nikket.
- Jeg er ikke så trøtt jeg, skjønner du… Han begynte på den neste brødskiva og spurte om hun ville ha den siste. Hun ristet på hodet. Hun prøvde alltid å nekte seg selv mat når hun var smålei seg. Å fortsette å spise nå ville få henne til å ese mer ut. Selv om hun visste at hun kom til å ende med å ta den. Det var jo tross alt bare i jælva bødskive. Han tygget ferdigå fiklet frem en røyk. De ble sittende i stillhet å røyke, mens de glodde på tven. Noe de hadde gjort altfor mye denne høsten.

- Nei, skal en prøve å legge seg a? Det var han som brøt stillheten først.
- Ja, hadde jo vært koselig å sove sammen den siste natten, svarte hun med tanke på at han mest hadde sovet på dagene den siste tiden. De gikk inn i senga og hun øynet håp. Hun visste ikke hvorfor, men en liten glød av håp hadde hun. Han gikk på badet og hun hørte han pusset tennene. Hun begynte å kjærtegne seg selv, ville aller mest bare kaste seg over han. Kjente hvordan det ble varmere der nede mellom lårene.

Han krøp opp i senga og tullet dyna rundt seg. La armen vant ut så hun kunne sove på den. Hun lot handen sin gli innunder dyna hans. Lot den hvile nederst på ryggen, nesten nær den tykke strikken på boxeren hans. Kjærtegnet han forsiktig, likevel bestemt. Han kysset hennepå nesa og sa han var glad i henne, før han kvakk til.
- Det klør!
Hun trakk seg litt unna, men lot fort hånden hennes gli tilbake.

- Vet du hva?, sa hun og kysset han på brystet.
- Nei, hva?
- Jeg har skikkelig lyst på deg.
- Det har jeg visst lenge. Slapp av, du skal få i morra…

Hun trakk seg unna. Det var ikke noe vits i å fortsette. Og når han spurte hvorfor hun snudde seg, skyldte hun på at skulderen hennes gjorde vondt, selv om det overhode ikke var tilfelle. De ble liggende i stillhet og hun sukket. Så sukket han.
- Er det noe?, spurte hun.
- Neida, svarte han så likegyldig han bare klarte, uten å høres et grann ekte ut.
- Du kan jo si det da, om det er noe…. sa hun stille. Han svarte ikke, så til slutt gikk hun ut i stuen for andre gang den natten og tok en frustrasjonsrøyk.

Enda en natt hadde hun krøpet ut av senga etter han hadde sovnet. Hun orket ikke å lese. Klarte ikke å følge setningene i boka lenger. Boka hun hadde fått av han. En spennende krimbok. Hun var ikke veldig fascinert av krim. Hun hadde krøpet ut av senga og dro lydløst på seg klærne, lukket døren stille opp og gikk ut i stua. Tente seg en røyk og tårene trillet.

Hun pleide aldri å gråte. Den siste tiden hadde hun grått mer enn på to år. Hun følte at hun ikke fikk til noen ting. At hun ødela for seg selv. For det måtte jo være henne det var noe feil med. Hun tenkte så mye i hodet, men klarte ikke å forklare det når hun prøvde. Hun følte at hun ikke ble forstått. Og han skjønte virkelig ikke noe. Begge følte at de ikke var bra nok, men begge misforsto hverandre. Det måtte jo være sånn det var?! Eller? Hun viste hvordan den stygge stemmen i hodet ødela henne. Fortalte henne at hun ikke fortjente dette. At alt det stygge hun noen gang hadde gjort, hadde gjort så hun ikke fortjente å ha det bra.

I går hadde hun trodd at det var enden. Når han gikk fra henne i parken, med en siste setning. “Sorry for at jeg er til…” Hun hadde grått igjen og blitt sittende en evighet, over en time, før han hadde etterlyst henne. “Hvor er du, kjære? *kyssepå*” Når hun kom hjem var det ikke mye dans på rosene. Resten av kvelden var rar og dagen etter hadde ikke vært noe bedre, sett bortifra når de hadde besøk.

De hadde hatt besøk av en venninne, snakket shit, sett på tv og baket kake. Ledd, snakket og hatt det stort sett bra. Ti minutter etter venninnen dro senket stillheten seg over hybelen de delte. Hybelen de snart skulle flytte ut i fra. Kanskje det ville hjelpe å flytte? Kanskje de ikke ville gå hverandre på nervene like mye? Kanskje de bare hadde vært for mye sammen den siste tiden? Han hadde ymtet frempå å dra å besøke slekta si. Komme seg bort noen dager, alene. Hun var livredd. Redd for at om han dro nå ville det være for godt.

Men hun visste at dette ikke kunne forsette. Men hun følte seg for svak til å orke å gjøre noe med det. Ting fikk gå som de skulle. Det som skjer, er det jo en grunn til. Hun ønsket bare å finne en grunn. Et bevis, men hun ante ikke hvor hun skulle begynne å lete.

Hun stumpet røyken, tørket tårene og gikk inn i sengen igjen. Lot klærne falle til hun sto naken foran senga. Følte alt bare hang og slang.

Hun lå å leste i senga. Prøvde å stenge tankene ute, konsentrerte seg om å få med seg ordene, setningene i boken hun hadde funnet frem ifra hylla her om dagen. Hun hadde kjent hvor deilig det var å lese igjen. Lese noe tykkere enn en av disse damebladene hun alltid kjøpte om hun hadde noen penger til overs. Prøvde å koble helt av. Fra kløinga, tankene, verden generelt. Prøvde å bli trøttere, men det funket ikke når han lå med ryggen til. Han prøvde å sove, fikk det ikke helt til. Satte seg opp og hun tittet på han.
- Jeg trur jeg går ut i stua jeg…
- Står du opp igjen?
- Ja, jeg får ikke sove her inne… sukket han.
Hun sukket lydløs, før hun svarte han.
- Men kjære deg, du kunne jo sagt i fra at lyset irriterte deg?
- Neida, du skal få lese om du vil. Dessuten er de altfor varmt her.
Hun slo boka lydløst sammen og la den i sprekken mellom veggen og madrassen. Visste at det ikke kunne bli mer lesing i natt. La hodet ned på puta igjen og ba han om å slå av lyset. Han lukket opp vinduet som kun sto på gløtt, før han la seg ned igjen, og trykket på lysbryteren. Det ble med et mørkere i rommet, men alfor lyst for henne. I fem minutter ble hun liggende å stirre ut i ingenting, før hun reiste seg opp og kledde på seg. Gikk lydløst ut av rommet, mens hun håpet på at han skulle si noe. Be henne bli, at han ville at hun skulle ligge inntil han. Men hun visste at det ville han ikke gjøre. Til det var det for varmt.

Ute i stuen sukket hun høyt, tente seg en røyk og slo på dataen. Ville ikke tenke. Orket det ikke. Det var så mye hun ville si til han, men hun turte ikke. Turte ikke å tenke alle tankene fullt ut. Msnen logget seg på av seg selv og plutselig snakket et gammel venn til henne. Og de snakket lenge, og hun glemte de vonde tankene for en liten stund.

Jeg har lyst til å si noe om sex i dag. Jeg vet ikke hvorfor og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Bare at jeg har et stort behov for å snakke om sex i dag. Hver gang jeg har tenkt på denne bloggen i det siste, har jeg tenkt på noe med sex. Så får vi sjå!

Jeg kunne skrevet om den beste sexen jeg noen sinne har hatt. Og hvor mange ganger vi hadde oss i leiligheten hans, (som nettopp var tømt av henne) på diverse steder, det er jeg i grunn ikke sikker på. Jeg kunne fortalt om elendig fyllesex i parken eller da vi to bare stakk fra alle andre, forlot de ved baren og forsvant inn på toalettet. Jeg kunne fortalt om den gangen vi ble tatt på fersken og hvor flaue vi var. Jeg kunne fortalt hvor flink han er med tunga og jeg kunne prøvd å beskrive det fantastiske fingerspillet hans. Jeg tror ikke jeg vil klare det. Jeg kunne fortalt om trekantdramaet som ikke var så ille og hvor sjokkert jeg er over meg selv, når jeg tenker på det. Jeg kunne fortalt om fyllesex som endte med at vi sovna begge to. Jeg kunne fortalt om da jeg freaka totalt ut og ikke skjønte hvorfor jeg egentlig hadde gjort det. Jeg kunne fortalt en historie, men alle ord er så oppbrukte.

Jeg husker alle gangene jeg bare har villet dra dyna over meg, siden jeg skammer meg over kroppen min. Du lot meg ikke få lov. Du ville se, føle, smake alt på en gang. Du var uvirkelig og ekte på en og samme gang. Vi kunne le av det og vi kunne ligge tett innntil hverandre i den lille senga di. Jeg er vant til å ha stor seng. Vi kunne ligge tett inntil hverandre og bare være søte og herlige, mens vi strøk over hverandre og lo høyt av noe de sa på radioen.

Jeg prøvde å skifte sang. Ville høre noe som var mitt. Tusla bort til dataen, med dyna rundt meg. Og jeg satt der å søkte på musikk, og før jeg rakk å velge sang, kysset du meg med de myke leppene. Du sto foran meg i bare en oppkneppet skjorte å viste meg hele stasen din. Leppene dine vil alltid gjøre meg sulten.

Noen ganger er det best første gangen man har sex med en ny fyr. Så mye å utforske. Og jeg må jo si at jeg er svært så overrasket, kjære deg

Tenk om jeg hadde gjort det? Tenk om jeg hadde sagt ja og fem minutter etterpå hadde vi befunnet oss på samme sted og hatt rå sex? Tenk om det hadde vært fantastisk og tenk om det hadde vært skikkelig dritt? Nei, da takker jeg meg heller til samtalen med yndlingsbartenderen i natt. Ingenting er som å trekke for gardinene og sette seg godt til rette ved bardisken og på den andre siden sitter en god venn og du er egentlig litt full og det er ikke ha, for han har stått å servert hele kvelden og hele tiden holdt glasset mitt fult av øl og jeg har svinsa rundt. Vi har sunget til de gamle klassikerene og til svensktopperna. Vi har ledd og vi har mora oss med blotter-samtalen vår og den er veldig intern og vi har ledd av gassmasker og ingen skjønner noen ting. Vi har observert, kanskje han mer enn meg? Jeg har tenkt, men ikke spesielt mye og jeg har endelig funnet ut hva den jenta heter. Og jeg har skaffa meg nummeret til han søte. Vi skal ta en kaffe en dag også skal jeg låne Pelle og Proffen av han. Det tror jeg blir bra. Også skal vi drikke te og ikke kaffe, siden vi er temennesker Men det var kvelden. Nå er det natt og min kjære venn har telt opp kassa og jeg har trukket for gardinene og hjulpet med å tørke border, ringe taxi til overstadig berusede mennesker og satt opp stoler. Nå sitter vi på hver vår side av baren og foran oss står to halvlitere og vi skåler og snakker om alt og ingenting og vi diskuterer kjærligheten opp og ned i mente. Og at vi ikke skjønner oss på menneskeheten, men at vi heller ikke skjønner oss på oss selv. Og vi har ikke snakka så veldig på denne måten før, min venn og jeg. Men vi finner ut at vi synes det var veldig hyggelig og tiden flyr og røykpakka mi er snart tom og det står 6 tomme ølglass på benken når vi låser og går hjem og titter på klokka og den er seks om morgenen. Og begge sover godt, kanskje for første gang på lenge. I hver sin seng og dagen etter ble brukt til pizzaspising, film og to øl.

Sånn! Da endte jeg opp som dere. Fornøyde nå?

Hadde virkelig ikke klart meg uten Tuppen i natt. Selv om vi alle tre hadde en ræva natt. For jeg håper du også hadde det. Men som du ville sagt det: “Motherfucker!” Uten at det forklarer en drit. Tuppen var der. Tuppen forsto, men Tuppen sa også ting. Og jeg var dum. Jeg sa også ting. Men vi lo også litt. Men tenk om jeg er? Og hvem vil eventuelt få en smekk i trynet? Også planla vi løgnen, på bekostning av at noen er døde. Smertefult. På flere måter. Det svir. Takk for at du ryddet opp. Urolig søvn på en dyr sofa. Et stykk Tuppen ved min side. Glad. Det klør i øret.

Å se deg komme slepende bortover gata….

Jeg skulle aldri dratt ifra han…

Lurer på om du egentlig skjønte noe mer i går? Jeg sa at jeg ikke ville la deg gå.

Jeg må legge på nå. Nå skal vi dra. Til mennene med hvite frakker. Burde jeg angre?

Farvel, håper vi kanskje sees igjen…. en dag…

Jeg trenger å våkne ved siden av noen. En som ligger å holder rundt meg og det er egentlig så varmt at jeg holder på å dø, men jeg sparker heller av meg dyna og fletter meg mer inntil deg enn vi allerede er. Jeg vil ha en som kysser ømt og som tar på meg på akkurat den riktige måten. Jeg vil ha en som ligger å tirrer meg til jeg dør om han ikke tar meg. (Faen, jeg hater mensen! Jeg blir så ekstremt kåt!! Der har du min form for pms lissom…)

Man kan alle gjøre en feil. Jeg synes ikke vi begikk en, jeg. Hvite løgner er alltid lov. Og feil? Alle har da lov til å feile? Vi er tross alt mennesker og det er menneskelig å feil og alt det der.

Jeg har ikke fortalt det til deg, har jeg vel? At jeg savner deg innimellom, jeg tillater bare ikke meg selv å fortsette. Selv om noen mener at jeg kanskje burde det.

La oss skåle! Nei, for da er jeg visstnok alkoholmisbruker og det som verre er. Jeg hater å bli dømt fordi jeg sitter på puben med mennesker som livet ikke ga en ekstra sjangse til. Jeg vet at jeg fortsatt har sjanser. Og jeg synes jeg tar sjangser ganske så ofte i grunn. Jeg har møtt masse herlige mennesker der. Og det er der jeg får klemmer og de klemmer ikke for ingenting. Senest i går fikk jeg en lang, god klem

Jeg føler ikke helt for middag i dag. Jeg er ennå så forbanna såra over den setningen. Og det er ikke første gangen du har kommet med en slik en. Det betyr jo bare det jeg har trodd hele tiden. At dere ikke har tro på meg. Det var drømmen min for faen. Eller er du bare bitter? Fordi du sitter der alene, i en alder av over femti. Du slitr ikke med økonomien, du har et stort hus, med utsikt utover vannet, fin bil og diverse, men egentlig tror jeg du er vanvittig ensom, tante Unn. Du fikk aldri oppfylt din drøm, er det ikke slik? Jeg skal prøve å ikke være bitter på deg i kveld. Jeg skal prøve, men om jeg oppfører meg likegyldig til deg, så er det derfor!

Ikke sitt å analyser denne, jeg skjønner knapt en dritt selv.

Har du noen gang hatt deg med en person og mens du lå der og dere kysset lidenskapelig, gikk det opp for deg at dette er bare fake? Og du klarte ikke å slappe av lenger, for det dukka opp en annen i tankene dine. Og du prøvde så godt du kunne å late som om det var han andre som kyssa deg. Han du hadde i tankene?

Hadde det vært riktig person du og ikke du, hadde jeg aldri funnet på den løgnen om at jeg hadde mensen. Jeg orka ikke ha sex med deg. Og så lenge jeg holder øynene mine åpne, later jeg som at jeg drømmer. Men da jeg egentlig drømmer er da jeg ligger meg øynene igjen og kjenner hånden din stryke meg over ryggen, nedover mot rumpa, tar en tak, for du vet jeg liker det. For vi har vært der før. Hånden din stryker oppover igjen, over magen, mot brystene. Jeg prøver ennå å late som om det er riktig person deg, men det funker ikke. Rett og slett fordi dere er to svært forskjellige personer. Du er mer fort og gæli’, du bruker mer tid.

Å våkne opp til at gårsdagens regn har blitt avsluttet, mens en arm holder rundt deg og spør om du har sovet godt, før han kysser deg. Det er luksus! (Men det var ikke riktig person)

- Ring meg en annen dag du er kosete da.

Så mye for “jeg-tror-jeg-er- over-han-pratet” i forrige innlegg!