You’ve Met Me At A Strange Point In My Life

Sola skinner og jeg burde være glad. Jeg har lyst til å se deg i daaag. Nynner på Jokkes låt. Feilsynger den med vilje.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ser for meg alle disse fremtidige minnene i hodet. Drømmer meg bort om hvordan alt kommer til å bli. Bare vent, frøken. Bare vent. Jeg merker hvordan jeg ikke lenger er like redd for det dårlige. Jeg har vel på en måte bare innsett at det alltid kommer til å være en del av meg. At livet går opp og ned. Noen dager er dårlige, men det hjalp å si at vi skal klare dem sammen. Det har alltid vært jeg som har sagt det på den måten. Til andre. Denne gangen var det deg. Og det var litt fint. Det var fint at noen forsto når jeg ikke hadde lyst. Du av alle burde vel vite det. Men jeg klarte det. Og vi er stolte begge to. Av meg. Sammen. Og det var fint.

Det er mye som er fint, for all del. Masse faktisk! Det er bare ikke alltid like lett å se det.

Det er så mye jeg vil skrive, men da blir det bare en sammensurium av tanker. Rot. Det er sånn det er. Men det er jo det som er meg. Kanskje jeg bare skal la fingrene få fritt spillerom.
Ja…

Hendene stopper opp. Vet ikke hvor de skal begynne. Hvor de skal fortsette. Jeg tenker på kropper. Nakne. To vesner. Sex. Blikk. Jeg klarer ikke å glemme blikket. Vet ikke helt om jeg vil heller egentlig.

Stopper opp.

- Skal vi se på solnedgangen?
- Jeg trenger å snakke.
- Kom, la oss gå.
- …
- Ah, se så vakker himmelen er!
- Du har rett i det.
- Alle fargene!
- Du er så lidenskapelig.
- Hører folk si det. Jeg er bare meg.
- Det er nok det.

Fantasi er fantasi og virkelighet noe helt annet. Det burde vært annerledes. At virkeligheten kunne i det minste være litt mer lik fantasien. Ikke så forbanna forskjellig. Kanskje det er slik at det er det man egentlig ønsker. Fantasien. Det indre “jeg-et” er det vi kaller for fantasi. Da kan man unnskylde med at det kun er fantasi og ikke noe annet. Fordi man er redd, for ekempel.

Æsj! Kan det ikke bare bli sommer også kan vi sitte på svaberget, drikke øl og grille i sola?

Know when to let go and when to keep fighting. Haha!

Kan nesten vite humøret etter klokka. Døgnrytmen er ødelagt etter påska. På grunn av han. Det er rart å legge seg og vite at ingen andre kommer å legger seg inntil meg. Jeg savner hånden hans på ryggen min og fingrene mine mot nakken  hans. Fingrene som leker med hårtuppene.

Planen min var å ta farvel etter påsken, men noe i meg gjør at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg ser de andre gi slipp, oppmuntrer dem, men klarer det ikke selv. Det… Jeg vet ikke hvorfor. Har ikke en sterk nok grunn. Og der begynner tårene å samle seg. Faen.

Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp? Det er noe med han. Noe jeg liker og for all del, også noe jeg ikke liker, men likevel. Jeg tror…. Aaah! Jeg hater å føle meg så jævla patetisk.

Fuck love, carry on and say goodbay to pain

Øynene hennes lyser ikke lenger opp når noen sier navnet dittlenger. Hun kjenner ikke en gledelig følelse når du logger på msn og hjertet hamret ikke når du snakker til henne. Du når ikke frem til henne på samme måte som før. Du er bare et dårlig minne bakerst i hodet hennes. Så ikke bli overrasket den dagen du går forbi henne på gaten og hun ikke engang titter etter deg. Og ikke bry deg deg med å prøve å snakke til henne, for du vil ikke få respons. Hun er ferdig med å kjempe det tapende slaget. Og det triste er at du har ingen andre å skylde på enn deg selv for at det skjedde. Hun ga deg hver eneste sjanse du spurte etter. Og hver eneste gang ødela du litt mer. Nå går hun rundt med et smil om munnen og hun ler lettere og høyere enn før. Ser ut som du har mistet henne, kjære deg.

Sometimes you gotta let go

Våkner til telefon. Gnir søvnen ut av øynene. Prøver iallefall. Litt nervøs. Går ut på kjøkkenet å setter på kaffe. Trøtte føtter mot kaldt gulv. Vandrer videre inn på badet. Myke hender slår på dusjen. Hånden blir ført under vannstrålen. Kjenner det går fra kaldt til varmt. Fingrene drar strikken ut av håret som flommer nedover skuldrene. Føttene går inn i dusjen. Hendene stiller på trykket. Varmt vann fosser . Treffer hodebunnen, pannen. Øynene lukkes. Vannet rennner videre nedover nesen, haken, skuldrene. Over brystene, nedover magen, hoftene lårene. Når føttene som sakte varmes. Ned i sluket. Håret blir såpet inn med en godluktende sjampo. Skummer. Barberhøvelen blir dratt over huden under armene. Ryggen krummes når kroppen bøyer seg for å la barberhøvelen møte anklene, leggene. Beina spres og lar barberhøvelen slippe til igjen. En svamp blir fuktet, før en stor dæsj med såpe treffer den. Svampen dras over kroppen. Masserer lett. Lar vannet flomme over hodebunnen. Fingrene hjelper vannet å få bort sjampoen. Såpen.

Tiden er mye. Tiden betyr snart besøk. Stress. Klær vurderes, prøver og byttes. Tankene kverner. Røyk tennes og kaffe drikkes. Smaker vondt når den treffer tunga. Munnen skjærer en grimase.

Melding om ankomst pipes inn på mobiltelefonen. Lukker øynene og prøver å fade ute et lite sekund. Mindfullness. Åpner øynene, trekker siste trekket fra sigaretten. Stumpes og trykker frem meldingen. Svarer. Føttene beveger seg i retning av gangen. Tråkker ned i skoene og tusler ut. Snurer skjerfet tre ganger rundt halsen. Ytterdøren låses og det fikles i lomma etter en ny sigarett. Det er vanskelig å tenne røyken, siden vinden er så sterk. Får det til. Skal heldigvis ikke langt.

Fotmassasjen er deilig for føttene. Kyssene fine. Smaskelydene for høye. Leppene for raske. Vil ha mer, disse leppene. Hender blir krevende. Apatisk. Klarer ikke. Fader ut. Trenger mindfullness mer enn noen gang. Blikket stivner. Skikkelsen ser den ikke. For opptatt.

- Kjenner du den harde pikken min? Vil du ha den inn i den våte fitta di?

Lurt blikk. Falske, små stønn. Klarer ikke. Kjenner kroppen blir stiv. Vil, men vil ikke. Tankene fokuserer ikke. Hendene beveger seg ikke lenger. Kjenner hard pikk dunke mot underlivet. Fortsatt påkledd. Skikkelsen trekker seg tilbake og jeg ser mitt snitt i å titte opp.

- Jeg beklager, men jeg klarer ikke.

 

Trippin’ like crazy

Sov altfor lenge. La meg altfor sent. Begynte dagen med hobbyterapi for god venn. Hadde så mange planer og ingen av de ble gjort.

Frokost og sjokolade. Vann. Definer hvor usunt det er a.

Snart tom for røyk. Føler at for hver dag som går gir lysten til å holde seg oppe litt mer opp. Det er mørkt, men lyst ute. Det er den eneste grunnen til at jeg liker snøen. Den lysner nettene. Kveldene. Ting er alltid verst om kvelden.

Venner ringer for å prate. Setter pris på det. Men det er noe som mangler. Vet ikke helt hva. Klarer å sette ord på det, bare klarer ikke å sette fingeren på det.

Skal snart ut og på besøk. Blir nok godt å komme seg litt ut, selv om jeg mest av alt bare vil bli her. Ta en pille, slik at jeg sovner. Har bare en igjen og den må brukes fornuftig. Den skal tas i morgen. Tidlig på kvelden. Så forsvinner jeg inn i intet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg til tider er redd for å sove. Jeg er kanskje redd for å drømme at noe skal være bra og våkne opp til skuffelse? Dette må diskuteres. Kan gjøre det i kveld. Vi har fine og filosofiske diskusjoner. Men jeg merker at jeg er redd. Hun foreslo et glass alkohol og jeg sa ja til et glass. Redd for at det skal være begynnelsen på ny nedtur. Må passe på. Være hard.

I have a hard time, want to cry, but can’t.

Gledet meg til å komme hjem, ta meg et langt bad. Ute regnet det som faen. Jeg skulle dusje for å føle meg fresh når jeg skulle til deg. Skulle ta på meg parfymen du likte så godt, slik at du kunne snuse på meg og si at jeg luktet godt. Også ville jeg knise litt sånn søtt. Eller noe. Jeg skulle vaske håret som begynte å bli fett. Jeg skulle barbere leggene og fitta slik at jeg følte meg litt mer sexy. Jeg skulle ta på meg det sorte lille hverdagsskjørtet og de nye støvlettene før jeg tok bussen til deg. Hadde gledet meg til å se deg igjen. Tenkte at da kunne jeg slippe tankene og jeg kunne ligge inntil deg i sengen. Kjenne den varme kroppen din inntil min. Få fine kyss på kinnet og i pannen. Prate og stille spørsmål igjen. Bare ha det fint.

Men så er det ikke sikkert det blir noe av likevel, fordi du kanskje må jobbe. Og jeg tenker at jeg ikke gidder å dusje likevel. Ingen grunn til å stresse, for det blir sikkert ikke noe av likevel. Bare bortkasta. Det er det den gamle meg ville gjort. Jeg kjenner suget etter å kunne drukne sorgene. Savnet etter å be en annen han bort, drikke øl og knulle. Slik vi alltid gjorde, for da flyktet vi i det minste sammen med noen, flyktet sammen vekk fra sannheten og virkeligheten noen timer.

Den nye meg skal gå å ta et langt bad. For min egen del. Fordi jeg har lyst til å føle meg fresh uansett om jeg blir alene i kveld. Jeg skal shave meg på beina og vaske håret. Smøre inn kroppen i den nye bodybutteren jeg fikk av ei venninne til jul. Bare fordi jeg vil lukte godt uansett. Jeg er kanskje ikke verdens gladeste akkurat nå, men et bad vil kanskje hjelpe uansett. Og det kan jo hende at det blir noe av, jeg bare vet ikke ennå. Han vet ikke ennå.

Det er som du sa, kjære. Vi er litt for kostbare begge to. Litt for redde for å si det vi føler.

If you can’t see my heart you must be blind

Jeg merker det nå. Flere dager uten like mye oppmerksomhet gjør meg sårbar. Jeg spiser istedenfor å drikke. Jeg har vondt i magen. Jeg er kvalm. Jeg blir varm og svetter mer. Jeg tenker. Vi vet alle hva som skjer når jeg tenker. Monsteret tar overhånd. Tygger i seg for derretter å spytte ut overanalyserende tanker. Kanskje er det derfor jeg går rundt som en rastløs gjøk. Fyller kroppen med mat, slik at det ikke skal være plass til alle tankene. Føler meg tørr i munnen, som om det nettopp har vært en sandstorm der. Orker ikke å være alene, men vil ikke annet enn å sove.

I morgen får jeg besøk av vraket som kanskje ikke lenger er et vrak. Jeg er som alltid skeptisk til det motsatte er bevist. Jeg har sett det litt for mange ganger. I flere år. Herregud, for fjerde året nå. Hvor ble tiden av? Jeg filosoferer mye rundt tiden. Ser hvordan de siste årene har blitt kastet bort i intet. Kastet bort på å rulle ut i gjørma, synes synd på seg selv. Skylle på andre. Det er jo det de sier; at jeg skylder på alle andre. At jeg bare ikke gidder. Noe feil må det jo være med meg. Angsten for det nye vil kanskje alltid følge meg. Hun sa det. Damen på sykehuset.

Vi er nødt til å bli flinkere til å fortelle hverandre hva vi føler. Jeg ser for hver dag at jeg blir litt flinkere. For de nærmeste. De jeg fortsatt anser som venner. Innrømmer, prøver å forklare alle tankene. Hvordan jeg tenker. Forskjellige måter å ordlegge seg på. Og jeg merker at det ikke er like skremmende som før. Det liker jeg.

I’m a victim of my own mind

Jeg sliter med kveldene. Det er alltid de forbanna kveldene som plager meg. Det er da man sitter alene, i sofaen. Det er mørkt og jeg har kanskje satt på en film, ser på noe meningsløs crap på tv. Og jeg klarer ikke å følge med. Alt jeg gjør er å tenke. Og jeg tenker ikke noe positivt når jeg har slike stunder.

Jeg er livredd for å ødelegge dette. Jeg vil så gjerne at det bare skal være fint. At uansett, så skal jeg ikke analysere ting i stykker. Derfor er jeg glad at noen kjefter på meg når jeg tenker. Jeg har blitt flinkere til å sette ord på det. Kanskje ikke den flinkeste, men jeg kommer meg. Å sette ord på ting er lett når man skriver. Man ser ordene fremfor seg. Man ser de danse seg frem bokstav for bokstav via tastaturet eller pennen. Å si ordene er så mye vanskeligere.

Jeg prøver å trekke fremtiden inn når jeg puster og spytte ut fortiden. Jeg prøver, men jeg lykkes ikke hele tiden. Jeg tror jeg er nødt til å gjøre det jeg ikke vet om jeg burde. Gå over til sinnet. Gå over til gi-faen stadiet igjen. Det er så mye enklere. Fuck it og gå videre.

Men jeg gjør jo ikke det. Isåfall ville jeg ikke sagt det. Jeg prøver bare å lure dere.

You emotionally mindfucked me or did I do it to you?

Er du med å ser fremover eller mer?

Jeg har tenkt så mye siden helga. Eller, nå juger jeg. Jeg har ikke tenkt all verden, men jeg har tenkt at nå er du et avsluttet kapittel. Det tok lenger enn jeg trodde, men jeg likte illusjonen av deg og meg. Mente vi var toppers sammen, men vi er jo ikke det. Jeg kunne sagt at du er en dritt, men du er jo ikke det heller. Isåfall er jeg like ille som deg.

En gang i tiden tok jeg farvel med hjemmet ditt. Uten at du visste det. Jeg har aldri vært der igjen.  Det kan godt hende jeg kommer dit igjen, men jeg tviler.

Så tuslet vi side om side, mens jeg gikk med verdens fineste lille hund foran meg i bånd. Og snøen falt ned. Det var mørkt og stjerneklart. Det hele føltes ut som en illusjon. Du gikk å fortalte ting om livet ditt, mens jeg bare lyttet. Sa noen ord der det passet seg. Det var fint.

Når jeg leste  de ordene. Det var da jeg innså at du er borte for godt.  Jeg klarer ikke å tilgi deg selv hvor mye jeg enn ønsker det.  Beklager.

Inne i sengen ligger hunden midt i senga og vi blir liggende å kose med henne begge to. Hun likte deg og jeg så det som et godt tegn. Etterhvert lå vi tettere og hunden la seg ved føttene mine isteden. Som om hun skjønte at det var greit å slippe deg til. Du lot hånden din forsiktig holde på hofta mi, over dyna. Vi lå bare å snakket. Jeg lukket opp øynene og snudde hodet mitt litt mot deg. Du lå allerede å tittet på meg. Jeg smilte og snudde hodet igjen. Du kysset meg på kinnet. På pannen. På kinnet igjen. Flyttet hånden litt usikker ned på magen og ble liggende å stryke forsiktig.

Jeg tror jeg prøver å si at jeg har det ganske fint om dagen. Tankene vandrer ikke så mye.  Til og med psykologen mente det var bra at jeg var sint på livet, samtidig som jeg var , ER, glad. Jeg bare lever.  Hører på musikk og liker at det har kommet litt snø. Liker at du sier at du vil treffe meg igjen. Tør ikke å tro, men hun og jeg, vi er enige om at det er LOV å håpe.

Og jeg er stolt og glad for de menneskene i livet mitt som drar meg opp. Selv om de ikke har det all verdens lett selv.

I feel above the ground, you spinn me round and round

Samtalte på facebook:

- faen, jeg vil ha fitta di nå
– Jeg vil kjenne pikken din!
- jeg husker hvordan fitta di ser ut, hvordan den smakte, hvordan den føltes
og den føltes bra, veldig bra ;D
– Mmmm, det er bra ;D Likte pikken din veldig godt. Og tunga di når du slikka meg til himmels
- jeg sitter å ronker nå
er sprengkåt
skulle gjerne slikka fitta di ass ;D
– Er kåt som faen selv jeg Du skulle fått kjenne hvor våt jeg er og du skulle gjerne fått slikka fitta mi Heller tunga di enn mine egne fingre.
- fingrer du deg nå?
– Mhm
- gleder meg til å knulle deg i morra. håper du er kåt da også
– Du er ikke den eneste!
Er ikke noe problem å få meg kåt. Det burde du vite nå
- sant det
og jeg hadde ikke gitt meg. du hadde ikke klart å stoppe meg
– Ville nok ikke stoppa deg heller
- bra ;D

 

Aaaaah! Monsteret er kanskje her igjen. Kanskje? Det er jo her! Ja, greit, det er her. Men nå føles det ikke negativt. Det føles bra! Det føles ærlig! Og kanskje kan det kalles en rebound? Kanskje? Selvfølgelig er det det! Joda, til en viss grad iallefall. Men da slipper jeg iallefall å bli såra da! Veeeel, det er jo alltid en sjanse for å bli såret da. Sant nok, men nå tar jeg ting som det kommer. Jeg orker ikke tenke og overanalysere mer. Pfff, du klarer ikke å la være likevel. Det var jeg. Kjenner deg såpass. Herregud, ha litt tro på meg da!? Har du egentlig det selv? Neeeei. Jeg er iallefall klar over hva jeg går til da. Er du? For sa ikke han at det kunne være en positiv overraskelse? Jo, og jeg har jo tenkt litt på det. Men du vet ikke hvem av dem du vil ha? Haha, nei. Jeg elsker ærligheten. Hadde han bare hatt hodet også. Men du, nå går vi å legger oss. Vi kan diskutere mer en annen dag. Helt enig.