Just one look into those heavenly pair of take-me-eyes

Herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg er fortsatt jenta som fryser. Svetter. Kjenner sure oppstøt i halsen etter en altfor lang våkennatt og altfor mange røyk. Drikker vann for å få bort skurringen i halsen. Kunne tenkt meg en kald øl istede. Har ikke fler igjen. Er uansett tom for penger. Panteflaskene ble brukt til en siste røykpakke. Kan ikke lenger få rullings av han. Kan ikke lenger skåle og le en sen sommernatt. Det er sen høst nå. Ute renner våte dråper nedover vinduet. Verden gråter sammen med meg. Varmen står på i leiligheten og det er glovarmt et øyeblikk og iskaldt i neste. Svetten under armene er en skam. Jeg orker ikke å ta meg en dusj. Orker ikke å måtte reise meg fra sofaen. Vil aller mest bare krype inntil deg å visne hen i armkroken din. Kjenne deg stryke meg på armen. Men det kommer aldri til å skje igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve at du kom inn døra igjen. Kjippet av deg skoene. Sa noen ord og slang deg på sofaen hvor jeg allerede satt. At du sa at du hadde fiksa oss noe. At vi var trygge nå. Også ville du legge deg med hodet på låret mitt. Titte litt fjernt ut i rommet, før du tittet opp på meg med vide øyne. Så kunne vi bare sittet å snakket om verden og hvor teit den er og ikke minst om kjærligheten til alt og alle.

Vi kunne jo vært sammen da?, husker jeg du spurte. Jeg drar så vidt på smilebåndet når jeg tenker på at du sa ordene. Og jeg tenker at hvis om, tenk om jeg hadde svart noe helt annet på det enn hva jeg gjorde. Kanskje da hadde vi ligget inntil hverandre i senga å sovet nå. Mens du holdt rundt meg, slik du alltid gjorde når vi sov sammen.

Du setter deg opp i sofaen. Tar opp posen og plasserer tingene fremfor meg. Vi titter på hverandre å smiler. Det er ikke kaldt i leiligheten. Det er sommer, men fortsatt natt.

Nettene var våre. Da var det deg og meg mot verden. Gang på gang viste verdens oss fingeren, men vi brydde oss ikke og bare viste fingeren tilbake. Vi delte noen trekk. Slumret med øynene. Spesielt du. Du og sovehjertet ditt. Mens hodet ditt igjen lå støttet opp på låret mitt. Og du tok hånden min å la den på magen din, slik at du kunne stryke meg på armen. Leke med fingrene mine.

Jeg savner deg. Ingen vet hvor mye. Og tårene fyller øynene mine mens jeg skriver. Jeg kjenner det, fordi jeg får alltid vondt i hodet når tårene er på vei. Det er som om det er en mekanisme som trer i kraft for å holde de på plass. At de ikke skal vippe over kanten.

Jeg skjønner det egentlig fortsatt ikke. At vi ikke en gang til skal ligge helt inntil hverandre og le høyt. At jeg ikke en gang til skal kjenne varmen fra kroppen din. At du ikke en gang til skal bite meg. At du aldri igjen skal komme tilbake når jeg minst forventer det. Og det føles så sårt at det var sånn det skulle ende.

Bye, bye, bye baby, baby, baby goodbye
I didn’t know that it could end up this way
I always thought you would stay

Love? No, i prefer vodka.

“Hei Elendighet.”

“Hallo.”

“Er du alene?
Eller en Ensomheten sammen med deg?”

“Jepp.
Og Smerten bestemte seg for å joine oss også.”

“La meg ringe Frustrasjonen og Tårene,
så kan møtet begynne.”

Star, star teach me how to shine, shine

Trøtt og samtidig kverner tankene. Jeg hater det når det skjer. Og jeg vil egentlig bare snakke, snakke, snakke om det, men så går det ikke. Og i sånne stunder føler man for å gråte, men det er jo faen i meg umulig det også. Så da setter man på trist musikk.

Og jeg visste med en gang hvem sang som skulle få meg til å vippe over kanten. Og minnene strømmer på. Blander seg med en haug av nåværende tanker. Tanker som er ødeleggende. Tanker som knuser meg. Fuck, jeg er kanskje ikke like ille ødelagt, men jeg er jo destruktiv også. Så egentlig, egentlig burde jeg bare gå å legge meg. Finne en bok og lese. Lese, ikke tenke. Ikke tenke, ikke tenke, IKKE TENKE!

og det hjelper vel ikke å vite at hele jævla dagen har gått med til å oppføre seg ordentlig, men at man har lyst til å bare gråte heller. At man har lyst til å falle tilbake, bare for et par jævla timer. At dagen bare går tilbake til sånn det var før. Alkohol, venner, stæsj og flyvende drømmer jeg visste ikke kom til å bli sanne.

Hodet mitt verker av tankene og heldigvis lettet de litt. Heldigvis. I dag var jeg heldig. jeg frykter de kommer til å være der i morgen også. Jeg må fortsette å huske at jeg ikke skal fortelle meg selv så mye rart om kvelden. Det er da det er enklest å mate monsteret med alt mulig drit. Jeg må fortsette å huske at jeg kan bedre enn dette. Og at nå, nå skal jeg virkelig gå inn for det!

Jeg er fortsatt litt trist. Innimellom må det være lov. Men jeg er unik og fantastisk for faen! Og det samme er du, kjære deg. Glem ikke det selv om det føles som om verden noen ganger skal rase sammen. I natt legger jeg meg kanskje ikke med et smil om munnen, men alt er  forhåpentligvis bedre i morgen. Og jeg skal møte fine mennesker og be om en klem. Bare fordi det er fint med en klem.

Are you sure you want to quit?

Våkner av telefonen som ringer. Skrik og mas i telefonen. Legger på, og trekker dyna over hodet. Prøver forgjeves å blokkere lyset ute. Kniper øynene igjen så hardt at jeg kjenner det stikker i hodet. Vil ikke. Orker ikke. Kjemper mot tankene som tar form i hodet. Glimter med øynene mot vinduene. Ut i vinterlandskapet. Orker ikke. Vil ikke.

Fyller badekaret halvveis, så det ikke renner over. Heller en haug med badeskummet som du ikke fikk i julegave. Boble, boble, boble. Lille vennen sitter ved siden av badekaret. Følger med. Jeg klarer ikke å gjøre det. Vil sprekke boblene, men synker nedover. Lar vannet omfavne meg. Det deilige, varme, boblete vannet.

Opp av badekaret. Surrer et håndkle rundt håret og et rundt kroppen. Setter føttene i tøflene og går sakte inn på soverommet igjen. Lar håndkle falle foran speilet. Det digre speilet. Der man kan se alt. Selv arrene synes i speilet.

En pelskledd pote legger seg over hånden min. Som for å si at det går bra. Jeg klapper den på hodet. Stryker den bak øret. Trekker han inntil meg. Hvisker. “Det ordner seg til slutt” Tror ikke jeg klarer å overbevise den. Som jeg skulle ønske jeg var en hund. En hund som slipper å ha andre bekymringer enn om maten kommer eller at den får kommet ut tidsnok til å tisse. Det hadde vært fint å være en hund.

Spiller, triller piller, drukner. Jeg kan ikke felle tårer. Hysj. Ingen vet noe. Ingen aner noe. De fortjener det ikke. Alt hadde vært så mye enklere om… Det er en løgn, kun fordi det er så greit å ha noe å skylde på. Jeg klatrer heller bak murene. Oppover veggene. Til toppen av Santa Maria del Fiore. Men ikke til evigheten og forbi.

Stress, mas, tanker. Livet. Kostbart, men hey! Tankene knaker mer enn på lenge. Lenger enn noensinne. Skumle, men hey!

Someone once told me that you have to choose

Tredje dagen på rad. Ikke bra i det hele tatt. Først opp av senga, så mekker han mens jeg lager kaffe. Tredje natten der vi klamrer oss inntil hverandre. Nakne, varme kropper i en kald leilighet. Persienene er dratt for, den lille varmeovnen står på fullt, men varmer heller lite. Jeg har mistet tidsbegrepet. Alt jeg vet er at det er lyst ute, så det må være dag iallefall.

I stua sitter han å tar en røyk. Jeg kan høre at han har slått på musikk. I gangen, på vei tilbake, ser jeg meg i speilet. Håret til alle kanter. Jeg tørker vekk noe sminke, under øyet, som har blitt dratt utover i løpet av natten. Går videre ut i stua, og setter meg ned i sofaen. Inntil han. Trekker til meg beina, stikker føttene mine under lårene hans, for å varme dem. Han stumper røyken og ser på meg.

- Går det bra?
- Jeg vet ikke.

Så legger han armen rundt meg, trekker meg inntil seg og stryker meg nederst på ryggen. Jeg kjenner en tåre falle over kanten av øyet. Og jeg kryper sammen i armkroken hans.

To remind me that it won’t always be this way

Jeg tusler gjennom parken som du og jeg og en haug andre en gang delte. Det var den sommeren som var så varm, som ble brukt til å flyte gjennom ørkenen på en diger bølge av alkohol, rus og vonde tanker. Nå var det begynt å bli høst, jeg hørte på herlig musikk i ørene og smilte mot livet. Jeg var ferdig med en haug av gamle tanker og så på de som minner fra en svunnen tid. En tid som jeg hatet mens den pågikk, og som jeg og min elskede venn ler av den dag i dag. Utkastelser, inkassovarsler, drikking etter stengetid på den bruneste puben. Filosofiske tanker fra alkoholdunstende lepper, harde ord, ømme ord, hete omfavnelser i påvirket tilstand. De forbannede tankene, de blødene sårene. På den tiden hvor parken var mitt tilfluktsted. De lange varme dagene, omkranset av en gjeng herlige venner, grilling og alle sommerlydene. Jeg tenker tilbake og lager minnene til noe vakkert. Overser alle nettene med gråt, uvennskap og utroskap.

Jeg ser ikke først at det er en kjenning som kommer mot meg, der jeg går i mine egne tanker. Jeg så han sist for tre dager siden, da vi hadde sett film og elsket, sånn som vi en gang i blandt gjør. Når jeg begynner å bli seksuelt frustrert og han har kranglet med dama. Så sitter vi der å ser film, drikker øl og røyker, blir sløve men kåte. Sier alltid de samme ordene. “Trøtt?” “Ja” “Legge oss?” Så reiser en av oss seg opp og den andre følger etter. Den ene er over den andre, klærne forsvinner, sakte men sikkert. Sakte elsking, men hardt. Svetten renner og jeg drar han tettere til meg. Setter neglene i ryggen på han, ber han om å ta meg hardere. Han er ikke vond å be. Trenger seg dypt inn, vil ha meg til å suge på fingeren hans, mens han holder hard fast i skulderen min med den andre hånda. Etter en varm bølge, deler vi en røyk og jeg sovner på armen hans.

Vi møtes midt i parken, rett foran den store statuen. Stopper opp og sier hei. Småprater om våre felles venner og all dramaen. Jeg fikler etter røyk i veska. Gir han en også. Han trenger ikke lenger be om en. Han finner en lighter i lomma. Tenner meg. Ingen kan se at vi noen gang har gjort noe mer enn en klem. Ingen kan se hva som foregår bak lukkede dører. Ingen kan se at jeg vet hvordan han liker at jeg bruker tunga mi mot pikken hans. Selv om vi elsker å snakke, kan vi holde kjeft. Vi har aldri lovt hverandre en dritt, men jeg vet at han kommer med orgasmegaranti. Jeg har aldri bedt han om noe, det var han som sa at han kom til å komme tilbake. Jeg har alltid ventet. Han har aldri spurt. Ingen kan noensinne ta oss på det. Det finnes ingen bevis. Det er han som fikser og det er meg han ringer når han er ensom og kåt. Jeg har ikke forlangt en dritt, for jeg vet at det ikke er noe vits.

Just gonna stand there and watch me burn

Litt deprimert. Aner ikke hvorfor. Har ingen grunn. Har jeg? Nei. Men har vært flink. Kyllingsalat til middag og fått vaska, tatt doen og malet rammen på speilet og limt på stæsjet. Gleder meg til å gi det til dem i bryllupet.

Jeg freaket ut og tok tre røyk på rappen.

Jeg ble stående å se meg i speilet. La merke til at en kvise hadde begynt å komme på høyre side av haka. Så haka. Dobbelthaka. Tenkte på bilder av meg selv for to år siden. Hvordan kroppen har endret seg. Faen. Tenkte å gå en tur, tenkte så mye, men kom ingen vei med noe som helst, og brått var det mørkt.

Vurderte, vurderte å gå en tur likevel. Brått var mørket skummelt igjen. Tankene farte og jeg ble redd for at jeg skal få det sånn jeg hadde det. Vil ikke. Må ikke. Kan ikke. Orker ikke. Vil fortsette gleden jeg har båret på hele sommeren.

Også du av alle da?

Følte meg kvalm. Brått. Trodde jeg skulle slippe unna fyllesyken etter en ukesfyll, men for godt til å være sant. Tok en repareringspils. Kjente at den hjalp. Ble redd igjen. Glad jeg bor i skogen.

Ble skuffa. Redd. Tankefull. Uten ord. Jeg åpner munnen, men alt er stille. Det er for stille. På en skummel måte. Om jeg faktisk kunne klare å åpne det mer. Men jeg har rotet bort nøkkelen. Har lett lenge, men har ikke engang en følelse av hvor den ligger.

Synes du selv at det er trist å tenke på at alt er en løgn?

Ble sittende i sofaen. Trygge sofaen. Vofsen lå å småsov ved siden av meg. Jeg tittet på tærne mine og skrapet bort neglelakkrester. Vofsen våknet og jeg luftet den på plenen. Det var når solen skinte. Noe er feil. Jeg får ikke satt fingeren på det. Endringene som er positive blir gjort om til negative tanker. Hva er feil?

Jeg er en nysgjerrig jævel. Eller… Jeg var. Nå gir jeg mer opp og himler med øynene over alt som skjer. Jeg er sjokkert. Men det er jeg i det minste ikke alene om.

Tror du at det redder dere?

Det er mørkt. Og jeg stumper den siste røyken i et allerede overfylt askebeger. Vofsen titter på meg. Jeg titter på den og stryker over den myke pelsen. Sier at jeg er glad i den. Den lager en godlyd og jeg drar ut det tettskrevne arket av skrivemaskinen.
- Skal vi legge oss?, sier jeg og ser på Vofsen igjen. Den ser på meg med varme, myke øyne. Som om den prøver å si at den er her for meg. Så reiser jeg meg og slår av alle lysene, lar klærne falle på gulvet. Trekker dyna over hodet og kjenner at Vofsen kommer å legger seg ved siden av meg. Jeg blir liggende med lukkede øyne, mens den slikker meg litt på hånda, så koser jeg den bak øret, sånn som den liker så godt.

It’s more than I dare to think about

Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Tell me that your sweet love hasn’t died

Enda en natt hadde hun krøpet ut av senga etter han hadde sovnet. Hun orket ikke å lese. Klarte ikke å følge setningene i boka lenger. Boka hun hadde fått av han. En spennende krimbok. Hun var ikke veldig fascinert av krim. Hun hadde krøpet ut av senga og dro lydløst på seg klærne, lukket døren stille opp og gikk ut i stua. Tente seg en røyk og tårene trillet.

Hun pleide aldri å gråte. Den siste tiden hadde hun grått mer enn på to år. Hun følte at hun ikke fikk til noen ting. At hun ødela for seg selv. For det måtte jo være henne det var noe feil med. Hun tenkte så mye i hodet, men klarte ikke å forklare det når hun prøvde. Hun følte at hun ikke ble forstått. Og han skjønte virkelig ikke noe. Begge følte at de ikke var bra nok, men begge misforsto hverandre. Det måtte jo være sånn det var?! Eller? Hun viste hvordan den stygge stemmen i hodet ødela henne. Fortalte henne at hun ikke fortjente dette. At alt det stygge hun noen gang hadde gjort, hadde gjort så hun ikke fortjente å ha det bra.

I går hadde hun trodd at det var enden. Når han gikk fra henne i parken, med en siste setning. “Sorry for at jeg er til…” Hun hadde grått igjen og blitt sittende en evighet, over en time, før han hadde etterlyst henne. “Hvor er du, kjære? *kyssepå*” Når hun kom hjem var det ikke mye dans på rosene. Resten av kvelden var rar og dagen etter hadde ikke vært noe bedre, sett bortifra når de hadde besøk.

De hadde hatt besøk av en venninne, snakket shit, sett på tv og baket kake. Ledd, snakket og hatt det stort sett bra. Ti minutter etter venninnen dro senket stillheten seg over hybelen de delte. Hybelen de snart skulle flytte ut i fra. Kanskje det ville hjelpe å flytte? Kanskje de ikke ville gå hverandre på nervene like mye? Kanskje de bare hadde vært for mye sammen den siste tiden? Han hadde ymtet frempå å dra å besøke slekta si. Komme seg bort noen dager, alene. Hun var livredd. Redd for at om han dro nå ville det være for godt.

Men hun visste at dette ikke kunne forsette. Men hun følte seg for svak til å orke å gjøre noe med det. Ting fikk gå som de skulle. Det som skjer, er det jo en grunn til. Hun ønsket bare å finne en grunn. Et bevis, men hun ante ikke hvor hun skulle begynne å lete.

Hun stumpet røyken, tørket tårene og gikk inn i sengen igjen. Lot klærne falle til hun sto naken foran senga. Følte alt bare hang og slang.

Så långt bort från den här världen

Jeg vil gjerne høre forklaringen din, før jeg sender deg til helvete med ei kule.

Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der….