The end is still unwritten

Alle de forskjellige stedene som ting hadde skjedd. Det som skjedde mens jeg følte at hele livet sto i ventemodus. Som at noe måtte lastes ferdig før jeg kunne fortsette spillet.

På et soverom;
- Jeg har et sånn punkt på ryggen. Om du er nær det blir jeg kåt.
- Der?
Tung pust var alt som kunne høres. Fingre som skled nedover magen hans.
Over hverandre. Hun hadde pikken i kjeften og hørte hvordan han digget det.
- Nei, skal vi gi oss, være ordentlige og bare sove da?
- Om det er det du vil så…, svarte han og fortsatte å kile henne på ryggen. Dro henne tettere inntil seg.

Det lille blå huset;
- Det hadde vært digg med en bønne nå ass!
Hun tittet oppgitt og usikkert på en og samme gang. Gutta som liksom var venner. Fy faen, det hele var til å spy av.
- Ta hva faen dere vil dere, jeg klarer meg med denne, sa jenta og løftet ølen høyt, før hun helte nedpå.
- Men du har egentlig lyst på du også? Sånn egentlig? Sånn helt innertst inne?, tittet de mørke øynene tilbake på henne. Han andre satt også å fulgte med på hvordan hun skulle reagere. I hodet hadde hun allerede tatt på seg yttertøyet og var klar til å gå.
- Tenkt så deilig da, jenta. Å røyke sort gull nå. Det ville du vel vært med på? For du har jo lyst. Øynene hans stirret fortsatt rett inn i hennes. Og det var der hun så hvordan han hadde pakket bort alle følelser han noen gang hadde eid. Hvorpå de begynte å forsøke å kødde på hodet hennes. Hun så hvordan de prøvde å utvise makten de trodde de hadde. Hun ville heller skutt seg selv.

På en veranda. Under en nattehimmel fulgt av regn.
Kyssene var først prøvende, så sakte men sikkert ble de litt mer krevende. Paret holdt rundt hverandre for å holde varmen, der de trykket seg inntil veggen for å bli minst mulig bløte. Tungene lekte siste og alt slikt kliskjefylt. De var ikke et par. Hadde aldri vært det, men kyssene var der. Forsvant like fort som de hadde begynt.

20 minutter senere;
- Unnskyld…
- Hmm? For hva?
- For det…
- Mener du for at vi klina?
- Unnskyld for at jeg er den jeg er…

I stuen, under en elendig film;
-Trøtt?
- Litt…
- Bra, for filmen var brått ikke interresant lenger…

I en sleten bil, langt åt helvete i skogen et sted;
Blikkene som møttes, men som han ikke klarte å tolke.
Han lå lenge å tenkte på blikkene fra henne, der han lå i senga med sin kjære. Problemet var bare at de blikkene tilhørte ikke henne.

I en nedsittet sofa;
Hun ante ikke at noen kunne gjøre noe så fantastisk. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg og var livredd for å vekke resten av huset. Slo tankene vekk. Bet seg i leppa for å kvele et skrik. Et digg skrik. Han fortsatte å slikke leppene hennes, tungepulte henne fra en annen verden. Shhhhiiiiiiiit!
- Jeg har aldri sett deg glise så mye noen gang.
- Er det så rart da?
- Hehe… Han tente seg en røyk og gliste tilbake.
- En ting er du iallefall brukenes til, men nå må jeg stikke, sa jenta mens hun stumpet den siste røyken i askebegeret.

 

Just gonna stand there and watch me burn

Litt deprimert. Aner ikke hvorfor. Har ingen grunn. Har jeg? Nei. Men har vært flink. Kyllingsalat til middag og fått vaska, tatt doen og malet rammen på speilet og limt på stæsjet. Gleder meg til å gi det til dem i bryllupet.

Jeg freaket ut og tok tre røyk på rappen.

Jeg ble stående å se meg i speilet. La merke til at en kvise hadde begynt å komme på høyre side av haka. Så haka. Dobbelthaka. Tenkte på bilder av meg selv for to år siden. Hvordan kroppen har endret seg. Faen. Tenkte å gå en tur, tenkte så mye, men kom ingen vei med noe som helst, og brått var det mørkt.

Vurderte, vurderte å gå en tur likevel. Brått var mørket skummelt igjen. Tankene farte og jeg ble redd for at jeg skal få det sånn jeg hadde det. Vil ikke. Må ikke. Kan ikke. Orker ikke. Vil fortsette gleden jeg har båret på hele sommeren.

Også du av alle da?

Følte meg kvalm. Brått. Trodde jeg skulle slippe unna fyllesyken etter en ukesfyll, men for godt til å være sant. Tok en repareringspils. Kjente at den hjalp. Ble redd igjen. Glad jeg bor i skogen.

Ble skuffa. Redd. Tankefull. Uten ord. Jeg åpner munnen, men alt er stille. Det er for stille. På en skummel måte. Om jeg faktisk kunne klare å åpne det mer. Men jeg har rotet bort nøkkelen. Har lett lenge, men har ikke engang en følelse av hvor den ligger.

Synes du selv at det er trist å tenke på at alt er en løgn?

Ble sittende i sofaen. Trygge sofaen. Vofsen lå å småsov ved siden av meg. Jeg tittet på tærne mine og skrapet bort neglelakkrester. Vofsen våknet og jeg luftet den på plenen. Det var når solen skinte. Noe er feil. Jeg får ikke satt fingeren på det. Endringene som er positive blir gjort om til negative tanker. Hva er feil?

Jeg er en nysgjerrig jævel. Eller… Jeg var. Nå gir jeg mer opp og himler med øynene over alt som skjer. Jeg er sjokkert. Men det er jeg i det minste ikke alene om.

Tror du at det redder dere?

Det er mørkt. Og jeg stumper den siste røyken i et allerede overfylt askebeger. Vofsen titter på meg. Jeg titter på den og stryker over den myke pelsen. Sier at jeg er glad i den. Den lager en godlyd og jeg drar ut det tettskrevne arket av skrivemaskinen.
- Skal vi legge oss?, sier jeg og ser på Vofsen igjen. Den ser på meg med varme, myke øyne. Som om den prøver å si at den er her for meg. Så reiser jeg meg og slår av alle lysene, lar klærne falle på gulvet. Trekker dyna over hodet og kjenner at Vofsen kommer å legger seg ved siden av meg. Jeg blir liggende med lukkede øyne, mens den slikker meg litt på hånda, så koser jeg den bak øret, sånn som den liker så godt.

Well, I miss you too

Kom, bare kom! Jeg trenger deg nå. Jeg vil ligge inntil deg og bare være. La oss glemme alt annet. Jeg trenger noen til å tørke vekk tårene mine. Noen til å bare holde rundt meg, og si at alt kommer til å gå bra. Til slutt.

Det skjedde ikke i kveld.  Og det er jo like greit, din fjompenisse. Du er verdt like mye som sneipen jeg tråkker på når jeg stumper røyken.

Hold kjeft, sin jævla hykler! Du støtter meg ikke uansett!

Bry meg? Hvordan i helvete kan jeg bry meg når du holder kjeft og jeg holder kjeft og du bare er teit og jeg ikke skjønner hva du mener og sender uklare signaler.

Jeg møtte iallefall et par tusen klemmer, gratis øl, drinker, shot og idet hele tatt. Herlige mennesker! Uansett hvor vondt det gjør.

Kan ikke et par vakre se min vei snart.

Jeg ville ha deg i kveld. Jeg skulle holdt kjeft og pratet på en og samme tid. Vi kunne fortsatt leken vår. la oss bygge opp og ned murer, som om vi aldri skulle gjort annet. Ta meg!

Nei, nett er dumt når du kommer ca driting hjem fra nachspill.

I love you <3

I’ll do my best now, but you’ve been gone for so long

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk

You gave me something that I didn’t have

Fineste kvelden på lenge.. Eller iallefall før det begynte å svirre masse spørsmål om deg rundt i lufta. Skulle egentlig bare ta noen slag biljard med en kompis jeg ikke har hengt med på en stund, så skulle møte han der han jobber, når han var ferdig i kveld. Endte med å ta en halvliter, før vi dro videre. Tok en pils på neste pub, satt å snakket om USA turen kompisen kin nettopp hadde kommet hjem ifra. Plutselig sto han med de vakreste øynene der og titter på meg, så han hang seg med og vi dro til bar nummer tre for de slagene biljard som var planlagt. En pils og et tapt slag biljard seinere endte med at kompisen min klarte å smiske til seg gratis shotts mens jeg og de vakreste øynene spilte. (Jeg vant forresten). Så vi tok shotten, gutta som kom godt overens ble stående å spille, mens jeg tok et røyk ute i den overraskende ukalde luften utenfor. Det var da det gikk opp for meg. Jeg har nesten ikke tenkt på deg siden i går. Det hjalp så vanvittig mye å snakke om det. Hva jeg føler. Og at du visste så godt hvordan det var å føle slik. Og hvor heldig jeg er i kveld, som hadde det så bra uten deg og hvordan disse to gutta muntret meg opp på hver sin måte. Og at det var første onsdagen på lenge, hvor jeg var på byen og drakk og kjente alkoholen. Og at det var første onsdagen med alkohol og uten deg. Etter mer pils og et par runder til med biljard, hvor jeg tapte til tusen, dro vi på neste sted. Karaoke. Ikke noe for oss, så tilbake til pub nummer två. Shot igjen. En som virkelig brenner. Og jeg fikk overtalt de vakreste øya til å bli litt til. Til tross for at han var edru og jeg hadde masse alkohol strømende gjennom årene mine. Kvelden endte med en god samtale. Kvelden blir alltid bra med deg! Hvordan gjør du det? Tell me your secret.

Slike mennesker er en sjelden ting. Slike folk som på en eller annen måte gjør at ingenting annet i verden betyr noe og at verden stopper opp. Tusen hjertelig takk

We might kiss when we are alone, when nobody’s watching

Mandag natt.. Eller blir det tirsdag natt? Det er iallefall natt til tirsdag. Samme kan det være. Tven står på, med lyden av, for å lyse opp rommet mitt. Ipoden står i ørene, for å ikke vekke naboene. Røyken i venstrehånda, beste-buksa på, kald gjenglemt te i koppen og en halvtom (eller halvfull) rødvinsflakse står på bordet. Glasset er tomt. Å drikke rødvin av kjøkkenglass er ikke det samme, men jeg har ikke orket å vaske opp etter helgas fyll. Egentlig burde jeg vaske opp. Det er en fin måte å avreagere på.

Damien Rice er så fantastisk! Jeg elsker den mannen! De flotte, flotte sangene og gitarspillet.

Jeg sitter med en sånn rar følelse for tiden. Jeg vet ikke helt. Eller vet jeg, men er livredd for å innrømme noe som helst for meg selv. Og gutten med de peneste øynene har fortsatt de peneste øynene. Uansett hva som skjer.

Så her sitter jeg.. Jeg har brukt lengre tid med dette innlegget enn noe annet. Hoppet frem og tilbake. Sittet å sunge på Delicate, snakket overfladisk på msn med folk, tatt tre røyk og har bare et glass rødvin igjen. Det er på tide å kose puta. Klokka er for mye. Så får vi heller se hva som skjer. Ser deg til uka.

….Give me a sign….

Når du sitter et sted og verdens peneste øyne kommer inn i rommet og du kjenner at du smiler for deg selv helt ned i tærne. Du krummer dem bare litt for å ikke vise resten av verden hva du føler. Og når du ser at venninnen din titter på han på samme måte og du viser med øynene at hun skal holde seg unna, regner du med at det blir registrert. Når du møter de peneste øyne uten et tegn, men du vet mer om han enn flere vet. Fordi han er så forbanna ærlig med deg. Så du føler at det er deg han forteller ting. At det er du som betyr noe. At det er du og han mot resten av verden. Og selv om han sier at han ikke føler noe om noe, og han ikke aner hvorfor og han er mørk og magisk og hemmlighetsfull. Og du vet at selv om du ikke innrømmer det for en sjel. Du innrømmer det ikke for deg selv en gang. For det er slikt om aldri skjer deg. Du er forelska. I nok en person du ikke kan få. For han vet ting om deg, men du vet ting om han. Du vet ting de fleste overfladiske personene rundt dere ikke vet. Du vet om hans tunge stunder. Du vet om de mislykkede forsøkene. Du vet om arrene. Du har sett, og kommer aldri til å glemme.

Og en time seinere. Du har danset vilt på dansegulvet i en litt beruset stund. Du har smilt, veklset blikk og sett på deilige mennesker, men tankene vandrer stadig til det mørke, fantastiske blikket. Blikket du ser uansett om det ikke er til stede og du har øynene åpne og ikke har de lukket og dagdrømmer. De sitter der, akkurat som en fure i pannen. Men ikke på en dårlig måte. Det er da du legger merke til feilen. En av de største skuffelsene på lenge. Du ser hender flettet. Du ser folk som ikke tør å møte blikket ditt, fordi de innerst inne har gjort en feil og det er fantastisk klar over det. Du vet at om du kommer til å møte blikket hennes er det over og ut. Da sender du en atombombe av et blikk tilbake. For alt du ønsker er at en meteoritt falt ned akkurat der hun sitter med og knuser henne i småbiter.

It’s too late to apologize, it’s too late….

Om ikke verden hadde vært slik den er

Slik at du og jeg kunne hoppet bortover en blomstereng, mens solen skinte og sommerfuglene fløy inn i den svale sommerkvelden. Eller at det regna og vi var så intenst opptatte av å kysse hverandre at vi ikke merket at vi var blitt gjennombløte. Fordi begge fikk en sånn deilig følelse i kroppen som brant litt når de myke leppene våre møttes. Og vi ga faen og ble stående og regnet rant i strie strømmer først gjennom håret, så nedover pannen, vippet utenm øyet, videre nedover kinnene (slik at det så ut som det var en avskjed), før det kom små dråper på haken min, mens dine dråper ikke ville synes like godt, på grunn av det lille skjegget ditt. Og når vi la merke til regnet ville vi trekke oss ørlite fra hverandre og jeg ville stirre inn i de fantastisk vakre øynene dine og følt at jeg var naken. For når du så inn i øynene mine, så du meg. Du så alt. Kjærligheten. Smerten. Bekymringene. Gleden. Du så alt.

Og til slutt ville vi merke hvordan regnet fosset ned som om noen hadde satt på dusjen og holdt dusjkrana over oss. Så vi tok grep hveranres hender. Nesten likt. Og løp alt vi maktet og orket hjem til en av oss. Der ville vi kastet av oss klærne og det ville ligge en og annen bylt med klær, fint fordelt gjennom hele stedet. Men vi ville ikke bry oss, for vi var så nære hverandre som ingen mennesker kunne blitt.