Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Enda en natt hadde hun krøpet ut av senga etter han hadde sovnet. Hun orket ikke å lese. Klarte ikke å følge setningene i boka lenger. Boka hun hadde fått av han. En spennende krimbok. Hun var ikke veldig fascinert av krim. Hun hadde krøpet ut av senga og dro lydløst på seg klærne, lukket døren stille opp og gikk ut i stua. Tente seg en røyk og tårene trillet.

Hun pleide aldri å gråte. Den siste tiden hadde hun grått mer enn på to år. Hun følte at hun ikke fikk til noen ting. At hun ødela for seg selv. For det måtte jo være henne det var noe feil med. Hun tenkte så mye i hodet, men klarte ikke å forklare det når hun prøvde. Hun følte at hun ikke ble forstått. Og han skjønte virkelig ikke noe. Begge følte at de ikke var bra nok, men begge misforsto hverandre. Det måtte jo være sånn det var?! Eller? Hun viste hvordan den stygge stemmen i hodet ødela henne. Fortalte henne at hun ikke fortjente dette. At alt det stygge hun noen gang hadde gjort, hadde gjort så hun ikke fortjente å ha det bra.

I går hadde hun trodd at det var enden. Når han gikk fra henne i parken, med en siste setning. “Sorry for at jeg er til…” Hun hadde grått igjen og blitt sittende en evighet, over en time, før han hadde etterlyst henne. “Hvor er du, kjære? *kyssepå*” Når hun kom hjem var det ikke mye dans på rosene. Resten av kvelden var rar og dagen etter hadde ikke vært noe bedre, sett bortifra når de hadde besøk.

De hadde hatt besøk av en venninne, snakket shit, sett på tv og baket kake. Ledd, snakket og hatt det stort sett bra. Ti minutter etter venninnen dro senket stillheten seg over hybelen de delte. Hybelen de snart skulle flytte ut i fra. Kanskje det ville hjelpe å flytte? Kanskje de ikke ville gå hverandre på nervene like mye? Kanskje de bare hadde vært for mye sammen den siste tiden? Han hadde ymtet frempå å dra å besøke slekta si. Komme seg bort noen dager, alene. Hun var livredd. Redd for at om han dro nå ville det være for godt.

Men hun visste at dette ikke kunne forsette. Men hun følte seg for svak til å orke å gjøre noe med det. Ting fikk gå som de skulle. Det som skjer, er det jo en grunn til. Hun ønsket bare å finne en grunn. Et bevis, men hun ante ikke hvor hun skulle begynne å lete.

Hun stumpet røyken, tørket tårene og gikk inn i sengen igjen. Lot klærne falle til hun sto naken foran senga. Følte alt bare hang og slang.

Planen var at når jeg kom hjem, skulle jeg skrive et langt, følelsesfullt innlegg her. Jeg hadde en jævla god idé om hva jeg skulle skrive, men nå er alt borte. Jeg vet det var noe om meg selv, som jeg kom til å tenke på når kameraten min pratet. Innimellom prater han om slike uvesentlige ting når han begynner å merke rødvinen og da forsvinner jeg inn i tankene og det hjalp ikke å få meldinger i tillegg. Jeg kjenner det på meg hver eneste gang, hvor syk det egenlig er.

Nå skal jeg krype under dyna og tenke hardt på at når jeg våkner i morgen ligger en kosete Ailo Gaup ved min side å kiler meg lett på ryggen. Det er lov å håpe og håp kan flytte fjell ;)

Jeg satt hjemme etter en lang dag på jobben. Ute snødde det og jeg hadde nettopp luftet hunden min, laget en kopp te, satt med ned ved dataen, tent stearinslys, satt på god musikk, i det du ringte.

- Kom på puben, nesten ropte du i telefonen
- Hvorfor det?, spurte jeg og hadde ikke spesielt lyst.
- Fordi jeg må snakke med deg.
- Okei, er der om tjue min, svarte jeg og dermed ble samtalen brutt.

Jeg hev på meg buksene jeg nettopp hadde tatt av meg til fordel for kosebuksa og labbet i ved, med musikk på øret. Gikk fort, mens musikken dundrett fra proppene i øret. Hva var det du ville? Skulle du fortelle meg at alt var løgn og fanteri? Jeg var forberedet på å få en skikkelig dårlig nyhet.

Når jeg kom frem, møtte jeg på kompisen din.
- Har du sett han?, spurte han meg.
- Nei. Er han ikke her?
- Nei. Det søpplehue har stukket av. Prøv å ring han du..
Jeg prøvde å ringe tre ganger, mens vi tok oss to røyk. Du tok ikke telefonen og jeg tenkte for meg selv at du sikkert ikke var klar til å snakke.

- Blir du med nedover?, spurte bekjentskapet.
- Tja, hvorfor ikke? Spanderer du en øl?
- Klart jeg gjør. Jeg skylder deg såpass, svarte han.
Vi gikk nedover, inn og pratet økonomi, bil og hvor sviktende du er. Inne møtte vi på fler bekjentskaper. Flere av dine enn mine. Du spanderte den ene Kjekkasen etter den andre og plutselig satt vi fire stykken i en altfor liten bil, på vei opp der vi hadde kommet fra en halvannen time i forveien. Ingenting galt i det. Du svarte fortsatt ikke. Ikke på mine anrop. Kun om noen ville ha tak i noe mer enn det du kunne tilby meg.

Jeg aner ikke om du vet at jeg vet for mye. Jeg aner ikke om jeg skal tro på hva du sier til kompisen min. Det eneste jeg vet er at du ringer meg når du er full (og kun da). Før du forsvinner inn i noe jeg ikke vil ha altfor mye å gjøre. Jeg kan ikke hjelpe deg, selv om jeg sa jeg ville støtte deg. Først må du ta valget selv, din hyklerske hønsehjerne.

Likevel endte kvelden bra. På stamkneipa endte det med latter, før jeg ble med på en kopp te, med noen helt andre. Så får du heller sitte alene. Neste gang gidder jeg knapt å ta telefonen. Jeg gidder ikke, orker ikke, vil ikke flere badboys. Det holdt med Herr. Sjarm. Nå er det nok. Da sitter jeg heller alene. Alene med en liten vofse som tygger på pipeleka jeg kjøpte til han i går, mens jeg har en varm kopp te mellom hendene og hører på bedagelig musikk, under et varmt pledd. Med kosebuksa på, mens snøen daler ned i det skjulte.

Vi leker ikke potetmel. Dette er fakta.

Sånn! Da endte jeg opp som dere. Fornøyde nå?

Hadde virkelig ikke klart meg uten Tuppen i natt. Selv om vi alle tre hadde en ræva natt. For jeg håper du også hadde det. Men som du ville sagt det: “Motherfucker!” Uten at det forklarer en drit. Tuppen var der. Tuppen forsto, men Tuppen sa også ting. Og jeg var dum. Jeg sa også ting. Men vi lo også litt. Men tenk om jeg er? Og hvem vil eventuelt få en smekk i trynet? Også planla vi løgnen, på bekostning av at noen er døde. Smertefult. På flere måter. Det svir. Takk for at du ryddet opp. Urolig søvn på en dyr sofa. Et stykk Tuppen ved min side. Glad. Det klør i øret.

Å se deg komme slepende bortover gata….

Jeg skulle aldri dratt ifra han…

Lurer på om du egentlig skjønte noe mer i går? Jeg sa at jeg ikke ville la deg gå.

Jeg må legge på nå. Nå skal vi dra. Til mennene med hvite frakker. Burde jeg angre?

Farvel, håper vi kanskje sees igjen…. en dag…

Jeg savner deg ikke like mye lenger. Noen ganger føler jeg at jeg ikke savner deg overhode. Og på en måte kjennes det så utrolig deilig ut. Jeg vil gi noen en klem, bare fordi jeg ikke savner deg så mye. Men når folk begynner å prate og jeg ikke orker å høre på det de har å si, da drømmer jeg med bort. Det er da jeg tenker på deg. Det er da jeg begynner å tenke på om jeg fortsatt ser deg like klart foran meg. Men jo lenger borte du blir, jo lenger tid du blir borte, jo mer dukker du opp i drømmene mine. Det skjer hver eneste forbanna gang. Nå har du dukke opp hver natt… I drømmene mine… Hver natt i snart ei uke… Og det burde holde. Muligens bare fordi jeg tenker på deg, bare fordi jeg har sett deg. Jeg vet at om du hadde kontakta meg, så hadde jeg fortsatt hoppet. Sannsyneligvis er det bare på grunn av sexen. Jeg skal innrømme det og jeg tilgir deg for første gangen, men andre gangen… MMMM!

Jeg innbiller meg fortsatt at du blir sur om du leser dette. Og jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, måten jeg tenker på.. For jeg er forbanna glad i deg. Det er du som kommer når ting er vanskelig.. Og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten deg… Men hver gang jeg har lyst til å forklare ting, så kommer det feil ut, så høres jeg sint ut kanskje? Jeg vet ikke.. Men jeg skulle ønske jeg klarte å forklare det for deg, for det er så ille når du forsvinner. Det er deg jeg savner mest av alle, når de forsvinner. Det er deg jeg føler meg aller mest meg selv sammens med. Uansett hva jeg gjør, så godtar du meg. Uansett hvor mange feil jeg gjør. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg fortjener å ha en venn som deg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å forklare ting for deg… Jeg er muligens bare himla redd for å fremstå som svak. Men du har sett meg mer svak enn noen andre. Det er du som kom for to uker siden. Det er du som ringte meg, og selv om jeg muligens hadde fornekta det, tror jeg fortsatt at du hadde kommet. Du ser om jeg har en bra dag eller ikke. Og jeg tenker på det du sa på bussen og jeg husker det og du er den jeg alltid har dårlig samvittighet til. Jeg får ikke til å forklare det, uansett hvor mye jeg prøver, men du er den som kjenner meg… På godt og vondt og jeg vil ikke at du skal analysere masse…. Jeg vil at du skal forstå hvor mye du betyr for meg!

Noen ganger, noen ganger litt for ofte.. Jeg vet ikke hvor jeg har deg. Jeg er redd for at du er som alle andre. At du baksnakker på samme måte som jeg tror alle andre gjør. For jeg vet ikke om alle baksnakker, jeg vet ikke, men jeg er så vant til det og jeg vet ikke hva jeg skal tro og ikke tro.. Og jeg aner ikke… Jeg aner ikke om du jatter med eller hva du gjør, men jeg VET at det er noe med deg. Jeg vet ikke om du forstår at det er deg jeg snakker til for øyeblikket.

Unnskyld… Unnskyld…. Men om jeg snakker usant. Om det er noe sant i det tankene mine innimellom sier, så si det. Si det før jeg legger meg helt flat. For hvordan skulle jeg fortjene en sånn venn i det hele tatt?!

Hva vil du jeg skal gjøre? Kysse føttene dine? For det gjør jeg ikke uansett! Og det hadde ikke du gjort heller… Eller hadde du gjort det i fjor?

 
*bli gal av sine egne tanker*

Jeg innbiller meg at neste gang vi sees, gir jeg faen. Jeg vet ennå ikke om det kommer til å stemme.

Jeg gruer meg til torsdag. Da skal jeg til legen. Da skal jeg fortelle alt. Fortelle at jeg trenger noen utenom å snakke med. Jeg skal fortelle at jeg faktisk ikke har det så forbanna bra og jeg skal fortelle hva jeg gjorde her om dagen. Jeg skal blottlegge meg for henne og jeg er dritredd. Jeg skal fortelle at jeg er redd for fremtiden og for livet og tiden. Jeg aner ikke om hun kommer til å skjønne det, men jeg vet at jeg er nødt til å gjøre det. For jeg kan ikke lenger sitte med alt inni meg. Jeg må få det ut, men jeg klarer ikke å si ting til de rundt meg. Jeg er redd for at de skal le av meg. For det hender du ler av meg og blir jeg stille, så bør du tenke deg om. Jeg vet at jeg må komme meg videre fra Herr Sjarm, men det hjelper ikke når dere bare forteller meg hvilken drittsekk han er. Jeg kan si masse jeg også. Jeg kunne tatt igjen. Jeg kunne slengt noen kommentarer, men da er det bedre med fleip. Jeg er den norske versjonen av Chandler i Friends. Han som fleiper bort alle bekymringene.

edit:
jeg så Herr Sjarm og mest sannsyneligvis hørte han stemmen min før jeg så han. Jeg kom valsende inn i butikken med en felles venn og der sto han. Herr Sjarm møtte øynene mine og jeg fikk litt sjokk. Visste ikke helt hva jeg skulle si annet enn: “Oi, der var du!” Vi ble stående å snakke, fleipe litt, men noe manglet. Herr Sjarm så nesten ikke på meg. Og henne, hun med den store magen. Som garantert er minst tre måneder på vei. Nå fikk jeg sett henne ordentlig, men jeg klarte nesten ikke å se på henne. Bare magen hennes. Den voksende magen. Den som bærer Herr Sjarm sitt barn. Det var som å møte en venn. Iallefall nesten. Lurer på hvorfor du ikke presenterte oss for hora.

Som den alkoholikeren alle sier at jeg er, nå skal det nytes herlig bursdagsvin! Med min elskede engel som jeg alltid ler sammen med!

Aaaah! Livet er på en side herlig. Jeg har fått ting ut. Iallefall så har det begynt. Og nå skal jeg være akkurat som deg, bare for dette ene blogginnlegget. Jepp, jeg skal falle ned på det fantastisk lave nivået ditt. Jeg skal være “fjortis” som om jeg aldri skulle vært noe annet. Bare denne éne gangen. Jeg skal være usakelig og synes verden er et forjævlig sted. Så kan du sitte å tro dette er deg, men så er det ikke det. Aaahhh!

Lets go!

Jeg liker ikke trynet ditt! Det er så fantastisk herlig å kunne si noe sånt! Jeg blir glad og letta. Nesten så lettet at jeg svever! Langsint? Nei, det har vi da aldri sett, sier du og sitter der drittforbanna for femte uke på rad. Jeg har i grunn mista tellinga. Og du, jeg har begynt å miste respekten for deg. Det er helt og holdent din egen skyld. Alt virka nesten normalt. Plutselig begynner du å fucke opp hele greia igjen.

Ikke syns synd på meg, for det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg vil ikke høre på de drittorda uansett. Jeg har herved gradert fra hovedrolle til birolle i serien. Jeg elsker det. Jeg nyter det. Jeg er hun som sklir lengre og lengre bort, og til slutt har du nesten glemt hvem hun er, før du på nytt ser på serien. Såpeserier. Jeg har et elsk/hat forhold til såpeserier. Så forbanna mye intriger, men jeg orker ikke være 17-18 år igjen. Jeg dro bort for å komme meg unna slike mennesker, så kommer jeg tilbake og knapt et år senere er vi tilbake og jeg har ikke fått lønnsforhøyelse engang! Jeg orker ikke tanken på alle disse problemene.

Jeg kjente en gang ei jente. Ei jente som mente at hun turte å si i fra. Hun turte ikke det. Hun gjemte seg bak masken og plutselig satt hun å kalget over at ingen syntes synd på henne. Alle er så forbanna egositiske. Jepp! Og fy faen, så deilig det er å klare å være det! Aaaah! Jeg har tentk altfor mye på alle andre, men nå er det nok. Iallefall så og si.

Og når alt er borte. Du er borte. Så dukker du opp i drømmene mine! jeg sa jo at du skulle holde deg unna!

Noen gang fått sand i øynene? Jeg skal kaste sand i øynene dine jeg! Jeg sa i fra, jeg hadde håpa (men man må ikke håpe, forvente. Forventningene faller i grus og plutselig sprer dritten seg som ild i tørt gress. Det er din, min og alles skyld. Ikke legg skylda over på noen. Alt jeg sier er at du har forandret deg etter du begynte å henge med han. “Han er ikke min type person” Piss meg i øret!

Jeg kjenner jeg er sterk nå. Jeg beviste det i dag. Jeg hadde nesten ikke dårlig samvittighet og den lille stunden jeg hadde det, fikk jeg folk til å forklare meg hvorfor jeg ikke burde ha det. Get over it!

Vi må ta en prat en dag, du vet det? Men du kommer neppe til å like den.

Jeg føler…. Jeg føler jeg har mista deg så jævlig. Og jeg savner deg. Jeg angrer nesten. Nei, jeg angrer faktisk. Og jeg angrer så sykt mye at du ikke aner. Det er min egen skyld at jeg mista deg. Det var jeg som tok første skrittet. Når hun er den første som sendte melding. Og du sendte ikke en melding i det hele tatt. Jeg vet ikke, jeg kunne kanskje fortalt deg det. Jeg vet ikke. Det var noe eget med deg. Jeg følte du forsto, men nei. Ikke nå lenger. Ikke på en stund lenger. Jeg føler folk sitter å synes jeg er latterlig fordi jeg drikker.

Og jeg tenker på deg hver dag der jeg sitter i bilen, på vei ut for å levere. Jeg tenker at denne gangen, DENNE ganger er det du som kommer ut av døre for å ta i mot, men hver gang tar jeg feil. Jeg har begynt å vende meg til det nå. Jeg sitter å tenker, de siste femhundre meterene, at det er ikke deg. At jeg kommer til å ta feil. Men jeg vil ha en siste klem. En siste klem fortjener jeg. En siste klem der du forklarer alt. For noe er det å forklare, er det ikke?

Jeg kan ikke lenger sitte å vente på deg. Da føler jeg heller for å henge med deg. Naiv? Det er jeg som har vært faen så naiv. Jeg trodde… Jeg skjønner ikke at jeg var så forbanna dum i det hele tatt. Jeg trodde alt endelig var i ferd med å ordne seg. Jeg burde skjønt det for en måned tilbake, om ikke mer. Jeg prøver, men vettu hva? Jeg orker det ikke lenger. Jeg orker ikke å havne på det nivået jeg var før jeg flytta vekk. Jeg orker ikke å gå rundt å være dødsparanoid. Og jeg gidder ikke gå rundt å være falsk. Jeg kunne sagt det, men orka ikke la frokosten gå til helvete, men mulig du skjønte noe. Jeg vet ikke.

Og jeg syns synd på deg, men ikke på samme måte som andre gjør.

Aner du i det hele tatt at dette er til deg? Og ja, jeg er som alle andre, men jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skal skjerpe meg nå. Iallefall prøve. Det er bedre å prøve å feile, man lærer jo stadig av erfaringer. Men man lærer som regel av de dårlige erfaringene og jeg føler jeg alt har altfor mange DÅRLIGE erfaringer. Jeg har venner som er enige og jeg er evig glad i han for det. Du er og blir den BESTE! <3

Fjortis? Se til helvete å se på folk! Yay! Jaaa!

Du skjønner hva jeg mener du… Men hold kjeft!

Jeg er så kosesyk for tiden at det er helt vilt! Og mens ande går rundt å er nødne som bare pokker, er alt jeg vil ha litt kos. En arm rundt meg, kanskje litt stryking og et par kyss. … kanskje av deg. Og jammen fikk jeg ikke sjokk i går. Det var så bra å bare høre fra deg igjen! Men jeg vet ikke, jeg tror jeg er på vei til å komme over deg. For det er ingen vits i å gå rundt å være betatt av en man ikke kan få og selv om en fyr sa at man ikke må ta et nei for et nei, og man må jobbe for det man vil ha, så tror jeg ikke det er verdt det. For du er og blir en sjarmerende drittsekk frem til du klarer å sette deg fri fra deg selv.

I dag er det slaskedag. Godbuksa er på leiligheten sånn nogen lunde ryddet, sitter å venter på at en kompis skal komme å se film. Jeg hadde egentlig tenkt å bare sitte her i hele dag. Sitte i sofaen, med et pledd og kanskje en kopp kakao og tenne stearinslys når mørket senker seg. Regnet strømmer nedover rutene. Det har regnet i hele dag. Det passer meg perfekt i grunn. Selv om jeg har mest lyst til å ligge i parken å merke varmen over hele meg. Jeg får jo ikke varme noe annet sted.

SÅ får folk tro hva de vil. Jeg skal ikke noe mer enn det…

…. tror jeg.

Music

If love is music
- so play

Let the whole world
be a musical

Let us all play instruments
- please, let us play

Maybe, we one day
will find the right sound