I wear heels bigger than your dick, so shut up!

I flere timer har en fra fortiden… Denne mannen jeg ble kjent med i våres. Han har prøvd å få meg tilbake på andre tanker. Prøver å lokke frem monsteret mitt. Skriver historier jeg for noen måneder siden ville sittet å runket til. Som ville fått meg heltent på et par minutter. Herregud, så patetisk… I know.  Han skriver at kroppen min er vakker, hvor fin og myk den er. Om hvor hard den store pikken hans blir av å tenke på sexen. Desto mer patetisk i grunn…
Tumblr_lx5cthqqwc1r26v8co1_500_large

Jeg begynte og leste og etter hvert klarte jeg ikke å la vær å legge merke til at jeg ikke ble tent. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å lese mer, men for å være hyggelig gjorde jeg det. Han ønsket at jeg skulle fortsette historien. Jeg vet han elsker det jeg skriver. Han runker til det. Hvordan den elektriske stemningen mellom oss er både i historien og i det vi er på vei til å kåte hverandre opp i virkeligheten. Jeg sa jeg ikke var i humør og foreslo at han kunne skrive den ferdig selv og sende den til meg. Og det gjorde han.

Sitter i telefonen å er god venn. God venn mot en veldig fin fyr som jeg har blitt utrolig glad i på kort tid. Som har blitt utrolig glad i meg på kort tid. Han lurte på om jeg ikke kunne ringe, for han var pratesjuk og litt deppa. Jeg er god venn. Ringer han og hører han prate. Imens kommer den klassiske ”pop”-lyden av ny melding på chatten. Det er han fra i våres. Han som prøver å lokke frem monsteret. Han ber meg sjekke mailen min. Har sendt en historie. Den er ferdigskrevet. Jeg sitter å leser mens jeg lytter. Ender med å le høyt innvendig.
379557_2672543024839_1594060950_32401439_1511039567_n_large

Sorry, men jeg er forandret. Jeg er ikke den du kjenner lenger. Ikke sånn som du tror jeg er. Ikke den naive jenta du kan leke med følelsene til og skravle om sex med. Jenta du tror sitter å runker til historiene dine, bare fordi jeg skriver at jeg gjør det. Herregud, det hele er jo bare patetisk. Så uendelig patetisk av deg. Men vi fortsetter spillet. Jeg har spilt det før og denne gangen akter jeg å spille deg.
Jeg er fortsatt sint. Sint som faen og det skal utnyttes til noe positivt. Monsteret mitt er mett. Om ikke annet enn for øyeblikket. Og det hjelper. Jeg skal fortsette å slåss.

Cliché number one: No pain, no gain!

Sitter ved bardisken. Ved baren som alltid vil være vår. Og du er der og vi prater om livet og minner og morsomheter. Og jeg liker så godt å prate med deg. Du får meg til å se ting på en annen måte. Og jeg øser ut av meg spørsmål jeg trenger en annen forklaring på enn hva jeg har fått tidligere. Omhvorfor ting er som de er og hvorfor mennesker er som de er. Og du kommer først med noen fleipende kommentarer. Tørr humor. Men så forklarer du overbevisende og jeg blir så utrolig glad og lettet inni meg.

“Bare vær ditt unike, fantastiske deg! Bare vis at du er der og vær deg selv!”

Og de ordene de gjorde dagen min så mye bedre. Så vanvittig mye bedre! Han oppklarte misforståelsene, om hvordan jeg kunne la monsteret brumme litt, om hvordan jeg ikke skal overtolke ting.

Så vi sitter der. Rundt den samme, gamle, slitne baren. Og du minner meg på at vi har hatt denne samtalen før. For mange, mange år siden. Men da var det du som satt med alle spørsmålene og jeg med alle svarene. Og jeg er så glad i deg, nettopp på grunn av hvordan ting fungerer mellom oss.

Og jeg tar på meg jakka. Sommeren er over nå. Og du løfter opp glasset ditt for å ta en siste slurk. Og vi skåler. Du med cola, jeg med te. Og vi skåler for livet

She wants to move

- Kan du?
- Jeg må tenke på det.
Allerede der var testen egentlig fullført. De sa det alle sammen. Dommerene i panelet.

Tiden gikk. Tanken fløy i et evig virrvarr. Klarte ikke å konse på noe annet enn nettopp det og ryggsmertene.

- Du det passer dårlig…
- Ja, det var det jeg regna med. Burde aldri spurt i utgangspunktet.
- Faen a….
- Du har ingen rett til å bli sur! Det var du som sa at det kunne skje.
Telefonen ringer og det er deg som sier at du kommer likevel.

Taushet. Småsnakk. Film. Jeg har sett filmen hundreogørtentusen ganger før. En av favorittene mine. Der vet jeg iallefall hva som skjer.

- Skal du sove her eller oppe?
- Trur jeg setter på en film til etter å ha sjekka face jeg ass…
- Okei.
Røyke som besatt. Tenke enda mer. Snakke med lille vofsen, mens jeg lufter den på verandaen. Tusler litt rundt å strekker på ryggen. Setter meg ned å tar en siste røyk før jeg legger meg.

- Ja, jeg må huske å hente dyne til deg.
- Du trenger ikke det. Jeg blir med å legger meg oppe.

Catch me if you can

Jeg satt der som en annen taper. Men jeg var en vinner. Jeg visste det selv. Jeg la vekk tristheten og trakk frem staheten, sinnet og ikke minst irritasjonen. Du satt der som ingenting hadde skjedd, mens du drakk kaffe, tøyset og pratet om at du ikke ante hva de drev med. Hvordan de kunne legge all skylden på meg, mens de sakte men sikkert dret seg lenger og lenger ut av ræva til satan. Nei, jeg trodde ikke helt på deg, men tro meg, jeg ØNSKET virkelig å tro på deg. Ønsket at alt skulle være sånn som det var mellom oss før de stormet huset mitt og tok seg til rette. De forbanna jævlene hadde fucket opp. Og jeg hadde latt de holde på sånn. Ødlegge oss. Oss? Det finnes jo ikke noe oss. Men VI er fortsatt venner og jeg er glad for det. Glad for å se hvordan VI holder sammen, snakker, danser, drekker, deler tårer og netter fulle av paranoide tanker og redsel.

Han holdt blikket mitt oftere nå. Ville han ha meg til å tro på han? Jeg klarer ikke å stole på han. Det er derfor jeg har laget “Testen”. For å se om du er den du gir deg ut for å være. Jeg frykter at jeg ender skuffa igjen. Som en naiv, liten drittunge.

Vi sitter i sola å fjaser. De første vårstrålende varmer oss en liten stund. Vi ler og jeg ser lyst på livet. Naboer som lufter hundene sine, mens min løper rundt på verandaen. Har lovet den en tur snart.

Kom la oss rulle! Til evigheten og forbi!

You still know how to suprise me

Kvelden var fortsatt ung når du ringte på døren den fredagen. Når jeg åpnet sto du der med en flaske vin i hånda å smilte. Jeg følte meg litt klein siden jeg sto der i pysjbukse som var tre ganger min størrelse og en topp som muligens var litt for avslørende.
- Hvorfor ikke?, var svaret du ga meg når jeg hadde spurt hvorfor du brått dukket opp på døren min. Jeg åpnet døren litt til, så du kunne åle deg forbi meg. Jeg luktet av deg at du ikke var helt edru, men det gjorde ingenting. Jeg satt jo selv å tok et par øl.

Vi ble sittende å prate og etter hvert som flaska, du hadde hatt med, ble tom hentet jeg en jeg hadde stående. Du gikk bort til cdspilleren og letet gjennom alle cdene mine. Fant til slutt den du tydeligvis letet etter og satte den på. Det var den cden jeg hadde forventet. Den vi alltid hadde hørt på, sunget etter når alkoholen gikk oss til hodet. Vi ble liggende på hver vår del av sofaen, med hodene mot hverandres. Jeg la hånden bak hodet for litt ekstra støtte og dunket borti din.
- Sorry
- Det går bra.
Vi ble liggende i en deilig stillhet, mens laidbacke toner ble spilt over annlegget. Jeg tente en røyk og ble liggende med øynene lukket, mens jeg tok et dypt trekk. Lyden av lighter gjorde at jeg skjønte at du gjorde det samme.

Vi hadde mimret tilbake til gjengrodde stier, sunget med på gamle sanger og det hele var sært og normalt på en og samme gang. Det var lenge siden det bare hadde vært du og jeg over litt vin. Det var lenge siden vi hadde vært så nær. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, men bestemte meg for å se hva ditt neste trekk var. Imens jeg lå å tittet opp i taket, kjente jeg hånden din som lå helt inntil min. Og brått lå du å strøk en finger inni håndflaten min. Jeg skvatt ørlite grann, men ante ikke om du merket det. Jeg sa ingenting, ble bare liggende å kjenne hvordan du tegnet sirkler i hånden min, og hvordan du innimellom strøk oppetter langefingren. Skiftet til å stryke rundt tommelen. Jeg tok tak i tommelen din og vi ble liggende å holde hverandre i hånda. Strøk med tommelen begge to. Først litt sakte, så raskere. Jeg tittet til siden og i øyekroken kunne jeg se hvordan du fortsatt lå med lukkede øyne. Jeg vridde sakte på meg, men slapp ikke hånden din. Ble liggende å se på deg. Studerte kravebeinet ditt. Det er noe spesielt med kragebein. Skjorta du hadde på var ikke kneppet igjen. Det var en varm kveld, til tross for regnet utenfor. Jeg tittet innunder den åpne skjorta og kunne så vidt skimte magemusklene dine.

- Det hender jeg tenker på tiden og hvordan ting kunne vært, sa du og lukket opp øynene.
- Jaha?
- Ja, tenk om vi hadde vært på samme sted, fortsatt med det vi gjorde og du ikke hadde møtt han den gangen. Lurer på hva som hadde skjedd da? Om vi hadde fortsatt?
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det. Hadde vel ikke tenkt så altfor mye på det selv egentlig. La merke til at jeg egentlig ble ganske overrasket. Riktignok hadde vi pult et par ganger på fylla, for mange, mange år siden, men jeg hadde aldri lagt noe mer i det.
- Tja, svarte jeg til slutt, det vil vi aldri finne ut av.
- Du sier noe, svarte du og vi ble liggende i stillhet igjen. Forsatt med hendene flettet. Jeg merket at jeg begynte å bli klam i hånden, men gjorde fortsatt ingenting.

Til slutt ble jeg lei og lot hånden min gli ut av din, men lot den gli oppetter armen din. Jeg lå på magen nå og ålte meg sakte nærmere deg. Til slutt var jeg helt nær deg. Lot kinnet mitt stryke inntil ditt. Pustet varmt mot halsen din og hørte hvordan du brått pustet tungre selv. Jeg kjente at du la hånden din forsiktig og litt usikkert på skulderen min, og at den skled nedover mot nakken min. Litt tryggere. Jeg lot meg skli ned fra sofaen for å komme nærmere deg. For å kjenne kroppen din nærmere. Egentlig var jeg allerede vannvittig kåt, ville rive av deg klærne og knulle deg hardt, men det var noe som ikke fikk meg til å gjøre det.

Jeg dro deg etter meg ned på gulvet og du ble liggende på ryggen, mens jeg lå å støttet meg på den ene hånden. Hånden din kjælte meg på kinnet og jeg lente meg nærmere deg. Blikkene våre holdt og jeg fløt stadig nærmere deg. Du hadde gått over til å stryke meg på ryggen. Snart var jeg så nære at jeg kunne kjenne pusten din blandes med min. Du lukket øynene, mens jeg strøk deg på halsen, rett under øret. Nå var jeg helt inntil deg. Kunne kjenne kanten av leppene våre mot hverandre. Så åpnet du øynene og vi kysset. Først prøvende, så mer krevende. Jeg slapp leppene dine et øyeblikk, satte meg over deg. Du lot hendene skli ned over hoftene mine, og skulle til å si noe, men du rakk det ikke før jeg kysset deg til taushet. Så trakk jeg meg bort igjen, begynte sakte å kneppe opp de siste knappene på skjorta din. Skjøv det til side, mens jeg strøk oppover brystkassen din. Lente meg sakte nedover og kysset små kyss nedovdover mot magen. I mens gled hendene dine fra hoftene mine og over rumpa mi. Du dro meg nærmere, og vi kysset igjen, lenge, lenge.

Jeg husker det ennå, hvordan leppene våre hang fast i hverandre. Hvordan du brått og overraskende satte deg opp, med meg forsatt over deg. Hvordan klærne forsvant, så raskt og ikke minst hvordan du forsiktig la meg bakover og støttet hodet mitt når jeg møtte gulvet. Du kysset meg nedover magen, mens du sakte dro ned trusa samtidig som pysjbuksa. Jeg husker de brede skuldrene dine som jeg borret neglene mine inn i, når tungespissen smakte på meg for første gang. Til slutt tagg jeg om å få kjenne deg inni meg. Men du stoppet ikke, og varmen skylte gjennom meg. Jeg vred meg, spente kroppen og sank sammen. Men du lot meg ikke være, ville ha meg til å komme igjen. Det var sprøtt, galt og sinnsykt og denne gangen kom det hardere. Jeg slo om meg med armene, helt til du var over meg. Holdt meg nede.

Jeg dyttet deg over ende, harde tak, mens du vred av deg buksa. Så lå du der med pikken i været. Jeg satte meg overskreds på deg og skled ned på den. Kjente hvordan du fylte meg opp. Begynte rolig å ri deg. Du klamret deg til hoftene mine igjen. Førte meg opp og ned, prøvde å bøye deg fremover for å kysse meg, men jeg dyttet deg ned igjen. Lot fingrene mine vandre nedover kroppen min, og du fikk se alt. Hvordan jeg gled opp og ned, mens jeg samtidig koste meg meg selv. Vi skalv begge to, våte av svette og etter at du hadde kommet, lot du meg fortsette til varmen igjen skylte gjennom meg, før jeg sank sammen over deg.

Vi ble liggende ved siden av hverandre å dele en røyk etter vi begge hadde fått tilbake pusten. Sendte den mellom oss i stillhet. Igjen var det du som brøt stillheten.
- Så fant vi det ut likevel.
- Fant ut hva?
- Hvordan det hadde vært hvis om atter ikke alt hadde skjedd.
- Du sier noe, dessuten…
- Dessuten hva?
- Det var bedre enn jeg kunne huske, gliste jeg bort til deg og du lente deg over meg å kysset meg.

So I keep it in my mind when I’m on my own

Hun lå å leste i senga. Prøvde å stenge tankene ute, konsentrerte seg om å få med seg ordene, setningene i boken hun hadde funnet frem ifra hylla her om dagen. Hun hadde kjent hvor deilig det var å lese igjen. Lese noe tykkere enn en av disse damebladene hun alltid kjøpte om hun hadde noen penger til overs. Prøvde å koble helt av. Fra kløinga, tankene, verden generelt. Prøvde å bli trøttere, men det funket ikke når han lå med ryggen til. Han prøvde å sove, fikk det ikke helt til. Satte seg opp og hun tittet på han.
- Jeg trur jeg går ut i stua jeg…
- Står du opp igjen?
- Ja, jeg får ikke sove her inne… sukket han.
Hun sukket lydløs, før hun svarte han.
- Men kjære deg, du kunne jo sagt i fra at lyset irriterte deg?
- Neida, du skal få lese om du vil. Dessuten er de altfor varmt her.
Hun slo boka lydløst sammen og la den i sprekken mellom veggen og madrassen. Visste at det ikke kunne bli mer lesing i natt. La hodet ned på puta igjen og ba han om å slå av lyset. Han lukket opp vinduet som kun sto på gløtt, før han la seg ned igjen, og trykket på lysbryteren. Det ble med et mørkere i rommet, men alfor lyst for henne. I fem minutter ble hun liggende å stirre ut i ingenting, før hun reiste seg opp og kledde på seg. Gikk lydløst ut av rommet, mens hun håpet på at han skulle si noe. Be henne bli, at han ville at hun skulle ligge inntil han. Men hun visste at det ville han ikke gjøre. Til det var det for varmt.

Ute i stuen sukket hun høyt, tente seg en røyk og slo på dataen. Ville ikke tenke. Orket det ikke. Det var så mye hun ville si til han, men hun turte ikke. Turte ikke å tenke alle tankene fullt ut. Msnen logget seg på av seg selv og plutselig snakket et gammel venn til henne. Og de snakket lenge, og hun glemte de vonde tankene for en liten stund.

Mur i ferd med å sprekke pga flom

Du var lei av å snakke om deg selv og ville vite noe om meg. Noe du ikke visste. Det var ikke enkelt. På en måte hadde jeg sagt så mye til deg, med så få ord. Når du spurte, klarte jeg knapt å sette sammen bokstaver til ord. Det skremmende var at du hadde skjønt det. Jeg hadde alltid slappet av med deg. Du var en av de som ga totalt blaffen. Du hadde skjønt det, men ikke turt å spørre før nå. Og du spurte meg: Skal vi gjøre dette sammen? Det vil være vanskelig, men da har vi i det minste hverandre der. På en måte ville jeg skrike ja. På en annen måte var jeg livredd for at jeg hvert øyeblikk skulle begynne å gråte.

På legevakten:
- Du burde ikke vært her engang.
- Tja, hvorfor er du her da?
- Fordi jeg måtte hjelpe henne.
- Jeg måtte også hjelpe noen.
- Jo, men du burde tenke på deg selv også…

Seriøst! Er det sååå synlig?

Jeg ligger i sengen å titter i taket. Mye av det jeg har sagt til deg. Mye av det var ment til meg selv, like mye som det var ment til deg.

Det er noe råttent i galaksen. Resten står skrevet i stjernene.

Oh, nobody know why somebody are born with empty wholes like twisted souls

Tenk om jeg hadde gjort det? Tenk om jeg hadde sagt ja og fem minutter etterpå hadde vi befunnet oss på samme sted og hatt rå sex? Tenk om det hadde vært fantastisk og tenk om det hadde vært skikkelig dritt? Nei, da takker jeg meg heller til samtalen med yndlingsbartenderen i natt. Ingenting er som å trekke for gardinene og sette seg godt til rette ved bardisken og på den andre siden sitter en god venn og du er egentlig litt full og det er ikke ha, for han har stått å servert hele kvelden og hele tiden holdt glasset mitt fult av øl og jeg har svinsa rundt. Vi har sunget til de gamle klassikerene og til svensktopperna. Vi har ledd og vi har mora oss med blotter-samtalen vår og den er veldig intern og vi har ledd av gassmasker og ingen skjønner noen ting. Vi har observert, kanskje han mer enn meg? Jeg har tenkt, men ikke spesielt mye og jeg har endelig funnet ut hva den jenta heter. Og jeg har skaffa meg nummeret til han søte. Vi skal ta en kaffe en dag også skal jeg låne Pelle og Proffen av han. Det tror jeg blir bra. Også skal vi drikke te og ikke kaffe, siden vi er temennesker :) Men det var kvelden. Nå er det natt og min kjære venn har telt opp kassa og jeg har trukket for gardinene og hjulpet med å tørke border, ringe taxi til overstadig berusede mennesker og satt opp stoler. Nå sitter vi på hver vår side av baren og foran oss står to halvlitere og vi skåler og snakker om alt og ingenting og vi diskuterer kjærligheten opp og ned i mente. Og at vi ikke skjønner oss på menneskeheten, men at vi heller ikke skjønner oss på oss selv. Og vi har ikke snakka så veldig på denne måten før, min venn og jeg. Men vi finner ut at vi synes det var veldig hyggelig og tiden flyr og røykpakka mi er snart tom og det står 6 tomme ølglass på benken når vi låser og går hjem og titter på klokka og den er seks om morgenen. Og begge sover godt, kanskje for første gang på lenge. I hver sin seng og dagen etter ble brukt til pizzaspising, film og to øl.

Viss-Vass-helvete

Fy fader, jeg er så skuffa over deg at det halve er nok. Du sitter å snakker så mye bullshit at du aner ikke. Og om noe av det er sant, så er du en jævla løgner. (og jeg er ikke bedre. Jeg vet det.) Men nå handler det ikke om meg, det handler om deg. Du veit du bare kan si det? Men du er fanken i meg så feig som de venna dine sier. Ja, jeg er forbanna, så har du en fantastisk dag bør du stoppe å lese… Iallefall… Deg, du! Men du aner ikke at det er deg det gjelder, gjør du vel? Du aner ikke at det er du som er problemet. Jeg har prøvd å unngå det i tankene mine lenge. Jeg har prøvd å skjule ting for meg selv lenge. Men etter nå… Jeg klarer ikke mer. Jeg trodde vi var ferdig. At du hadde sagt unnskyld, men jeg tror ikke jeg er istand til å tilgi noe mer. Jeg vet at jeg bare ødelegger meg selv. Og jeg vet du også syns det. Riktignok en annen du. Du veit hvem du er ;)

I’ll do my best now, but you’ve been gone for so long

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk :)