Hun lå å leste i senga. Prøvde å stenge tankene ute, konsentrerte seg om å få med seg ordene, setningene i boken hun hadde funnet frem ifra hylla her om dagen. Hun hadde kjent hvor deilig det var å lese igjen. Lese noe tykkere enn en av disse damebladene hun alltid kjøpte om hun hadde noen penger til overs. Prøvde å koble helt av. Fra kløinga, tankene, verden generelt. Prøvde å bli trøttere, men det funket ikke når han lå med ryggen til. Han prøvde å sove, fikk det ikke helt til. Satte seg opp og hun tittet på han.
- Jeg trur jeg går ut i stua jeg…
- Står du opp igjen?
- Ja, jeg får ikke sove her inne… sukket han.
Hun sukket lydløs, før hun svarte han.
- Men kjære deg, du kunne jo sagt i fra at lyset irriterte deg?
- Neida, du skal få lese om du vil. Dessuten er de altfor varmt her.
Hun slo boka lydløst sammen og la den i sprekken mellom veggen og madrassen. Visste at det ikke kunne bli mer lesing i natt. La hodet ned på puta igjen og ba han om å slå av lyset. Han lukket opp vinduet som kun sto på gløtt, før han la seg ned igjen, og trykket på lysbryteren. Det ble med et mørkere i rommet, men alfor lyst for henne. I fem minutter ble hun liggende å stirre ut i ingenting, før hun reiste seg opp og kledde på seg. Gikk lydløst ut av rommet, mens hun håpet på at han skulle si noe. Be henne bli, at han ville at hun skulle ligge inntil han. Men hun visste at det ville han ikke gjøre. Til det var det for varmt.

Ute i stuen sukket hun høyt, tente seg en røyk og slo på dataen. Ville ikke tenke. Orket det ikke. Det var så mye hun ville si til han, men hun turte ikke. Turte ikke å tenke alle tankene fullt ut. Msnen logget seg på av seg selv og plutselig snakket et gammel venn til henne. Og de snakket lenge, og hun glemte de vonde tankene for en liten stund.

Du var lei av å snakke om deg selv og ville vite noe om meg. Noe du ikke visste. Det var ikke enkelt. På en måte hadde jeg sagt så mye til deg, med så få ord. Når du spurte, klarte jeg knapt å sette sammen bokstaver til ord. Det skremmende var at du hadde skjønt det. Jeg hadde alltid slappet av med deg. Du var en av de som ga totalt blaffen. Du hadde skjønt det, men ikke turt å spørre før nå. Og du spurte meg: Skal vi gjøre dette sammen? Det vil være vanskelig, men da har vi i det minste hverandre der. På en måte ville jeg skrike ja. På en annen måte var jeg livredd for at jeg hvert øyeblikk skulle begynne å gråte.

På legevakten:
- Du burde ikke vært her engang.
- Tja, hvorfor er du her da?
- Fordi jeg måtte hjelpe henne.
- Jeg måtte også hjelpe noen.
- Jo, men du burde tenke på deg selv også…

Seriøst! Er det sååå synlig?

Jeg ligger i sengen å titter i taket. Mye av det jeg har sagt til deg. Mye av det var ment til meg selv, like mye som det var ment til deg.

Det er noe råttent i galaksen. Resten står skrevet i stjernene.

Tenk om jeg hadde gjort det? Tenk om jeg hadde sagt ja og fem minutter etterpå hadde vi befunnet oss på samme sted og hatt rå sex? Tenk om det hadde vært fantastisk og tenk om det hadde vært skikkelig dritt? Nei, da takker jeg meg heller til samtalen med yndlingsbartenderen i natt. Ingenting er som å trekke for gardinene og sette seg godt til rette ved bardisken og på den andre siden sitter en god venn og du er egentlig litt full og det er ikke ha, for han har stått å servert hele kvelden og hele tiden holdt glasset mitt fult av øl og jeg har svinsa rundt. Vi har sunget til de gamle klassikerene og til svensktopperna. Vi har ledd og vi har mora oss med blotter-samtalen vår og den er veldig intern og vi har ledd av gassmasker og ingen skjønner noen ting. Vi har observert, kanskje han mer enn meg? Jeg har tenkt, men ikke spesielt mye og jeg har endelig funnet ut hva den jenta heter. Og jeg har skaffa meg nummeret til han søte. Vi skal ta en kaffe en dag også skal jeg låne Pelle og Proffen av han. Det tror jeg blir bra. Også skal vi drikke te og ikke kaffe, siden vi er temennesker Men det var kvelden. Nå er det natt og min kjære venn har telt opp kassa og jeg har trukket for gardinene og hjulpet med å tørke border, ringe taxi til overstadig berusede mennesker og satt opp stoler. Nå sitter vi på hver vår side av baren og foran oss står to halvlitere og vi skåler og snakker om alt og ingenting og vi diskuterer kjærligheten opp og ned i mente. Og at vi ikke skjønner oss på menneskeheten, men at vi heller ikke skjønner oss på oss selv. Og vi har ikke snakka så veldig på denne måten før, min venn og jeg. Men vi finner ut at vi synes det var veldig hyggelig og tiden flyr og røykpakka mi er snart tom og det står 6 tomme ølglass på benken når vi låser og går hjem og titter på klokka og den er seks om morgenen. Og begge sover godt, kanskje for første gang på lenge. I hver sin seng og dagen etter ble brukt til pizzaspising, film og to øl.

Fy fader, jeg er så skuffa over deg at det halve er nok. Du sitter å snakker så mye bullshit at du aner ikke. Og om noe av det er sant, så er du en jævla løgner. (og jeg er ikke bedre. Jeg vet det.) Men nå handler det ikke om meg, det handler om deg. Du veit du bare kan si det? Men du er fanken i meg så feig som de venna dine sier. Ja, jeg er forbanna, så har du en fantastisk dag bør du stoppe å lese… Iallefall… Deg, du! Men du aner ikke at det er deg det gjelder, gjør du vel? Du aner ikke at det er du som er problemet. Jeg har prøvd å unngå det i tankene mine lenge. Jeg har prøvd å skjule ting for meg selv lenge. Men etter nå… Jeg klarer ikke mer. Jeg trodde vi var ferdig. At du hadde sagt unnskyld, men jeg tror ikke jeg er istand til å tilgi noe mer. Jeg vet at jeg bare ødelegger meg selv. Og jeg vet du også syns det. Riktignok en annen du. Du veit hvem du er

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk

Jeg dør hver gang du snakker. Og jeg lyver for alle. Jeg skulle ha kyssa deg for lenge siden. Men isteden sitter jeg her å ser på folk nærmest spise hverandre opp på tv. Flott! I make myself deprimert! Mens jeg vifter frustrert, oppgitt og spørrende med armene, samtidig.

Jeg og venninna mi har funnet ut at vi skal ha hvert vårt hus i Helvete, og være naboer. Hun skal ha et rosa og jeg skal ha et kongeblått! Så skal vi ha hver vår mørke, mystiske og ikke minst deiligste mann! Hun vil ha en som biter masse, men jeg vil ha en som bare biter litt. Hun skal ha en med brun-grønne øyne. Jeg skal ha en med bare grønne. Så skal vi sitte å drikke vin, puse (eventuelt ha fantastisk sex) og bare snakke om alt og ingenting hele dagen, foran “peisen”. Jeg blir så glad av Camilla! Hun er definitivt en av de kuleste jeg veit om!

Tro ikke alt du hører, si ikke alt du vet…

Skjærtorsdag er som den alltid er her i Østfold. Fyll og atter fyll. Slang meg med en vennegjeng til Strømstad. Turen tar en god stundt, men det betyr tid til å drikke øl. Stakkars kompisen min som var sjåfør. Men det var så gøy. Vel fremme i Strømstad møtte vi noen folk, havna på en sånn fin båt, gratis alkohol og i det hele tatt. Ble jo fullstedig drita, utover kvelden er det standar å dra hjemover med en tur innom Halden. Ikke det helt store siden det var et helvets vær.

Smaken på alkohol har fått oss alle til å nyte litt i dag også. Så her sitter jeg og en kompis mens vi venter på at alle andre i gjengen skal komme hit. Ølen står på bordet, vinflaskene står pent å venter på oss og shotteglasse står klare til å bli brukt. Dette blir tidenes kveld, har jeg på følelse av

God påske!

Hvorfor kan ikke tingene bare være som de alltid har vært? Det er ikke det samme når jeg ikke lenger kan prate med deg. Vi er kanskje i en forandringsprosess begge to. Jeg ser det samme gamle smilet, men likevel, det er ikke som det en gang var, da det var oss to mot resten av verden. Jeg kan ikke lenger se på deg og du kan heller ikke være her. Ved veikryssets start er du på vei mot høyre, mens jeg er på vei fremover. Og jeg som ønsket å dele veien med deg. Det blir så ensomt uten dere at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Men ingen har en tidsmaskin. Om vi bare hadde hatt en tidsmaskin!

Jeg er på vei til å skjønne det nå. Etter den samtalen. Ikke den samtalen jeg ønsket, men der du nektet å innse at du har forandra deg. Hva er det du er så redd for?

Min kjære venn døde den 18.mars 2008 i troen på seg selv og ingen andre. Du var alt man kunne ønske og jeg vil savne deg for alltid. Jeg visste at våre veier ville skilles før eller seinere, men at det skulle skje så fort, det ante jeg ikke. Hvordan kan et slikt menneske forsvinne så fort? Det er så vondt at du aner ikke og jeg sitter her å forbanner meg over at jeg ikke klarer å gråte. (Fader, jeg må være så vanvittig følelsesløs, samtidig som jeg vet så godt at jeg er det totalt motsatte). Kjære deg, at du ikke hadde samvittighet til å si noe? (Så mange spørsmål, men så vanvittig få svar) Men at du ikke kunne si noe slik, bare skjære tvert? Jeg vet du har problemer med å snakke om slike ting. At du ikke snakket med meg. Om at du forsvinner så fort. (Og om det er for godt) Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det. Jeg vil ikke minst klare å tilgi meg selv, for det. Takk for det gode vennskapet vi hadde. Husk at jeg fortsatt bryr meg. Ring meg en dag, om du ønsker det. Husk at jeg er glad i deg. Rest in peace.

Folk faller som fluer for tiden. Føler at folk er på vei. Det gjelder ikke minst dere. Jeg orker ikke å ha så dårlig samvittighet hver gang, for jeg føler ikke at jeg gjør noe feil. For jeg vet ingenting. Snakk til meg!

Har du noen gang kyssa en venn? Om ikke, så må du innrømme at du har tenkt tanken. For ikke å snakke om, hvordan kysser jeg? Er jeg flink? Er jeg dårlig? Bruker jeg for mye tunge, eller kanskje for lite tunge. Er det for vått? Jeg kan ikke være den eneste som har tenkt på det. Det er da det er greit med folk som svarer på spørsmålet ditt.

De to ikonene hadde ikke noe med saken å gjøre. Ja.

Har du noen ganger følt i et vennskap at du bare gir eller bare tar? For det kan da virkelig ikke bare være meg som føler det sånn?