Just one look into those heavenly pair of take-me-eyes

Herregud, hvem prøver jeg å lure. Jeg er fortsatt jenta som fryser. Svetter. Kjenner sure oppstøt i halsen etter en altfor lang våkennatt og altfor mange røyk. Drikker vann for å få bort skurringen i halsen. Kunne tenkt meg en kald øl istede. Har ikke fler igjen. Er uansett tom for penger. Panteflaskene ble brukt til en siste røykpakke. Kan ikke lenger få rullings av han. Kan ikke lenger skåle og le en sen sommernatt. Det er sen høst nå. Ute renner våte dråper nedover vinduet. Verden gråter sammen med meg. Varmen står på i leiligheten og det er glovarmt et øyeblikk og iskaldt i neste. Svetten under armene er en skam. Jeg orker ikke å ta meg en dusj. Orker ikke å måtte reise meg fra sofaen. Vil aller mest bare krype inntil deg å visne hen i armkroken din. Kjenne deg stryke meg på armen. Men det kommer aldri til å skje igjen.

Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve at du kom inn døra igjen. Kjippet av deg skoene. Sa noen ord og slang deg på sofaen hvor jeg allerede satt. At du sa at du hadde fiksa oss noe. At vi var trygge nå. Også ville du legge deg med hodet på låret mitt. Titte litt fjernt ut i rommet, før du tittet opp på meg med vide øyne. Så kunne vi bare sittet å snakket om verden og hvor teit den er og ikke minst om kjærligheten til alt og alle.

Vi kunne jo vært sammen da?, husker jeg du spurte. Jeg drar så vidt på smilebåndet når jeg tenker på at du sa ordene. Og jeg tenker at hvis om, tenk om jeg hadde svart noe helt annet på det enn hva jeg gjorde. Kanskje da hadde vi ligget inntil hverandre i senga å sovet nå. Mens du holdt rundt meg, slik du alltid gjorde når vi sov sammen.

Du setter deg opp i sofaen. Tar opp posen og plasserer tingene fremfor meg. Vi titter på hverandre å smiler. Det er ikke kaldt i leiligheten. Det er sommer, men fortsatt natt.

Nettene var våre. Da var det deg og meg mot verden. Gang på gang viste verdens oss fingeren, men vi brydde oss ikke og bare viste fingeren tilbake. Vi delte noen trekk. Slumret med øynene. Spesielt du. Du og sovehjertet ditt. Mens hodet ditt igjen lå støttet opp på låret mitt. Og du tok hånden min å la den på magen din, slik at du kunne stryke meg på armen. Leke med fingrene mine.

Jeg savner deg. Ingen vet hvor mye. Og tårene fyller øynene mine mens jeg skriver. Jeg kjenner det, fordi jeg får alltid vondt i hodet når tårene er på vei. Det er som om det er en mekanisme som trer i kraft for å holde de på plass. At de ikke skal vippe over kanten.

Jeg skjønner det egentlig fortsatt ikke. At vi ikke en gang til skal ligge helt inntil hverandre og le høyt. At jeg ikke en gang til skal kjenne varmen fra kroppen din. At du ikke en gang til skal bite meg. At du aldri igjen skal komme tilbake når jeg minst forventer det. Og det føles så sårt at det var sånn det skulle ende.

Bye, bye, bye baby, baby, baby goodbye
I didn’t know that it could end up this way
I always thought you would stay

Cliché number one: No pain, no gain!

Sitter ved bardisken. Ved baren som alltid vil være vår. Og du er der og vi prater om livet og minner og morsomheter. Og jeg liker så godt å prate med deg. Du får meg til å se ting på en annen måte. Og jeg øser ut av meg spørsmål jeg trenger en annen forklaring på enn hva jeg har fått tidligere. Omhvorfor ting er som de er og hvorfor mennesker er som de er. Og du kommer først med noen fleipende kommentarer. Tørr humor. Men så forklarer du overbevisende og jeg blir så utrolig glad og lettet inni meg.

“Bare vær ditt unike, fantastiske deg! Bare vis at du er der og vær deg selv!”

Og de ordene de gjorde dagen min så mye bedre. Så vanvittig mye bedre! Han oppklarte misforståelsene, om hvordan jeg kunne la monsteret brumme litt, om hvordan jeg ikke skal overtolke ting.

Så vi sitter der. Rundt den samme, gamle, slitne baren. Og du minner meg på at vi har hatt denne samtalen før. For mange, mange år siden. Men da var det du som satt med alle spørsmålene og jeg med alle svarene. Og jeg er så glad i deg, nettopp på grunn av hvordan ting fungerer mellom oss.

Og jeg tar på meg jakka. Sommeren er over nå. Og du løfter opp glasset ditt for å ta en siste slurk. Og vi skåler. Du med cola, jeg med te. Og vi skåler for livet

You should stop thinking before you think, think!

Opp og ned og ned og opp – hele min verden sier stopp! Eller, ikke stopp da, men det går i bølger. Store bølger, små bølger. Flo og fjære! Tankene går i spinn og det er ikke alltid jeg klarer å komme meg opp av senga før solen skinner. Jeg er glad i den kjære, lille vofsen min som alltid ligger ved siden av meg når jeg er lei meg. Som titter på meg og jeg er sikker på at den sier at alt vil bli bra snart, med øynene sine.

Drikke, drikke, lei av å røyke. Lei av å drikke, men gjør det likevel. Gjør det for å ikke tenke, lærer sorgene svømmetak. Vil, ønsker, trenger. Tre forskjellige ting. En haug av alternativer. Positive, negative, lugubre.

Jeg skulle likt å vite hva Mannen sa til meg i drømmen mine. Jeg skulle ikke vært så redd! Jeg er redd. Redd for at de skal si at det ikke går. Redd for at jeg ikke finner nøkkelen. Redd for at du også har lurt meg. Redd for hva DU tenker. Redd for at du skal forsvinne snart. Redd for hvordan de skal redigere det. Selv om jeg ikke burde bry meg om det siste.

Søt te, som ble altfor kald, altfor fort. Du må ikke vente lenger.

It’s more than I dare to think about

Så satt vi der igjen. Rundt et dekket bord, med maskene på. De evige maskene som etter hvert hadde begynt å stivne fast i ansiktene deres. Alt føltes falsk og jeg lurte meg selv gang på gang. Denne gangen vil det bli annerledes, denne gangen må det bli annerledes. Jeg orker ikke flere skuffelser. Vi lo og pratet om det vi liker å kalle alt og ingenting. Om studier i utlandet, om planer, om jobb, om kjærligheten. Noen mer ærlige enn andre. Andre mer løgnaktige enn noen.

Først middag, så dessert. Desserten var det beste med hele middagen. Da visste jeg at det ikke var lenge til jeg kunne gå. Tok meg en røyk med de andre ryddet ut etter middagen. Sto ute i vinterkvelden, frøs ikke. Var kald fra før. Måtte være det. Kunne ikke vise følelser. Vi gjør ikke det hos oss. Vi har det bra og vi har det pokker så bra, selv om jeg hatet hele greia etter ti minutter. Ingen måtte vite det. Vi forteller ikke hvordan vi har det. Jeg vet ikke hvorfor, men folk elsker å ødlegge seg selv. Det er godt å se at det ikke bare er meg. Jeg tok de siste trekkene etter å ha avtalt et møte med en av de som ikke var til stede. Gikk stille inn, tok av meg skoene og trakk på meg masken igjen.

Jeg liker å innbille meg at vi er en stor lykkelig familie. Jeg vet vi ikke er det. Men det er koselig å tro på det. At vi kan sitte rundt bordet, nippe til glodvarm gløgg og spise grøt og vente i spenning på hvem som får mandelen dette året. Sånn som vi gjorde før. Før, da jeg faktisk trodde på at ting kunne forandres. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet at forandringer ikke skjer så ofte. Kanskje fordi folk er redd for å slippe taket? Fordi folk er redd for å vise sitt sanne jeg. Men om vi lyver for venner og familie, lyver vi ikke for oss selv også da? Jo.

Du traff meg i det du sa, det er derfor jeg følte for å få det ut. Tankene. Det er derfor vi skriver, er det ikke? Jo. Vi slipper å treffe øynene til hverandre. Slipper å vise at vi egentlig lyver. Det er deilig å skrive fritt, med tårene rennende nedover kinnene. Jeg gråter ikke. For jeg nekter å la meg selv bli ødelagt av slike mennesker enda en gang. Men jeg kommer aldri vekk fra dere. Dere er familien min. Vennene mine. Og jeg er glad i dere likevel. Selv om jeg ikke alltid ønsker det.

Det er en trist verden vi lever i, og med alle løgnene vi spre om oss vil den ikke bli det vi ønsker. Jeg har prøvd, det er ikke mye mer jeg gidder å prøve. Jeg har prøvd før. Jeg fortsetter spillet for alles husfred, jeg bare slutter å delta så ofte. Beklager, men innerst inne er vi alle egoister.

Wanna see you work your body. So, give it to me!

Jeg har tenkt mye på den fantastiske sexen jeg opplevde for noen måneder tilbake, men jeg ante ikke at du hadde tenkt like mye på det om ikke mer. Du husker detaljer jeg ikke husker, som at du forsvant inn i din egen verden da jeg sugde deg og hvordan jeg klorte deg på ryggen, så du hadde dype merker etterpå. Jeg husker leppene dine, de fantastiske, myke leppene dine, hvordan du beit meg, så jeg hylte av nytelse. At vi ikke vekket hele nabolaget, tenker jeg nå i ettertid.

Hvordan kan du si, mens du er i et forhold at du hater utroskap, men om du skulle vært det, hadde det definitivt vært med meg?! Jeg driter vel i den kjerringa på andre kanten av landet, alt jeg vil er å kjenne den fantastiske følelsen igjen. Og tilbudet står der, tilbudet om å stikke fra byen et par dager, kunne slå av telefonen og bare elske til begge sovner av utmattelse. Du lover ingenting, ikke jeg heller. Det eneste vi lover er at dette skal være mellom oss to.

Jeg blir helt gal. Du kan ikke sitte å si sånt! Eller kan du? Jo, for du veit jeg elska den sexen og jeg veit du nøt den like mye som meg. Og jeg veit at jeg vil ha deg igjen. For pokker, jeg har jo ligget å fantasert om deg, mens andre har vært til stede, når andre har gjort ting og det har ikke målt seg med deg for fem flate!

Deg: men skulle ønske jeg kunne sett deg naken en gang til, og følt det suge fra deg en gang til. Og kjent på de puppene dine For du husker vel at jeg var veldig puppedilla, men ikke som andre mennesker. Jeg er sånn som kan sitte i times vis og bare kose og leke med dem.

Og tro meg, jeg husker det. Jeg husker puppedillaen din, jeg husker råheten og den mykheten etterpå. Jeg kommer aldri til å glemme det. Og utifra hva du sier, kommer du ikke til å glemme det du heller. Du sitter å sier at du vil ha meg på besøk, for når blir neste gang vi får se hverandre? Nå har vi alt krysset en grense. Nei, vi har krysset fler. Vi sitter å kåter hverandre opp på msn. Jeg kjenner at kroppen min skriker etter å ha hendene dine på seg. Jeg dirrer og kjederøyk for å prøve å slappe av. Skal jeg dra? Skal jeg bli hjemme? Jeg drar! Jeg reiser i morgen ettermiddag, etter alle avtaler er gjort. Jeg drar fra byen og forsvinner litt. Inn i en verden der tiden står stille og vi peiser på som kaniner. Vi vil begge to, det er sikkert og visst! For hva er det verste som kan skje? At vi ender med å se film istede? Haha, som om det kommer til å skje… Jeg vet hva du liker, og jeg kommer til å gjøre mitt for å få det!

Så långt bort från den här världen

Jeg vil gjerne høre forklaringen din, før jeg sender deg til helvete med ei kule.

Jeg forlot deg i en høstskog med
høy himmel over, svarte blader i
luft av gull.

De faller aldri ned, der er snakk om
utsettelse, for alltid, og du smiler
uforstående.

Men jeg løftes opp, vekk, minsker
du til en flekk, et sår som aldri
leges helt.

Dette er et dikt jeg skrev ned en gang. Husker ikke hvor jeg fant det, men det er iallefall skrevet av en som heter Hanne Bramness.

For første gang på lenge satt jeg på puben å drakk vann. Pengene var slutt og den siste tieren hadde jeg brukt på en kopp te, mens jeg leste dagens aviser. Eller, jeg hadde skummet igjennom. Lest overskriftene og en og annen sak. Uansett var jeg ikke spesielt god i fransk, så jeg hadde ikke lest en og annen sak, jeg hadde lest bildetekstene. Husket ennå litt av det vi hadde lært på videregående.  Jeg satt alene ved baren. Musikken spilte dempet og rundt meg var det fulle mennesker. Mennesker med problemer. Mennesker som tiden hadde forlatt. Som livet hadde valgt å gi opp. Her var de som aldri fikk en ekstra sjangse. Jeg orket ikke å tenke på verdens forfall. Alt som sto i hodet på meg var han og at han ikke hadde fortalt meg sannheten fra starten. Altså, på en måte kunne jeg forstå han. Det var ikke bare å buse ut med at han hadde kreft heller. Du skriker ikke akkurat ut til alle og enhver at du har kreft og at du skal dø.  Tiden på puben fløt avgårde. Verden rundt meg eksisterte ikke. Akkurat nå var alt jeg ville å hyle, slå, sparke og gråte, for så få en klem av han. Samtidig orket jeg ikke å se han. Jeg måtte få han på avstand. Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre. Han hadde jo sagt at han ikke ønsket meg der….

It’s too late to apologize, so fuck you!

Aaaah! Livet er på en side herlig. Jeg har fått ting ut. Iallefall så har det begynt. Og nå skal jeg være akkurat som deg, bare for dette ene blogginnlegget. Jepp, jeg skal falle ned på det fantastisk lave nivået ditt. Jeg skal være “fjortis” som om jeg aldri skulle vært noe annet. Bare denne éne gangen. Jeg skal være usakelig og synes verden er et forjævlig sted. Så kan du sitte å tro dette er deg, men så er det ikke det. Aaahhh!

Lets go!

Jeg liker ikke trynet ditt! Det er så fantastisk herlig å kunne si noe sånt! Jeg blir glad og letta. Nesten så lettet at jeg svever! Langsint? Nei, det har vi da aldri sett, sier du og sitter der drittforbanna for femte uke på rad. Jeg har i grunn mista tellinga. Og du, jeg har begynt å miste respekten for deg. Det er helt og holdent din egen skyld. Alt virka nesten normalt. Plutselig begynner du å fucke opp hele greia igjen.

Ikke syns synd på meg, for det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg vil ikke høre på de drittorda uansett. Jeg har herved gradert fra hovedrolle til birolle i serien. Jeg elsker det. Jeg nyter det. Jeg er hun som sklir lengre og lengre bort, og til slutt har du nesten glemt hvem hun er, før du på nytt ser på serien. Såpeserier. Jeg har et elsk/hat forhold til såpeserier. Så forbanna mye intriger, men jeg orker ikke være 17-18 år igjen. Jeg dro bort for å komme meg unna slike mennesker, så kommer jeg tilbake og knapt et år senere er vi tilbake og jeg har ikke fått lønnsforhøyelse engang! Jeg orker ikke tanken på alle disse problemene.

Jeg kjente en gang ei jente. Ei jente som mente at hun turte å si i fra. Hun turte ikke det. Hun gjemte seg bak masken og plutselig satt hun å kalget over at ingen syntes synd på henne. Alle er så forbanna egositiske. Jepp! Og fy faen, så deilig det er å klare å være det! Aaaah! Jeg har tentk altfor mye på alle andre, men nå er det nok. Iallefall så og si.

Og når alt er borte. Du er borte. Så dukker du opp i drømmene mine! jeg sa jo at du skulle holde deg unna!

Noen gang fått sand i øynene? Jeg skal kaste sand i øynene dine jeg! Jeg sa i fra, jeg hadde håpa (men man må ikke håpe, forvente. Forventningene faller i grus og plutselig sprer dritten seg som ild i tørt gress. Det er din, min og alles skyld. Ikke legg skylda over på noen. Alt jeg sier er at du har forandret deg etter du begynte å henge med han. “Han er ikke min type person” Piss meg i øret!

Jeg kjenner jeg er sterk nå. Jeg beviste det i dag. Jeg hadde nesten ikke dårlig samvittighet og den lille stunden jeg hadde det, fikk jeg folk til å forklare meg hvorfor jeg ikke burde ha det. Get over it!

Vi må ta en prat en dag, du vet det? Men du kommer neppe til å like den.

And if I scream don’t let me go

Jeg har bygget livet mitt på en løgn. Det er slik det føles. Eller.. Det er ikke bare en løgn, men en hel haug av løgner. Jeg er livredd, men jeg tør ikke å si for mye til folk, for de bare ler av det. Jeg føler at enten er folk drit lei av å snakke om det, eller så bare ler de av det. Og det er ikke så gøy å bli ledd av, er det vel? Nei, det var det jeg trodde.

Jeg eier ikke selvdisiplin for fem flate øre. Ikke klarer jeg å spise sunt, ikke klarer jeg å stoppe å bite negler. Ikke klarer jeg å gjøre skolearbeidet og jeg vil ikke gå på en jobb jeg ikke liker eller som er kjedelig. Jeg klarer ikke en gang å komme meg til butikken for å få bytta den jævla boksen til tven.

Derfor lager jeg andre personer av meg selv, du veit hva jeg snakker om. Det er derfor jeg har denne ekstra bloggen. For dette er bare en ekstra-blogg. Den sanne meg finner du et annet sted ute i den vide internett-verdenen.

jeg er livredd. Jeg er redd for å ende opp alene. I en støvete, liten leilighet. At jeg skal sitte der stor og feit, mens alle andre lever gode liv (ikke nødvindigvis hele tiden, men mesteparten). At jeg stitter der stor og feit, helt alene. Dårlig med penger på grunn av en utdannelse jeg ikke tok og alle pengene går bort til mat. Trøste-spising. Kjede-spising. Jeg klarer overhode ikke å slappe av når jeg tenker på sånn. Verden går så fort avsted. Plutselg er eksamensdatoen der og jeg er overhode ikke forberedt.

I’ll do my best now, but you’ve been gone for so long

Selv om jeg fjerna det, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt vil ha deg. Jeg bare la det et annet sted. Så får vi se om jeg får noen reaksjoner på det. Hva tror du? Svar meg ærlig, for du veit at det er meg. Du gjør det, gjør du ikke? Å joda, derfor er det jævla feigt av deg å ikke si noe. Eller vil du at jeg skal si det selv? Isåfall er du en jævel på å jatte med. Jeg vet ikke hva jeg tror lenger. Jeg har vel innerst inne gitt opp. Så får vi heller ta det den dagen saken blir et faktum.

Men du vet ikke hva det egentlig handler om, gjør du vel? Nei, og uansett om du spør vet jeg ikke om jeg kommer til å svare. Ærlig. Beklager. Vennskapet er over, er det ikke? Jo, var det jeg regna med. Og alle visste det fra før, gjorde vi ikke?

Jeg vurderer å bare slutte. Prøve å glemme og alt som var. Jeg orker ikke disse bergogdalbane-følelsene for tiden. Fra å være glad til å bli lei, for så å ende med sinna. Bedre å glemme enn å drive å angre så hele tiden. Å glemme tre år med ulike stunder er mye å forlange av meg selv. Men jeg tror det er det jeg må. Jeg må bare komme meg vekk fra dette. Slik at jeg ikke blir såra. For det kommer jeg til å bli/være en stund til. Og hver gang jeg tror at jeg ikke kommer til å tenke på det, så går det to timer. Boom! Jeg er hjemme. Det er mørkt ute. Tankene samles rundt det lille lyset som skinner fra telyset jeg har tent. Det er derfor jeg skriver sånt.

Slutt å unngå meg på byen. Tør du ikke møte meg med alkohol etter…. Slutt å bruk kjeften din hele tiden. Må du snakke så jævla mye hele tiden… Slutt å late som du ikke er klar over at du kritiserer meg, for det er du klar over at du gjør. Jeg ser det på deg. Slutt å kyss meg, for jeg kan føle alt og ingenting på to sekunder. Slutt å være stor i kjeften, jeg driter i at du ikke har pult alle de kompisene dine tror du har pult. It’s the wrong time. Slutt å gi meg de herlige, mørke blikkene dine, for jeg blir mo i knærne i de sekundene. Er det noe galt i at jeg er betatt… Slutt å le av meg. Det er en grunn til at jeg ikke vil at folk skal vite om denne. Men jeg tør ikke heller.. She’s pulling me through. Spesielt når du ler. Så sitter jeg der. Tilbake på ungdomsskolen. Skal lese høyt fra engelskboka, men vet ikke hvordan jeg skal utale alle disse rare ordene. Og folk ler når jeg leser. Der er jeg når du ler og det er ingen god følelse. Slutt å sende meg sånne meldinger, jeg begynner å fantasere om en annen verden. Slutt å ta kontakt bare fordi du kjeder ræva av deg… It’s a small crime. Slutt å lat som du er ei annen jente. Men jeg vil ha det annderledes jo? Ja, men du kan ikke forandre noe annet enn deg selv. Så slutt.. For du veit hvor såra du blir. Jeg kjenner deg innerst inne. Du veit det like godt som meg, fordi vi er hverandre. Det eneste jeg ikke savner av deg er lukta. And I’ve got no excuse.

Har du noen gang tenkt at livet egentlig er ganske likt det sorte hullet, men så smiler du jo og tenker at de smilene ikke er falske, men så kommer du til deg selv og innser at de kanskje er der likevel?

I know I’ve been a liar and I know I’ve been a fool
I hope we didn’t break yet, but I’m glad we broke the rules

Kan noen bare ta meg med storm? På forhånd takk

I’m not too comfy with the things I don’t see coming

Det er ikke noe galt i å ville kysse deg. Nei, jeg synes ikke det. Det er derfor jeg bare vil kaste meg rundt halsen din og bli holdt fast av deg. Så kan du fortelle meg at alt skal bli bra og ingenting noen gang skal bli galt. Nettopp fordi vi har hverandre og da kan verden seile på sin egen sjø så lenge den bare vil. For det er det du vil si, er det ikke? Jo, selvfølgelig. Så tar vi hverandres hender og snur ryggen til alle de andre.

Hvor vi befinner oss er ikke så viktig. Om det er foran en peis, med hvert vårt glass rødvin eller om det er på en øde øy der ingen kan finne oss. For du er med, er du ikke?